Det har aldri vært stor politisk interesse for utvkling av jernbanen i Norge. Det gjelder alle partier. Derfor har jernbanen gradvis forfalt og har en upålitelig infrastruktur og 95 % ensporet jernbane. Før det kom en endring i viljen til å satse (av klimapolitiske årsaker) under den rød-grønne regjeringen som nå heldigvis fortsetter under den nåværende, men etterslepet på infrastrukturtiltak er på om lag 30 mrd kroner.
Unntaket er kravet om at Gardermobanen skulle stå klar til åpningen av flyplassen med nye skinner og nye hurtiggående tog. Det presset samferdselskomiteen i Stortinget igjennom – og sånn ble det. Det ble også beviset på at med moderne infrastruktur (tosporet skinnegang) og hurtiggående tog får du et uslåelig og miljøvennlig kollektivtilbud.
Operatøren NSB har de siste årene gradvis klart å ta persontogtilbudet til stadig bedre resultater, både når det gjelder kundetilfredshet og økonomiske resultater. For persontog er resultatet oppnådd gjennom et sterkt forbedret togtilbud med flere avganger og nye og flere tog. I år er siste år av en 6-års avtale med staten som viser at staten har fått mer togtrafikk igjen for tilskudd og investeringer, somtidig som NSB har tjent penger. Alle pengene er brukt på togkjøp.
De siste to årene er de beste i NSBs historie. Da er det altså at selskapet skal rives opp og fordeles stykkevis og delt – uten mål og mening – til nye statlige monopolister. Dette er et ideologisk prinsipprytteri som samferdselsministeren sier skal gjøres for å få et bedre togtilbud til kundene. Det er det rene vås.
Nye operatører inviteres inn i det norske markedet, som altså er vesensforskjellig fra de fleste land Europa. Det norske markedet er altså ikke noe annet plutselig enn den ensporede infrastrukturen NSB har måttet leve med bestandig.
I 2014 sa daværende leder av Transportkomiteen, Linda Helleland Hofstad, at de skulle «skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake. Dette skal bli en modernisering på linje med da Høyre liberaliserte telemarkedet». Hun mener det er viktig at NSB-monopolet blir knust av regjeringens blå-blå slegge så fort som mulig.
Det er kanskje den strategien hun nå viderefører på sitt nye ansvarsområde, kulturen. Å bryte opp små, velkvalifiserte og velfungerende miljøer i Kulturrådet er også eksempel på en hodeløs politikk. Det samme som privatiseringen av jernbanen.
Hovedproblemet for de ansatte og kompetente NSB-medarbeiderne er ikke at de tvinges til å bli mer effektive, men at konkurransen virker på alt det kundene ikke er opptatt av. Rutetilbud, kapasitet, punktlighet og pris fastsettes og påvirkes av alle andre enn de reelle togselskapene.
Fra nå skal direktoratet overta NSBs tidligere rolle med å forme fremtidens togtibud, et tilbud hvor driften så skal settes ut på konkurranse. Jeg har sett den meget kompliserte ruteplanlegging på nært hold og jeg gleder meg til å se resultatet. Direktoratet skal ikke ha noen kunder. Hittil kjenner vi knapt noe direktorater som har klart å ta en ledende rolle i innovasjon og kundeorientering. Et poeng her er at NSB har hatt suksess med kjøp og med digitale plattformer som kundene betjener seg av. Digitale salgs- og distribusjonssystemer overtas nå av et statlig selskap uten andre kunder enn NSB foreløpig. Vi har fått en statlig monopolist som skriver ut regninger til togselskapene. Kontrakten for kjøp av togtypen Flirt er antakelig en av de mest vellykkede i historien. Denne overtas nå av enda en statlig monopolist. Materiellselskapet, som også skriver ut regninger til togselskapene for leie av tog. Og togselskapene har ingen andre steder å gå. Nå begynner Bane NOR å skrive ut regninger for sportilgang. Her her togselskapene heller ingen andre steder å gå. Og lista kan forlenges ut i galskapen.
Det som står igjen er mye uro, store omstillingskostnader og et nytt og ugjennomtrengelig byråkrati og flere statlige monopolaktører enn før –mens vi reiser videre med de samme lokførerne, det samme ombordpersonalet i de samme togene på de samme skinnene...