De to opprørsledernes død vil bli brukt for å fremme ulike strategiske interesser til noen av deltakerne i det politiske spillet rundt krisen i Mali og Sahel.

I løpet av et par dager har representanter for myndighetene i Tsjad opplyst at deres militære styrker i Mali har drept to sentrale islamistiske lederskikkelser. Hvis det skulle vise seg at både Belmokthar og Abou Zeid har falt i kamp er dette uten tvil både en viktig nyhet og en stor fjær i hatten for Tsjad og landets president Deby. Sistnevnte vil bruke dette for hva det er verdt for å sikre støtte fra Vesten for seg og sitt regime som stadig er truet av ulike opprørsgrupper. For lederne i Den afrikanske union (AU) og Samarbeidsorganisasjonen for vest-afrikanske stater (ECOWAS) er dette også en viktig nyhet da de vil bruke dette som et eksempel på afrikanske styrkers evne til å oppnå resultater som selv ikke franske elitesoldater hadde klart. Slik sett er disse to opprørsledernes død en viktig nyhet som vil bli brukt for å fremme ulike strategiske interesser til noen av deltakerne i det politiske spillet rundt krisen i Mali og Sahel. Spørsmålet er imidlertid hvor stor betydning dette vil få, ikke bare for den militære intervensjonen, men for fred og sikkerhet mer generelt for de som bor i dette området og de mange internt fordrevne og flyktninger i naboland.

De islamistiske opprørerne vil merke at to sentrale strateger og erfarne krigere er borte, men det betyr ikke at de er slått. Det står nye potensielle ledere klare til å ta deres plass. Abou Zeid var en av de viktigste lederne i al-Qaeda i det islamske Maghreb (AQIM) og denne bevegelsen har også tidligere vist at dens operative evne ikke svekkes vesentlig av at ledere faller fra, enten i kamp med deres fiender eller som et resultat av indre stridigheter. AQIM er relativt godt organisert med kommunikasjon mellom ulike ledere og operative avdelinger, men bevegelsen har også en typisk nettverkspreget karakter hvor ulike AQIM-grupper i lange perioder opererer uten å være i direkte kontakt med de øverste lederne. Dermed er det ikke sikkert at tapet av Abou Zeid vil svekke AQIM spesielt mye på lang sikt da en ny leder vil ta hans plass.

Når det gjelder Belmokthar, så har han tidligere spilt en viktig funksjonell rolle for opprørerne, men det var før angrepet på In Amenas. Etter dette hadde han i praksis utspilt sin rolle som et sentralt knutepunkt mellom islamistene og andre nettverk av smuglere og kriminelle som islamistene hadde et pragmatisk samarbeid om inntektsgivende aktiviteter med. Årsaken til dette er rett og slett at for vanlige smuglere og andre kriminelle hadde han som områdets mest etterlyste mann blitt en belastning. Ingen av dem ville se seg tjent med å ha økonomisk samarbeid med en som det ville være så mye oppmerksomhet rundt. I og med at Belmokthar heller ikke hadde noen sentral rolle i AQIM det siste året, så er det først og fremst den symbolske rollen han fikk etter angrepet på In Amenas islamistene har mistet hvis det er riktig at han også er drept.

Skal vi prøve å forstå hvor sterke de islamistiske opprørsgruppene faktisk er i dette området, er det bedre å fokusere på deres strategier for å integrere seg og de ulike måtene de har forsøkt å bli en del både av lokalsamfunn og lokale konflikter. I den perioden de kontrollerte de tre viktigste byene i Nord-Mali, Gao, Kidal og Timbuktu, så etablerte de ikke bare en form for orden, men prøvde også på ulike måter å fortsette det arbeidet de hadde holdt på med i mange år for å vinne innpass i lokalsamfunnet. Mange blant lokalbefolkningen hadde nok problemer med å godta deres versjon av islam og deres strenge fortolkning av sharia, men de ble også av mange sett på som ærlige og spandable handelsmenn.

