Målet om at den skal nå alle, gjør kulturen middelmådig. 
Vi må satse mer på den kulturelle eliten og la markedet gjøre jobben for folk flest.

Innlegget er skrevet sammen med Anna Katharina Fonn Matre og Aase Marthe J. Horrigmo.

De tre artikkelforfatterne er forfattere av 
«Kultur for kulturens skyld»

Tidligere kulturminister Anniken Huitfeldt uttalte i 2010 at fattigdom ikke lenger handler om materielle goder, men kulturelle goder. Huitfeldt mer enn antydet at det er statens ansvar å redde barn fra slik kulturell fattigdom.

Nåværende kulturminister Hadia Tajik har fulgt opp med erklæringer om hvor viktig det er at kulturen må nå ut til alle, uavhengig av bakgrunn. I tråd med tenkningen får alle som mottar kulturstøtte, beskjed om å ta del i den nasjonale dugnaden om å få kulturen ut til folket. Vi vil slå et slag for kulturens mulighet til utelukkende å rette seg mot kultureliten og satse på høy kvalitet. For teatre gjelder da at vi i stedet for å be dem satse på sosial utjevning og nå ut til flest mulig, bør investere i teater som ikke ville blitt frembrakt i det frie markedet. Vi bør satse på det som er nyskapende og av svært høy kvalitet.

Hva er galt med prinsippet om at kulturen skal ut til alle? Vi mener at selv om tenkningen bygger på velmenende intensjoner, skaper den flere problemer. For det første er holdningen arrogant. Hva er det med finkultur som gjør at vi tror at alle som setter sine ben i Teaterkjelleren på Den Nationale Scene, på operataket i Bjørvika eller i et kunstmuseum vil få bedre liv?

De som ikke går i teater, står ifølge Huitfeldt og Tajik «utenfor» det kulturelle fellesskapet. Dersom man ikke nyter kultur av høy kvalitet, lider man under «kulturell fattigdom». Men det må være en forskjell på ikke å ha penger, da er man fattig, og ikke å like teater. Da har man som regel bare en annen smak.

Et annet problem er at målet om at kulturpengene skal nå ut til flest mulig, gjør at store deler av kulturen rett og slett er bare ganske god. Mye tyder på at resultatet av den enorme satsingen på kultur ikke er høyere kvalitet, men i stedet lavere kvalitet og en bransje som godtar middelmådighet. Det samme gjelder teatrene. Når det i dag er en viktig del av oppdraget deres å nå ut til et større publikum og utjevne kulturelle forskjeller, må de spille det de tror at flest folk vil ha.

Men selv om det har vært en kulturpolitisk målsetting siden krigen å nå ut til alle, og institusjonene forsøker å produsere for en bred målgruppe, er teaterbesøk fremdeles noe for de «dannede» blant oss. Teatrene ender dermed med å kanalisere penger fra folk flest til øvre middelklasse. Dette er ikke i seg selv noe problem. Vi ønsker at man helt eksplisitt skal la noe kultur være for eliten. Men man vil aldri få Huitfeldt eller Tajik til å innrømme at det er tilfelle. Det ville jo være som å gi skattelette til de rike.

Et tredje problem med at kulturen skal ut til alle, er at offentlige kulturpenger ødelegger for det private markedet.

Det Norske Teatret får offentlig støtte og setter opp «Evita» mens «Spamalot» spilles på private Folketeatret til nesten samme billettpris. Begge forestillingene er musikaler. De offentlige teatrene får større marginer enn de private, men publikum tjener ikke noe på subsidiene, for tilbudet hadde vært der uansett. Nationaltheatret eller Oslo Nye Teater bør heller ikke få støtte til å sette opp barneforestillinger når de går som varmt hvetebrød i det private markedet. I høst satte tre teatre i Oslo opp barneteater av Thorbjørn Egner. Nationaltheatret spilte «Folk og røvere i Kardemomme by», Oslo Nye Teater spilte «Karius og Baktus» og Christiania Teater satte opp «Dyrene i Hakkebakkeskogen». Nationaltheatret og Oslo Nye får mesteparten av inntektene fra det offentlige. Christiania Teater er privat. Billettprisene var omtrent like.

