Kultur

Mellom folkefest og provokasjon

Å ønske alle velkomne som utstillingsobjekter, har fjernet mye av provokasjonen fra Kongolandsbyen. Er det typisk norsk å gjøre folkefest av alt vi frykter - eller har kunstnerne feiget ut?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Bør vi være lettet eller skuffet over at det ikke blir stilt ut innleide afrikanere i den gjenskapte Kongolandsbyen i Vigelandsparken? Gjennom vårens opphetede debatt har prosjektet endret karakter, fra kompleks provokasjon til en dugnadsaktig folkefest hvor «alle» er velkomne. Kunstnerne har sendt ut en internasjonal invitasjon, hovedsakelig via kunstnernettverket e-flux, hvor det ikke spørres etter hudfarge eller andre ytre trekk, men vilje til medieeksponering. Er prosjektet redusert til et slags Paradise Hotel for omreisende kunstbomser, som håper oppmerksomheten vil dryppe på dem?

Kvelden før åpning er verken norsk-sudanske Mohamed Ali Fadlabi eller svenske Lars Cuzner å se. Håndverkere legger siste hånd på inngangsportalen, et mannskap går omkring og sprøyter flammehemmer på stråhyttene, og en informasjonskonsulent fra Kunst i offentlig rom (KORO) gjør sitt beste for å unnvike de mest konkrete spørsmålene. Kunstnerduoen vil skånes før åpningen, og i mellomtiden får vi nøye oss med spekulasjoner, får vi høre - som om ikke den siste tida har sett nok av den slags.

Den opprinnelige Kongolandsbyen var del av en større jubileumsutstilling for å feire at Grunnloven fylte 100 år i 1914. Planen var å vise Norges utvikling fra bondesamfunn til industrisamfunn med kunst, idrett og friluftsliv. Hvordan en afrikansk landsby passet inn i konseptet er vanskelig å se. Trolig var årsaken rent kommersiell. Slike «menneskelige menasjerier» var vanlig underholdning den gang, på engelsk kalt «Human Zoo», på tysk noe mer nøytralt «Völkerschau», framvisning av folkeslag. De utstilte skulle gjøre for dem helt vanlige ting, med vante rekvisitter omkring seg. Det hele ble betraktet som en blanding av underholdning og etnografisk allmennopplysning, for et betalende publikum.

Det kommersielle er heller ikke fraværende i årets prosjekt, selv om publikum neppe blir avkrevd inngangspenger. I kunstverdenen er publisitet hard valuta, og på Facebook-sidene sine selger kunstnerne silketrykk for 3.000 kroner stykket med motiver fra den opprinnelige Kongolandsbyen. Fotografiene er for gamle til å beskyttes av opphavsretten, og kan dermed fritt utnyttes. I tillegg har kunstnerne fått 800.000 kroner i støtte fra KORO. De frivillige kan verken regne med kost eller losji.

Uten sprengkraft er Fadlabis og Cuzners prosjekt fremdeles ikke. Mens jeg besøkte den halvferdige installasjonen kom den belgiske ambassadøren innom for å kreve at det belgiske flagget måtte tas ned. Flagget vaiet ved inngangen slik det gjorde i 1914, da Kongo var belgisk koloni med et svært brutalt styre. «Det får være i dag, men i morgen vil jeg ikke se det!» nærmest skrek ambassadøren og marsjerte av gårde, uforståelig overbevist om at den vanlige makta hans ville fungere i en så uvant sammenheng.

Debatten er del av verket, har kunstnerne sagt. Dermed taler det til prosjektets fordel at det har sparket i gang metakunst: Danser og koreograf Sigurd Johan Heide fra Tromsø har vært i Uganda med noe han kalte «Norgeslandsbyen», hvor han stilte ut seg selv kledd i nisselue og lusekofte, dansende til norske slåtter under en fargerik portal. Forutsigbart har han fått kritikk for å overse maktaspektet: En vesterlending som viser seg fram er noe annet enn en kolonisert som blir framvist. Likevel synes jeg vrien er interessant, for det er jo ikke slik at valgfrihet nødvendigvis gjør noe lystbetont. For tjue år siden satt jeg på en kinesisk togstasjon og skrev dagbok, da jeg løftet blikket og så 20-30 kinesere glo på meg. De hadde oppdaget en fremmed som gjorde helt vanlige ting, og for dem var jeg det rareste i verden. For dem var det underholdning, for meg langt fra behagelig. Uganda-prosjektet til Heide har noe fakiraktig ved seg, som Kongolandsbyen til Fadlabi og Cuzner mangler. Hva står egentlig på spill for dem, eller for publikum i Oslo?

Den opprinnelige Kongolandsbyen kan forklares i lys av sin tid, men forklare og unnskylde er ikke det samme. Dette er grumsete farvann, noe som jo var poenget. Problemet er at vi alle står i fare for å ramle i egne feller, og det gjelder ikke bare oss som beskjemmet slår det hvite blikket ned. Øynene på Kongolandsbyen handler ikke bare om noe fremmed, men om å stirre på dem som er fattigere og mer avmektige enn oss. Kanskje burde fokus i dag være det rike blikket, heller enn det hvite. Å stille ut en av byens «frivillig» tilreisende romfamilier, for eksempel, ville garantert ha vakt et annet ubehag. Sikkert enda større om vi ikke engang betalte dem. Det kvalmende i tanken sier mye om hva ekte objektivisering handler om. Det er grunn til å spørre om kunstnerne har feiget ut.

Mer fra: Kultur