En historie som jeg nettopp hørte i Mali var hvordan de ofte tilbød seg å betale dobbelt av vanlig pris når de skulle kjøpe geiter eller andre ting av lokalbefolkningen. Videre kunne flere som hadde bodd i islamiststyrte områder fortelle at de delte ut gratis medisiner, og at det var leger og folk med sykepleierutdanning blant dem som behandlet lokalbefolkningen uten å ta betalt for det. Noen sykehus i områder under deres kontroll ble også driftet videre og i samtaler med folk som hadde jobbet på slike sykehus kom det frem at de hadde hatt et rimelig greit samarbeid med islamistene, og spesielt med AQIM i Timbuktu. Der godtok AQIM at sykehuset også under deres styre skulle være tuftet på prinsippet om at driften var uavhengig, upartisk og nøytral, og at ingen skulle kunne gå bevæpnet inn på sykehusets område (det ble gjort et unntak for de øverste AQIM-lederne). De som drev sykehuset ble aldri helt enige med AQIM om spørsmålet om sharia på sykehusets område. I prinsippet skulle en AQIM-leder passe på dette, men ifølge de som arbeidet der ble dette aldri fulgt opp i videre grad fra AQIM sin side. I det store og hele var deres historie en om et pragmatisk samarbeid som gjorde det mulig for dem å fortsette å prøve og redde liv og hjelpe sivilbefolkingen.

Poenget er derfor enkelt. Skal vi forstå de islamistiske opprørsbevegelsene som opererer i denne delen av Sahel, så må vi se på hva de faktisk gjør i praksis i de områdene hvor de har innflytelse eller kontroll og ikke kun tenke terrorisme om deres ledere. Det siste er slående når vi ser på det som nå skjer i og rundt byen Gao. Formelt sett er den under kontroll av de franske styrkene og den maliske hæren, men islamistene i Bevegelsen for enhet og Jihad i Vest-Afrika (MOJWA) har fortsatt evne til å gjennomføre angrep inne i byen. Hvordan klarer de det? De befinner seg i områdene rundt byen og de går ubevæpnet gjennom kontrollpunktene til de franske og maliske styrkene og henter våpen gjemt inne i byen før de iverksetter angrep og forsvinner igjen. Hvorfor finner ikke de franske og maliske strykene disse våpnene? Svaret er igjen enkelt. De er gjemt blant befolkningen inne i byen, hos folk som enten støtter islamistene eller er sikre på at de kommer tilbake den dagen Frankrike og de andre internasjonale styrkene trekker seg ut. Mot dette finnes det egentlig ikke et rent militært svar. Det som må til er en bredspektret prosess som har militære virkemidler, men som også prøver å tilby svar til de mange politiske, økonomiske og sosiale problemene som befolkningen står overfor. Denne delen av den internasjonale intervensjonen lar fortsatt vente på seg, og hvis ikke den iverksettes snart, så vil intervensjonen ikke oppnå særlig mye mer enn at den tar livet av en del opprørere og noen av deres ledere, men ikke noen av de mange reelle utfordringene og problemene som folk sliter med her.

Mali har blitt hyllet som et foregangsland for demokrati og styresettreformer i Vest-Afrika.

Ser vi imidlertid på situasjonen landet i dag, med krig i Nord-Mali, islamister, narkotikasmugling og kupp og politisk krise i hovedstaden Bamako, er det klart at dette var bare en myte. En myte skapt av internasjonale organisasjoner, bilaterale donorer, ikkestatlige organisasjoner og landets egne myndigheter som alle hadde ulike interesser av å selge en slik suksesshistorie til omverdenen.