I stedet for å kreve at all kultur må ut til alle, vil vi gjøre det klart at offentlige penger til teater skal støtte det som er nyskapende og holder høy kvaliet. Vi foreslår å dreie støtten bort fra institusjoner og over mot prosjekter. Vi ønsker at institusjonene selv går over fra faste ansatte og statiske ensembler til å bruke uavhengige produsentgrupper. Vi vil støtte grupper som lykkes i utlandet. I dag er det altfor lite fokus på at et av kulturens viktigste bidrag til samfunnet er å være fremragende. Den skal være en motvekt til det enfoldige.

Den beste kulturen er ikke demokratisk. Den er ekskluderende og appellerer til de få. For å strekke oss i riktig retning, må kulturelitens synspunkter vurderes høyere. Vi må dyrke den kulturen som eliten anser som best. En naturlig konsekvens av forslagene våre er at repertoaret ved offentlig støttet teater blir smalere og samler et mindre publikum. Vi vil altså prioritere kultureliten, ikke folk flest.

Hva gjelder teater til folk flest, må vi stole på det private markedet. Det private kulturkonsumet var i 2009 på 17 milliarder, altså nesten like mye som det offentlige bruker på kultur (17,5 mrd i 2010).

Av kulturfolket regnes forbrukermakten gjerne som vulgær og uten kvalitetssans. Men dét er et uttrykk for en grunnleggende kulturell arroganse. Folk handler det de setter pris på. De leser bøker de liker. De ser TV-serier de synes er gode. Kulturen som innfrir kvalitetskriteriene deres, blomstrer.

At markedet er en dypt demokratisk struktur, underformidles gjerne. Markedet gir de aller fleste av oss mulighet til å oppsøke det vi selv ønsker, når vi ønsker, om vi ønsker. Markedet er langt bedre enn noen andre aktører til å tilby folk det de etterspør. Det opererer ikke med kulturarrogante holdninger, men er ydmykt og setter pris på folks meninger fordi det tjener penger på dem.

Den kulturen som har et stort nok marked, overlever helt uavhengig av politikeres eller eksperters smaksvurderinger. På teaterfeltet bør det offentlige trekke seg ut av kommersielle forestillinger, satse på det smale og på eliten, og overlate folk flest til markedet.

«Kultur for kulturens skyld» lanseres denne uken på Civita.

«Ahhh,» tenkte jeg da Radi-Aid kom. Det var det jeg visste: De trenger ikke hjelp. 30 milliarder spart. Så fint. Men jeg tok visst feil.

Kampanjen «Radi-Aid» er lansert av SAIH og OD og er en gedigen suksess. Videoen på YouTube er nå sett av nærmere 1,5 millioner bare 13 dager etter at den ble lastet opp. Afrikanere oppmuntres til å sende radiatorer til frysende nordmenn. Herlig.

Poenget er klart som glass: Det er utrolig tåpelig å sende almisser forkledd som gode intensjoner basert på sviktende kunnskap. Forskerne Øyvind Eggen og Halvard Leira utdyper poenget med sin sterke motstand mot radiator-bistand: Dere aner ikke hva dere driver med. Kutt ut.

Av og til har jeg et FrP-hjerte. Og akkurat når jeg ser denne vidoen, frydes mitt FrP-hjerte. Det er jo det vi har sagt i alle år: Herregud, så naivt det er av oss nordmenn å tro at vi skal hjelpe dem til endelig å få til litt utvikling. De klarer faktisk å fikse opp i disse tingene selv. Og nå er de jo i ferd med å klare det. Afrikanske land vokser som bare det. Styresettene bedres. Puh. Endelig.

Riktignok er det én ting jeg reagerer på i videoen. Jeg vil ikke være noen partypooper, men hør på teksten: «Norway gave a helping hand. They taught us what to do.» Hva? Mener SAIH og OD at nordmenn har lært opp afrikanerne til å klare seg selv? For en arroganse.

Eller vent... jeg misforstår. Det er naturligvis ironisk ment, som resten av videoen. Vi har ikke lært dem hvordan de skal oppføre seg, det har de vel klart å finne ut av selv. Ja, nettopp. Da er det i tråd med resten av videoen, derav budskapet: Slutt å være så idiotiske og naive.

