Mange amerikanske ledere er i harnisk fordi de frykter at påtroppende president Donald Trump og hans team vil bedre forholdet til Russland. Spørsmålet står i sentrum for det brutale politiske ettervalgsoppgjøret der borte.
Samarbeid med Russland er bedre enn fortsatt kaldfront, men bakteppet er utrivelig. Nedgradering av liberale verdier og styrking av autoritære, nasjonalistiske og populistiske tendenser er blitt fellesnevnere for Putins Russland, Trumps USA og høyrepopulistiske bevegelser i mange europeiske land. Usannheter og snusk likedan: Det er ikke så farlig, bare det setter de riktige følelsene i sving. Våre europeiske demokratiske grunnvoller utfordres mer enn noen gang etter andre verdenskrig. Kommunismen sveiset Vest-Europa sammen om demokratiske verdier. Nå trues de samme verdiene innenfra, og det er farligere.
Internasjonalt legger Trump mindre vekt på internasjonale avtaler og institusjoner. Store handelsavtaler med Europa og Asia legges til side til fordel for proteksjonisme og bilateralisme. FN – arnestedet for internasjonale normer, regler og standarder – nedprioriteres. Miljø og bærekraft viker til fordel for kortsiktige økonomiske interesser. Menneskerettighetene har lenge vært underordnet maktpolitiske interesser, og får ikke bedre kår nå.
På sin avskjedsreise i Europa forsikret Obama at NATO vil bestå, hilsen Trump. Men Trump vil antakelig forholde seg mer selektivt til alliansens medlemmer. De som tilpasser seg og yter mye til forsvaret (les to prosent av nasjonalproduktet) kan bli i varmen, mens det er uvisst om de som faller i unåde har en europeisk solidaritet å falle tilbake på. Slik kan Trump bli splittende i en tid da det europeiske samarbeidet knaker i sammenføyningene fra før – med mindre EU får fortgang på sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet.
Trump har antydet at Ukraina er en sak for europeerne, og i europeiske hovedsteder sier man det samme. Kanskje ligger det an til en overenskomst der Russland stanser intervensjonen i Øst-Ukraina, aksepterer internasjonal grensekontroll og Ukrainas assosieringsavtale med EU, mot at Vesten slår seg til ro med at Krim er russisk og setter en stopper for ukrainsk medlemskap i NATO. Da kan sanksjonene heves. Sanksjonslette presser seg på i alle fall. Siste nytt fra Trump er at han tenker seg en avtale med Russland om sanksjonslette og atomnedrustning.
Obama motsatte seg militær intervensjon i Syria. Han fikk ikke med seg Storbritannia, hadde ingen dekning i folkeretten, og var redd for å bli sittende fast der. Sporene fra andre Midtøsten-land skremte. Ingenting tyder på at Trump er mer intervensjonslysten. Men han har lovet å gå kraftfullt til verks mot gruppen ISIL, og her kommer samarbeid med Russland på tale.
Ingen i Trumps team liker Iran-avtalen, og flere vil trekke seg ut. Andre vil reforhandle den. F.eks. kunne man tenke seg utvidet adgang til å inspisere militære anlegg, mot at de bestemmelsene som nå hindrer amerikansk næringsliv i å engasjere seg på det iranske markedet blir fjernet. Atter andre mener det tross alt er best å holde seg til avtalen. Å trekke seg ut kan bli ris til egen bak, for hvis Iran fortsatt etterlever den, vil alle andre også gjøre det, og da vil USA bli stående alene med sanksjoner som ikke biter så mye som før. Uttrekking kan også komme i veien for partnerskap med Russland, og det vil svekke USAs troverdighet.
Et bedre forhold til Russland gir mening også med tanke på forholdet til Kina, for å løsne på båndene mellom de to eurasiske maktene og konsentrere oppmerksomheten om det som var, er og blir hovedsaken for enhver amerikansk president: Håndteringen av en mektig og raskt voksende utfordrer som truer den amerikanske lederstillingen i internasjonal politikk. Trump har kvesset klør i handelspolitikken, provosert kineserne i Taiwan-spørsmålet, og klandret Kina for at Nord-Korea fortsatt er et problem. Påtroppende utenriksminister Rex Tillerson krever at Kina stanser utbyggingen av militære befestninger i Sør-Kina-havet og sier at adgang til disse øyene ikke vil bli tillatt. Av alle utenrikspolitiske signaler er dette det mest urovekkende. Kinesisk presse skriver at i så fall blir det krig.
Fortsatt er det ingen tegn til noen overordnet strategi overfor Kina, men det vil presse seg på. Heller ikke er det klart hvem som eventuelt vil målbære den. Tillerson er en sterk kandidat. Den tidligere toppsjefen i ExxonMobile har vært i de fleste viktige kontorer verden over. Han er en høvdingskikkelse, noe Kongresshøringen av ham anskueliggjorde. Politisk sto han fram som en maktbevisst republikaner av gammelt kjent merke.
Obama har sagt til Trump-teamet at Nord-Korea bør være en topp sikkerhetspolitisk prioritet. Det gjorde han rett i, særlig ettersom han selv lot spørsmålet drive. Nå sier Kim Jong UN at Nord-Korea snart vil teste en rakett som kan nå USA. Trump sier at en slik militær evne vil landet aldri få. I så fall må han gjøre en avtale med nordkoreanerne ganske raskt, og han har sagt seg villig til å snakke med Kim over en hamburger. Kanskje bør han begynne med å sende Bill Clinton til Pyongyang, slik Hans Blix har foreslått. I 1994 reiste Jimmy Carter dit og la grunnlaget for en avtale som forhindret krig. Krig er alternativet denne gangen også.
Fredag tas USAs 45. president i ed. Fortsettelsen er mer uviss en noen gang i manns minne.