Snarere ser det ut til at ingen av reformene som ble lansert som en del av Den nasjonale pakten i 1992 fikk den ønskede effekten. Her skulle en meget svak stat gjennomføre politisk demokratisering, økonomisk liberalisering og administrativ desentralisering samtidig. Det måtte nesten gå galt og det gjorde det. De ulike reformene, deriblant desentraliseringsprogrammet ble "kidnappet" av en allianse mellom en politisk elite i Bamako og ulike regionale makthavere nord i landet. Resultatet av dette var ikke bedre styresett, men en effektiv korrumpering av administrasjon og styresett som ledet frem til en situasjon hvor man var villig til å lukke øyene for alt så lenge man kunne profittere på det. Det var denne situasjonen som muliggjorde al-Qaeda in the Islamic Land of Maghreb (AQIM) og andre islamistiske opprørsgruppers nærvær i nord og åpnet landet for smugling av narkotika, mennesker og våpen, og som til slutt førte til at den maliske hæren råtnet på rot, gjennomførte statskupp og åpnet hele nordregionen for islamistisk innflytelse når Gaddafi-regimet i Libya falt og tuareger vendte tilbake til sitt hjemland med store mengder våpen og lite annet.

Dette, sammen med den franske intervensjonen og det påfølgende angrepet på In Amneas i Algerie, har skapt en ny dynamikk i Mali. Krisen og ikke bare den i nord, men i hele landet, er blitt åpenbar. Den kan ikke lenger skjules bak fine ord uten innhold eller handling om desentralisering, demokrati, kamp mot handvåpen og den symbolske nedbrenningen av gamle utdaterte våpen i Timbuktu. Det som har skjedd der er en dramatisk og dypt sammensatt krise for Mali og landets innbyggere, men samtidig innebærer dette en mulighet til å starte på nytt, og rense det politiske systemet for korrupsjon, nepotisme og patron-klientforhold. Ingen bør tror at det er mulig å vende tilbake til formularet for konfliktløsning fra 1990-tallet. Det som trengs nå er mye kraftigere lut. Det må etableres et nytt veikart for demokrati og det kommende valget blir den første store utfordringen uavhengig om dette valget finner sted 31. juli eller utsettes til en gang ut på høsten. Dette valget må prøve å innfri noen minste standarder og det må overvåkes skikkelig og ikke bare på valgdagen og rett i forkant, men lang tid i forveien. Grovt sett er det to muligheter som er tilgjengelig for de som ønsker å bruke skitne triks for å holde på makten. Og vi må være klar over at på tross av kuppet og at den gamle presidenten ATT ikke lengre sitter ved makten, så er mesteparten av hans regime fortsatt intakt og ønsker å forbli i posisjon på en eller annen måte. Det kan oppnås gjennom å manipulere selve valgresultatet, men dette er en strategi som det er lett å gjennomskue og avsløre. Derfor er ikke denne fremgangsmåten så mye brukt lenger. Den foretrukne strategien er heller å prøve og manipulere elektoratet gjennom å bruke samfunnsledere på ulike nivåer for å gi befolkningen eller deler av den "beskjed" om hvordan de skal stemme hvis de fortsatt ønsker å motta noen av de få godene staten kan gi dem.

Det å prøve å forhindre at dette kommer til å skje er derfor en viktig oppgave for malierne selv og de som ønsker å støtte landet fremover. Det kan imidlertid heller ikke stikkes under en stol at landet er splittet og spørsmålet om forhandlinger med opprørere i nord kommer til å bli vanskelige. Flere av landets viktigste politiske grupperinger er sterkt imot slike forhandlinger og det kommer til å kreves stort politisk mot og entreprenørskap for å lime landet sammen igjen. Alt dette kommer til å bli vanskelig, men Mali har i realiteten ikke noe annet valg nå enn å ta fatt på denne veien og de kommer til å trenge "venner" og eksterne støttespillere gjennom denne vriene overgangsfasen. Dette kan også bli utfordrende for Malis "venner", men det som har skjedd den siste tiden, ikke bare i Mali, men også i Algerie, viser at hverken de eller vi har noe valg lenger. Situasjoner som den som fikk utvikle seg i skyggen av "myten om Mali" lar seg ikke overse i lengden. De vil treffe oss før eller senere.

For første gang siden 2003 har opprørere tatt kontroll over Goma, provinshovedstaden i Nord-Kivu i det østlige Kongo.