Men så er det én ting som faktisk irriterer meg: Det har over tid blitt en bred enighet om at utviklingspolitikken må endres. Ting vi trodde fungerte før, tror vi ikke så mye på lenger. Mye bistand vet vi ikke om fungerer. Kanskje fungerer den, kanskje fungerer den ikke, vi vet ikke helt. Og mye bistand kan ha utilsiktede konsekvenser som vi ikke ønsker. Da kan noen ting godt prioriteres ned, og andre ting prioriteres opp.

Da blir debatten ikke bare hva som skal prioriteres opp, eller beholdes, noe bransjen er veldig gode på å diskutere, for eksempel nå med informasjonsstøtten, som RORG er veldig flinke til å delta veldig sterkt at vi fremdeles trenger, men også hva som skal prioriteres ned: Hva kan kuttes? Hva kan reduseres? Hva kan vi ha mindre av?

Men det hører vi aldri noe om fra bransjen. De nevner det ikke med et ord. Det kan ikke være fordi de ikke mener at noe må få mindre betydning, for det er alle enige om, såvidt jeg har skjønt. Hvorfor kan det være da? Tør de ikke? Vil de ikke få fiender? Er situasjonen et uttrykk for enigheten og nærheten mellom aktørene i det norske systemet?

Denne spalten, Global, er et godt eksempel: Her har aldri noen fra noen del av bistands- og utviklingsbransjen noen gang foreslått å redusere noen offentlige bevilgninger til noe som helst. Det sier jeg uten å ha lest alle innleggene. Jeg har absolutt ikke oversikt, faktisk, men likevel er jeg hundre prosent sikker. For å si det med Radi-Aid-språket: Prove me wrong.

Så endelig kom Radi-Aid! Og jeg tenkte: Endelig sier de det høyt: Kutt ut! Det er idioti! Det er naivitet forkledd som godhet! 30 milliarder spart. Så deilig. Endelig litt skattelette.

Og da jeg på Twitter kom i diskusjon med Sindre Edland-Gryt, informasjonsrådgiver i SAIH, tenkte jeg lettet: Nå kan jeg spørre. Og jeg spurte: Hva kan få mindre betydning?

Tam, tam, tam. Spenningen var til å ta og føle på. Hva ville Sindre Edland-Gryt svare?

Og når han svarte, hva ville SAIH og OD si? For jeg var klar over at han kunne få trøbbel. Noen kunne bli sinte. Tenkt å antyde at noe faktisk kan få mindre penger. Så jeg gledet meg.

Men Sindre Edland-Gryt svarte ikke. Ikke fordi han ikke var enig i at noe godt kan få mindre betydning, for det svarte han bekreftende på, men... fordi... ja, hvorfor, egentlig? Hvis man er kul nok til å lage Radi-Aid-kampanjen, er man ikke da tøff nok til å si hvilke radiatorer som er unødvendige?

Frp tar feil: Bistandsorganisasjonene er kun nyttige så lenge de er statens forlengede arm. Men hvis de er unyttige, må støtten kuttes.

Fremskrittspartiet fremmer denne uken et forslag om maksgrense for statsstøtte til bistands- og utviklingsorganisasjonene (NGO-ene) på 50 prosent av budsjettet. Det viktigste motivet er uavhengighet: «Det er ikke bra hvis organisasjonene blir statens forlengede arm,» sier Peter N. Myhre, som mener at «Jo mer selvstendige organisasjonene blir politisk, jo mer interessante vil de være som korrektiv til u-hjelpen som drives.»

Men er NGO-ene ufrie fordi de får dekket 50-90 prosent at sitt budsjett av det offentlige? I så fall har vi langt alvorligere problemer i andre sektorer.

Fri og uavhengig forskning er et ideal. Men de fleste forskningsinstitusjonene er tungt avhengige av offentlig støtte. Universitetet i Oslo fikk i 2011 over 75 prosent i direkte bevilgninger fra det offentlige (og mange andre inntekter kommer sikkert fra offentlige kunder). Det samme gjelder kulturen, som skal være fri og uavhengig. Den Norske Opera & Ballett fikk i 2010 over 75 prosent av budsjettet i offentlige tilskudd. Nationaltheatret harlignende tall.

