Først et lite resymé: Da de blåblå overtok regjeringsmakten i 2013, innkasserte Kristelig Folkeparti en viktig seier. Fastleger skulle fra nå av kunne reservere seg mot å henvise til abort. Et helsetilbud norske kvinner har hatt lovlig krav på siden 1978. Forslaget vakte enorm harme. Titusenvis av kvinner – og menn – protesterte. 8. mars-togene var rekordlange. Høyre, som hadde ansvarlig statsråd i helseminister Bent Høie, måtte forsvare reservasjonsretten. Partiet ble stående i en merkelig spagat som så mer og mer ubehagelig ut. Etter hvert direkte smertefull. Inntil KrF-leder Knut Arild Hareide kom seilende ned fra himmelen (eller pappapermisjon som det heter i våre dager), som en slags deus ex machina, og skrinla hele greia. Med et knips var måneder med innbitt abortkamp plutselig avblåst.
KrF ble kanskje jaget ut av paradis, men de fikk i det minste utdelt et lite fikenblad på veien. Regjeringen satte ned et utvalg som skulle se på reservasjonsretten i et bredere perspektiv. I går kom resultatet. En NOU om samvittighetsfrihet i arbeidslivet. Rapporten kan også sees som den aller siste spikeren i kista på tanken om reservasjonsrett for fastleger. «Den debatten er ferdig. Ingen har et ønske om å gjenta den, så den er død», konstaterte arbeidsminister Anniken Hauglie fra Høyre da hun mottok rapporten i går. Hun vet hva hun snakker om. Er det noen i dette landet som ikke ønsker en reprise på reservasjonsdebatten, er det folk i Høyre.
Hva sier så denne rapporten? Nesten ikke noe nytt. Den er, som sagt, et gravskrift over reservasjonsretten. Utvalget, som er ledet av filosofiprofessor Bjørn Myskja, har i det hele tatt ikke gått inn for noe frislepp av reservasjoner. Som hovedregel skal det være greit å reservere seg på de områdene som allerede er omfattet av reservasjonsrett: Den faktiske utøvelsen av et abortinngrep, vielse av likekjønnede og fraskilte, forskning på fostervev og omskjæring av gutter. I tillegg mener utvalget at det skal være tillatt å reservere seg mot å utføre aktiv dødshjelp, den dagen det eventuelt blir tillatt i Norge.
Arbeidsminister Anniken Hauglie sa i går, slik en statsråd skal når en offentlig utredning overleveres, at hun gleder seg til å lese den og at regjeringen vil komme tilbake med eventuelle konkrete forslag. Hauglie må gjerne lese. De drøyt 150 sidene gir mange gode vurderinger av samvittighetsspørsmål og potensielle konflikter mellom den enkeltes behov for å følge sin overbevisning og fellesskapets behov for at alle bidrar. Men det er vanskelig å se at denne utredningen kan munne ut i noen konkrete, politiske vedtak i form av lov eller forskrift.
Som politisk verktøy blir rapporten antakelig lagt i en skuff. Det er bra, for det er der den hører hjemme. Ikke fordi den er dårlig, men fordi temaet den tar opp er lite egnet som utgangspunkt for et stivbeint regelverk. Dét synspunktet er hele rapporten en sammenhengende argumentasjon for. Det virker som om utvalget selv har ønsket seg ned i en skuff.
Lover er generelle. Samvittighetsspørsmål er, slik utvalgsleder Myskja sa det i går, «spesifikke og avhengige av kontekst». Slike spørsmål avgjøres ved hjelp av skjønn, ikke forhåndsdesignede regler. Derfor mener utvalget at arbeidsgivere og arbeidstakere bør søke å unngå konflikter som utløser reservasjonsrett. Skulle slike saker likevel oppstå, bør de løses smidig, pragmatisk og på et så lavt nivå som mulig. Rapporten kan i grunnen kokes ned til to ord: Bruk hodet.
Da oppnevningen av samvittighetsutvalget ble kjent, vakte det bekymring på venstresiden. Ikke uten grunn. «SV vil advare mot å åpne en debatt om reservasjonsrett i mange ulike yrker og sektorer, og vi stiller oss spørrende til hva en bred utredning om samvittighetsfrihet skal bety», sa SV-leder Audun Lysbakken. Mens utvalget har jobbet, har det dukket opp flere saker som har aktualisert reservasjonsrett: Lærerne i Sandefjord som nektet å bruke de endeløse mengdene med kommunale skjemaer og rapporter for målstyring av elever og læring. En sykepleierstudent som ikke ville servere svinekjøtt og alkohol. En UDI-ansatt som nektet å følge regjeringens instruks om ikke å realitetsbehandle asylsøknader fra flyktninger som kom over Storskog. Alle disse sakene er vanskelige dilemmaer, og det er et gode at ansatte, både i offentlig og privat sektor, kan si ifra om regler de mener er uforsvarlige og varsle når de opplever at den faglige integriteten er svekket. Men slike saker løses neppe ved en lovbestemt rett til reservasjon.
Det er også lett å se for seg at en omfattende rett til reservasjon, spesielt på religiøst grunnlag, kan føre til mer diskriminering. Kanskje særlig overfor kvinner og homoseksuelle, men også overfor andre minoriteter. Derfor bør utvalget ha god samvittighet for at de har klart å holde adgangen til reservasjon på et absolutt minimum.