Kampene om byen har stått mellom opprørsbevegelsen M23 og den kongolesiske regjeringshæren (FARDC) støttet av FN. Opprørernes første angrepet ble effektivt slått tilbake, men når vi nå ser hva som senere skjedde er det klart at dette første angrepet bare var en avledningsmanøver. De brukte dette angrepet til å skape flyktningestrømmer inn mot Goma og blandet seg med flyktningene slik at når det andre angrepet ble iverksatt fra flere fronter så kunne de angripe stillingene til de kongolesiske regjeringssoldatene ikke bare fra flere kanter, men også falle dem i ryggen. Når dette skjedde var utfallet omtrent gitt. Moralen blant regjeringssoldatene er så lav at de forlot sine posisjoner, mens de plyndret det som kom i deres vei. Da var det bare for M23 å spasere inn i byen forbi forbausede FN-soldater som ikke visste hva de skulle gjøre. Goma var dermed med ett i M23s hender.

Dette er et enormt prestisjenederlag både for den sittende kongolesiske presidenten, Joseph Kabila, men også for FN. Kabila satte seg rett etter på flyet til Kampala i Uganda for å ha samtaler med presidentene i nabolandene Rwanda og Uganda som han i lengre tid hadde anklaget for å støtte opprørerne. Kabila sier nå at han er villig til å se på kravene som M23 har framsatt. Dermed er en vei mot mulige forhandlinger åpnet, men samtidig er Kabila nå svært svekket. Det samme kan sies om FN. Vi vet allerede fra studier som undertegnede og kolleger gjennomførte for Verdensbanken i Kongo i 2010 at kongolesere flest ikke synes spesielt bra om FN og den store fredsbevarende operasjonen som organisasjonen har i landet. Bare 15 prosent av innbyggerne oppga at de hadde tillit til FN i 2010.

Dette er oppsiktsvekkende lavt og det er all mulig grunn til å tro at det lille som var av tiltro til FN nå er helt revet bort. Folk kan rett og slett ikke forstå at FN, som har nesten 20.000 fredsbevarende soldater i landet, ikke var i stand til å forsvare Goma, og det må vi gi dem rett i.

Det gjentas gang etter gang fra FN sin side at Kongo er så stort og at det derfor ikke er så mye man kan gjøre. Det er helt korrekt at Kongo er et stort land (på størrelse med Vest-Europa), men det er mange år siden det har vært krig i hele landet. Det er først og fremst i Nord-Kivu at konflikten har fortsatt. Dette er heller ikke noe lite sted. Provinsen er for eksempel større enn Troms, men mindre en Nordland og Finnmark. I et område av en slik størrelse burde 20.000 mann kunne utrette noe.

Det er derfor ikke lett å forstå at når Goma falt så var det kun 1.500 FN-soldater i byen. Hvorfor hadde ikke denne garnisonen blitt forsterket når M23-opprøret hadde pågått helt siden månedsskiftet april-mai? Svarene på dette spørsmålet er sikkert mange, men for en som har fulgt konflikten i Kongo siden den startet på 1990-tallet og dermed også FNs operasjon i landet, er det dessverre klart at hovedproblemene er knyttet til faktorer som fravær av lederskap, en operativ analyse av situasjonen og klare realistiske mål for hva som skal oppnås. I fravær av dette har FN-operasjonen blitt drivende rundt i konflikten i øst uten mål og mening. Når opprørerne stod foran Goma, så hadde FN sjansen til å gjenvinne tillit hos den kongolesiske befolkningen, men denne muligheten lot man gå fra seg når man i stedet for å ta til våpen for å stoppe M23 bare lot de passere forbi. Det er slett ikke sikkert at 1.500 FN-soldater hadde klart å stoppe M23, men for FNs troverdighet, ikke bare i Kongo, men i hele regionen, hadde et strålende nederlag vært bedre enn den latterliggjøring som FN nå utsatte seg selv for.