Likevel hører vi ikke at Frp vil kutte forskningsmidler for å få friere universiteter. De vil riktignok kutte kulturmidler for å få en friere kultur, men vil verne de store institusjonene fordi de gjør en viktig jobb (jeg er usikker på om det gjelder Operaen).

Skal man følge Myhres logikk overfor NGO-ene, er dette paradoksalt: Det er det avgjørende at vi har frie aktører innen forskning og kultur. De offentlige kronene skal styre minst mulig. Det pågår en debatt om hvorvidt kulturminister Anniken Huitfeldt sender for sterke signaler om hva hun ønsker fra kulturen når hun blant annet ber dem bidra til grunnlovsjubileet 2014 (som jeg har kommentert), og her er borgerlig side stort sett samlet: Kulturen skal være fri, den skal ikke dikteres. Men de fleste er enige i at friheten kan sameksistere med høy grad av offentlig støtte, så lenge politikerne holder fingrene fra fatet.

Selvfølgelig er det en fare for indirekte styring i form av mer eller mindre subtile signaler, som Huitfeldt kritiseres for. Det gjelder også på bistands- og utviklingsfeltet: Hvis ministeren sier at miljø eller skog er viktig, er plutselig veldig mange NGO-er opptatt av temaet. Den indirekte styringen kan være effektiv, men man kan også stå imot. Når tidligere utviklingsminister Erik Solheim snakket om næringsliv og handel, kritiserte mange NGO-er ham. Når Solheim sier at høyresiden har hatt rett og økonomisk vekst er viktig, er det automatiske svaret fra NGO-ene at «vekst er uviktig om ikke pengene fordeles».

Utover den indirekte styringen, som NGO-ene selv velger å la seg påvirke av, står de, som kultur- og forskningsaktører, fritt til å gjøre omtrent som de vil. Men de får ingen penger med mindre de kan sannsynliggjøre at det de driver med har effekter og at pengene brukes effektivt. Kontrollregimet kan helt sikkert bli bedre. Men friheten avgrenses ikke av at noen sier til dem hva de skal gjøre, men at det må fungere. Det kravet er bra.

Poenget bør være enkelt: De offentlige pengene til utvikling i fattige land må brukes på virkemidler vi er rimelig sikre på at faktisk fremmer slik utvikling. Mange av pengene gjør det nok ikke, og da bør man diskutere kutt, som Frp foreslår. Men ønsket om mer uavhengige NGO-er kan samtidig leses som et ønske om mindre kontroll med resultatene, på samme måte som ønsket om uavhengig forskning og kultur er et ønske om ikke å kontrollere dem.

Ønsker Frp virkelig organisasjoner som gjør hva de vil, er helt uavhengige og ikke forholder seg til forventninger fra Norad eller departementet? De vil blir mer interessante som «korrektiv», sier Myhre. De vil nok bli et korrektiv. Men med tanke på at mange i organisasjonene tenker mest på våpenhandel, trær og kortreist mat, er det ikke sikkert de vil bli mer interessante.

Er det dessuten slik i bistands- og utviklingsfeltet, som i kultur og forskning, at det er veldig viktig med et uavhengig «sivilsamfunn» som prøver ut nye ideer og utfordrer det bestående? Mange i feltet vil nok mene det. Men en rekke organisasjoner som diskuterer og drodler utvikling i fattige land og ikke forholder seg til Norges politikk, har ingen særlig egenverdi. Her har vi uansett flere andre aktører som skal tenke fritt, som universiteter og medier.

Det kan godt tenkes at flere av NGO-ene bør få kutt. Et eksempel kan være samordning: Pengene fungerer bedre når vi satser få steder med få aktører som er samkjørte. Her har det ingen egenverdi med mange uavhengige aktører.

NGO-ene bør ikke være statens forlengede arm, sier Myhre. Jeg vil si det motsatte: De er nyttige så lenge de er statens forlengede arm. Vi skal ikke ha NGO-ene bare for å ha dem. Vi skal ha dem fordi de bidrar til utvikling i fattige land. Målet er instrumentelt. Kanskje innebærer dette å tenke på NGO-ene i større grad som utførere av tjenester staten etterspør, og i mindre grad som genuint frivillige (og frie) organisasjoner.