Spørsmålet er hva som kommer til å skje nå. I Goma må FN for tiden finne fram til en eller annen form for sameksistens med M23 da opprørerne er den eneste autoriteten som finnes i byen akkurat nå. Det som var igjen av politifolk og soldater i byen har innlevert sine våpen og blir innrullert i M23. Heldigvis for de av innbyggerne som ikke har flyktet er situasjonen i byen ganske så rolig. Til nå har det ikke vært noen stygge situasjoner av større omfang eller massakre eller massevoldtekter. Vi får håpe dette fortsetter. De som er igjen i byen må sette sin lit til at M23 vil fortsette å være noe mer disiplinerte enn regjeringshæren. Når jeg var i Goma i september var det vanlig at folk fortalte at det var lettere å krysse veisperringer som M23 kontrollerte enn de som regjeringshæren hadde satt opp. Betale måtte man ved begge, men det var mer forutsigbart å krysse M23 sine sperringer såfremt man betalte hva de forlangte

Dette betyr imidlertid ikke at folk flest i Goma støtter opprørerne. Snarere at de er fanget mellom barken og veden. De er sinte og oppgitte over Kabila og hans regjering. De tror heller ikke spesielt mye på forsikringene til en opprørshær som de ser på som hæren til Tutsi-minoriteten i området og dermed en gruppe som støttes av Rwanda. Og FN har de mistet all tiltro til. Hvis det er et ord som oppsummerer hvordan folk føler det i Goma nå, så må det være "alene". Man er forlatt og må bare prøve å klare seg som best man kan. Og det kan bli vanskelig da den humanitære situasjonen både inne i byen og blant de mange som er på flukt i områdene rundt fort kan bli prekær for en befolkning som allerede er utslitt av tiår med krig og konflikt i større eller mindre skala.

De eneste som føler at de har vunnet akkurat nå er M23. Deres tiltro til egen kapasitet og evne til å føre krig har fått et stort oppsving. De har påført regjeringshæren nederlag før også, men aldri et som er så stort som dette. I hvert fall utad har de allerede satt seg nye mål. De har allerede erobret byen Sake som ligger vest for Goma og truer nå med å fortsette offensiven, først sørover mot Bukavu i Sør-Kivu og videre mot Kinshasa. Dette var den samme veien som faren til dagens president, Laurent Kabila, tok når han kastet Mobutu fra makten i mai 1997. Flere internasjonale nyhetsmedier og observatører advarer da også mot at Kongo og regionen kan være på vei tilbake til den større krigstilstanden som hersket her fra 1996 til 2003. Det er imidlertid stor forskjell på 1996 og 2012. Joseph Kabila er ikke blitt en Mobutu (i hvert fall ikke enda) og Sultani Makenga er ikke en Laurent Kabila. Og selv om det er klart at M23 har fått noe logistikkstøtte fra Rwanda, er det vanskelig å se for seg at Uganda og Rwanda, som stilte seg bak Laurent Kabila i 1996 og sendte store troppestyrker dypt inn på kongolesisk territorium, vil finne på å gjenta dette i dag. Dette betyr at det vil være vanskelig for M23 å bygge en større koalisjon utover Tutsi-minoriteten som utgjør kjernen i bevegelsen. De kan neppe heller forvente seg storstilt militærstøtte fra sympatisører i nabolandene. Dermed kan selv det å erobre Bukavu i Sør-Kivu bli vanskelig nok da det betyr at de vil måtte spre styrkene sine over et rimelig stort geografisk område (230 kilometer fra Goma til Bukavu) og at en marsj mot Kinshasa, som ligger 1600 kilometer fra Goma, omtrent er umulig.

Det man dermed står igjen med er tre scenarier:

1) Goma og deler av Nord-Kivu blir værende i lengre tid under opprørernes kontroll.

2) Regjeringshæren går til motangrep.

3) En forhandlingsløsning.

Det siste er både det mest realistiske og det beste for sivilbefolkningen. Men skal man nok en gang forhandle så må det være med målsettingen om at dette er siste gang. Kongo og Nord-Kivu kan ikke lenger leve med en evig rundgang av avtaler, integrasjon i hæren og så ny fragmentering. Det som trengs er en regional sikkerhetskonsert i regi av Den afrikanske union (AU) i samarbeid med Organisasjonen for landene rundt de store sjøene (ICGLR) som innebærer sikkerhetsgarantier for Rwanda (tredjepartsgarantert) i bytte mot at Rwanda avstår fra ytterligere innblanding i konflikten i Nord-Kivu. Dette må kombineres med et reelt minoritetsvern i Øst-Kongo (igjen tredjepartsgarantert) som kan danne bakgrunn for en reell og total demilitarisering av hele provinsen (inkludert den kongolesiske regjeringshæren). Hvis dette kan oppnås vil det åpnes et mulighetsrom for å ta i tu med både alle de lokale rettighetskonfliktene i området og spørsmålet om en bedre og mer folkelig kontroll over mineralforekomstene.

Det Nord-Kivu trenger er derfor ikke nye kortsiktige avtaler som bare tilbyr plaster og bandasjer, men en større regional avtale som også tar opp i seg de mange lokale konfliktene. Det kan være en rolle for FN å spille i dette, men FN-operasjonen bør underordnes arbeidet til de regionale organisasjonene i form av spesifikke oppgaver. Hvis man ikke velger denne mer langsiktige veien, vil det hele bare forsette i ulike former, og uansett så vil da den tapende part være befolkningen i området.     

En gang i tiden var Goma et godt sted å bo.

Etter hvert som bilen jeg satt i steg ned fra fjellene i Rwanda mot Kivu-sjøen og grensen mot Kongo slo det meg at Goma, denne merkelige byen som klorer seg fast mellom Nyriagongo vulkanen og Kivu-sjøen, mellom Rwanda, Uganda og Kongo, og mellom kamphandlinger mellom ulike grupper og deres krigsherrer, er byen som ikke kan dø. Goma er nok ikke en spesielt gammel by verken i internasjonal eller afrikansk målestokk, men så lenge det har bodd mennesker ved Kivu-sjøen må det ha vært bosetninger her. Det er fisk i sjøen. Det vulkanske jordsmonnet er fruktbart og klimaet ypperlig for jordbruk. Og før kolonitiden var de som bodde her akkurat passe langt unna kongedømmet i Rwanda. De kunne med letthet handle med dem, men de var såpass langt unna at de stort sett kunne unnslippe skattlegging. En gang i tiden var dette et godt sted å bo.

I senere tider ble det vanskeligere, men fortsatt er Goma et sted hvor det også er muligheter. Mobutu statens siste år gjorde sitt for å ødelegge og lokale konflikter oppstod. Så kom folkemordet i Rwanda i 1994 som også ledet frem til et opprør hvor Goma stod i sentrum for et opprør som førte til Mobutus avgang og tilslutt endte med at Joseph Kabila kom til makten i landet. Dette var imidlertid lagt fra slutten på stridighetene i øst. Snarere det motsatte, i områdene rundt Goma oppstod det en serie lokale konflikter som med jevne mellomrom sender bølger av flykninger inn i byen. Hutu-opprørere opprinnelig fra Rwanda, lokale kongolesiske Mai Mai militser, Tutsi opprørsgrupper som Laurent Nkundas CNDP og nå aller sist M23-bevegelsen har alle satt sitt preg på byen Og som ikke dette var nok ble Goma i 2001 rammet av et større utbrudd fra Nyriagongo-vulkanen som ødela over 60 prosent av byen.

På tross av alt dette så består Goma. Trassig, nesten hovmodig reiser byen og dens innbyggere hodene under vulkanens skygge til en ny dag og nye utfordringer, men også muligheter. De har sett det meste før og lar seg sjelden overraske eller skremme. M23s nærmeste posisjoner er kun 15 kilometer nord for Goma, men det påvirker ikke innbyggerne i nevneverdig grad. De og byen deres lever isteden for med en intensitet man ikke finner mange andre steder. Gatene er fulle av mennesker og virksomhet. Det handles og transporteres langs veier av jord hovedsakelig fulle av hull. Det er mennesker, biler, sykler, motorsykler og de digre sparkesyklene laget av tre som kan brukes til å frakte flere hundre kilo med varer – trautinette eller chukudu som de kalles – i konstant bevegelse som preger Gomas gatebilde. 