Størsteparten av bistands- og utviklingsbudsjettet går uansett ikke til NGO-ene, i dag bare 5,6 av 28 milliarder. Resten går gjennom bilaterale og multilaterale kanaler. Dem er det enda viktigere å diskutere: Vet vi om FNs mange ulike organisasjoner leverer gode nok resultater? Vet vi om penger som strømmer inn på ulike lands budsjetter har effekter som legitimerer innsatsen? Her igjen er poenget selvsagt: Er pengene nyttige, gir de resultater?

Uansett er det ikke små norske overføringer til NGO-er som vil føre til bred økonomisk vekst og at milliarder av mennesker løftes ut av fattigdom. Det skjer først når de inkluderes i vår globale markedsøkonomi og får muligheten til å migrere friere.

Innlegget er først publisert på Minerva.

Fremtidens utviklingspolitikk handler ikke om å gi penger til ”de fattige”, men om friere handel, friere migrasjon og mer kapitalisme. Politikken bør være høyresidens domene.

Innlegget er skrevet sammen med Amara Butt og Julie R. Andersen, skribenter i Tidsskriftet Minerva.

De siste årene har kritikere av bistanden, som Terje Tvedt, Øyvind Østerud og Asle Toje, kjempet en kamp mot den kompakte enigheten i det norske godhetsregimet.

Utviklingsminister Erik Solheim har på sin side slått fast at kritikerne ”har hatt svært lite å fare med” og ment at en del av forskningen er ”irrelevant”.

Samtidig har holdningene til bistand og utvikling endret seg mer i det stille. Både i akademia, i bistandsfeltet selv, og ikke minst i departementet og blant politikerne.

Mens Hilde Frafjord Johnsens stortingsmelding i 2004 hadde ni av ti kapitler om bistand, har Erik Solheims egen, fra 2009, interessant nok bare ett av åtte kapitler om bistand.

Norge kommer dårlig ut

Holdningene endrer seg langt raskere enn politikken. Nå kommer Norge plutselig langt dårligere ut. Mens vi lenge har vært selve ”Gode Norge”, og mens bistandsbudsjettet vårt rager langt over alle andres, stiller den nye utviklingspolitikken krav til oss som vi er langt fra å innfri.

Utviklingspolitikk bør ikke lenger handle om å produsere skole- og helsetjenester for fattige land, men at også fattige land må levere tjenester selv.

Den bør ikke handle om å bygge størst mulig, og i stor grad byråkratiske, hjelperegimer i FN, men å lage globale reguleringer som gir alle muligheter til å lykkes på egenhånd.

Den bør ikke handle om å sprøyte fattige lands budsjetter fulle av bistandspenger, men å forvente at befolkningen selv krever at staten forvalter de eksisterende pengene fornuftig.

Utviklingspolitikken bør altså ikke lenger handle om at vi skal ”hjelpe”, men om hvordan vi alle kan stille på like fot globalt.

Friere handel

Når Norge skal lage en utviklingspolitikk for å bygge en global arena hvor alle har muligheter til å lykkes, utmerker tre områder seg: Handel, migrasjon og mer kapitalisme.

Innen alle disse feltene svikter Norge totalt.

Innen handel er historien om Botswana og Namibia illustrerende: De fikk mulighet til å eksportere kjøtt til Norge fritt, uten tollbarrierene de fleste må kjempe mot i dag.

Men friheten varte bare til kjøtteksporten ble en suksess: Da ble det satt et tak: Javisst, det er lov å lykkes, men bare til et visst punkt. Etter det punktet, må vi beskytte oss selv.

Denne moralen gjelder i hele handelspolitikken i dag: Vi subsidierer våre egne produsenter, og forlanger høye toller av andre for at de skal få tilgang til våre markeder.

I stedet bør både subsidiene og tollbarrierene fjernes. Det vil gjøre norsk landbruk og andre deler av industrier mer utsatt. Men det er nødvendig om vi skal gjøre alvor av intensjonen om å skape en verden med like muligheter for alle.

Friere migrasjon

Migrasjon er en annen historie: Innen EØS er det nå nærmest fritt frem for migrasjon mellom landene. Millioner av mennesker har søkt lykken og bedre muligheter i andre land. I Norge er polakkene flere ganger større enn andre innvandrergrupper.

Men har du vært så uheldig å være født et annet sted på kloden, har du ikke sjanse.

I stedet burde det være langt bedre muligheter for arbeidsmigranter fra hele verden. Får du en jobb, ønsker du å søke lykken her: Velkommen.

Også ufaglærte og lavtlønnede bør få muligheten. En lav lønning i Norge er langt høyere enn den de har mulighet til å oppnå hjemme. Mens de bor her, sender de penger hjem og gjør dermed en vel så viktig jobb som norske bistandsorganisasjoner.

Friere arbeidsinnvandring bør ikke være betinget av økt økonomisk vekst i Norge, men at vi bidrar mer til fattige land ved å åpne grensene, enn å sende penger til dem.

For å unngå at politikken blir en oppskrift for gettoer og ny underklasse, bør den kombineres med strengere krav til å klare seg selv, samt krav til å lære seg norsk.

At hjerneflukt er et problem, er langt fra sikkert. Jevnt over sender migranter mer penger hjem enn det koster å utdanne, mange reiser hjem og bringer med seg viktig kompetanse eller skaper nye arbeidsplasser, og mange stater skjønner at de må skjerpe sin egen innenrikspolitikk for å gi befolkningen flere grunner til å bli boende.

Mer kapitalisme

Det siste punktet er mer kapitalisme i fattige land, i form av næringsliv og investeringer. I det siste har dette også kommet på agendaen til Erik Solheim og andre ministre.

29. september arrangerer norske NABA (Norwegian-African Business Association) ”Norwegian-African Business Summit”, hvor næringsminister Trond Giske skal tale på vegne av regjeringen. Det er et positivt signal: Nå tenker vi ikke bare på Afrika som ”stedet-vi-sender-penger-til”, men også ”stedet-vi-kan-tjene-penger”.

Å skape verdier og profitt i fattige land, er å bringe økonomisk vekst til dem som trenger det mest. Vi trenger ikke gi dem våre penger når de har ressurser til å skape sine egne.

Slik er det positivt at også regjeringen satser mer på organisasjoner som Norfund, som jobber for å bygge bærekraftig næringsliv i fattige land. Og NABA er et positivt initiativ: Et forsøk på å bygge en kommersiell aktør som hjelper norsk næringsliv til å satse i Afrika.

Liten vilje til endring

Selv om store deler av utviklingsfeltet er enig i at verden har endret seg kraftig og at det trengs endringer i politikken, henger både organisasjonene og politikken etter.

I stedet for å kutte i den bistanden som ikke fungerer, prioriterer Erik Solheim og departementet stort sett bare ved å øke mest i budsjettene til nye satsinger.

I stedet for å ta på alvor at FNs organer for utvikling i liten grad er effektive utviklingsdrivere, fortsetter vi å kanalisere like mye penger den veien.

I stedet for å endre politikken i retning av mer frihet og liberalisme, holder vi på høye murer og subsidier. Solidaritet gjelder bare egen nasjon, for de andre gjelder kun veldedighet.

Og i stedet for å ta på alvor at 10 kroner til én fattig person i ett fattig land ikke hjelper noe som helst, fortsetter mange organisasjoner å spy ut bilder av fattige, svarte barn med store mager og såre øyne.

Fremtidens politikk må ikke handle om å synes synd på ”de fattige”, men om å gjøre dem i stand til å styre egen utvikling.

Fremtidens utviklingspolitikk

Vi må innse at fremtiden ikke handler om at ”vi” skal hjelpe ”dem”, men om at de globale spillereglene skal gi alle land muligheter til å lykkes.

Utviklingspolitikken må handle mer om frihet og flyt av varer og mennesker, enn om statlige initiativ og store bistandsbudsjetter.

Derfor bør fremtidens utviklingspolitikk bli høyresidens domene. Høyresiden bør – i stedet for å slutte lydig opp om mye av dagens politikk – omforme politikken vekk fra bistand, over på tilrettelegging for utvikling.

Det handler om å bringe verdier som solidaritet og ønsket om å gi alle like muligheter – også globalt – inn i en ny verden og en ny tid.

Kronikken er basert på en reportasje i nye Minerva 3-11, ”Etter bistand”. Nummeret slippes 29. september.