Denne intensiteten, den rå og dynamiske handelskapitalismen merker man med en gang man krysser grensen fra Rwanda. Det var godt å være tilbake. Det føltes helt riktig, Kagames Rwanda er orden og hierarki, et velsmurt statsapparat som er tilstedeværende og bygger både stat og land på godt og vondt. Rett på den andre siden av grensen hvor Goma ligger er det byen som en levende organisme som rår. Goma er i konstant bevegelse – dette er by som produksjon – hvor det urbane rommet som eksisterer her under vulkanens skygge beveger seg frem og tilbake i takt med hva rammebetingelsene innebærer (konflikt eller mer fredelig, stor eller liten etterspørsel etter Gomas ulike produkter) og innbyggerne lever med den levende organismen som Goma er i et symbiotisk forhold. Alle bestemmer og ingen bestemmer på samme tid.

Det er rolig i Goma i kveld. Faktisk litt for rolig. Det tyder på at Goma har sett bedre tider enn september 2012, og det er ikke fordi opprørerne i M23 er like i nærheten. Det er ofte tilfelle og akkurat nå er det en viss stillstand i kamphandlingene, men fordi det er mye mindre penger i omløp. Som følge av en uheldig kombinasjon av finanskrise og amerikansk lovgivning er det mye mindre gruvedrift i gang. Det er rett og slett ikke så stor etterspørsel etter koltan og andre mineraler fra denne delen av Kongo. Noen vil sikkert tenke at det må jo være bra, men de som mener dette bor stort sett alle andre steder enn i Goma og må ikke leve med konsekvensene av økonomisk tilbakegang.

Det er ikke bare krigsherrer i Øst-Kongo som lever av gruvedriften, veldig mange er involvert på en eller anen måte. Det er stort sett vanlige mennesker som graver etter mineralene og det er helt vanlige menn, kvinner og barn som selger varer og tjenester til de som er involvert. Hvorfor? Jo fordi noe skal man nå en gang leve av. Veldig få her ser ut til å være opptatt av Bosco Ntaganda og Den internasjonale krigsforbryter domstolen forsøk på å få ham stilt for retten, men veldig mange er opptatt av at mineral økonomien har gått i stå og det er mindre å leve av. Men som Gomas innbyggere er klar over er dette kun nok en strek i regningen som skjebnen har sendt dem. De vil finne nye muligheter for å klare seg, for å overleve, som igjen vil skape nye vinnere og tapere, men byen vil overleve for Goma har opplevd og overlevd det meste. Det er rett og slett en udødelig by i et land som dessverre ofte kun kan tilby sine innbyggere et alt for kort, desperat og brutalt liv.

Etiopias statsminister Meles Zenawi er død. En epoke er over

Etter et par måneder med rykter og spekulasjoner om Meles' helsetilstand, siden han ikke hadde vist seg offentlig på lenge, kom nyheten tirsdag morgen. Etiopias statsminister og ubestridte leder hadde avgått ved døden 57 år gammel ved et sykehus i Brussel mandag kveld. Umiddelbart ser det ut til at regimet har kontroll. Vise-statsministeren Hailemariam Desalegn kommer til å ta over statsministerstolen frem til neste valg i 2015, og regjeringens talsmann har erklært at Meles' politiske linje vil bli fulgt både innenriks og utenriks. Spørsmålet er om det er så enkelt?

Naboland som Kenya uttrykker allerede en viss bekymring for kommende utstabilitet i Etiopia og al-Shabaab-militsen i Somalia jublet over nyheten om at Meles var død. De håper dette på sikt vil føre til at de etiopiske styrkene trekkes ut av Somalia. Etiopia har også under Meles spilt en viktig rolle som en stabiliserende faktor i Sudan, og hans død kan medføre ny spenning mellom Sør-Sudan og regimet i Khartoum.

Forholdet til Eritrea er også et usikkert kort i en regional sammenheng. Vel var det overhode ikke noe vennskap mellom Meles og regimet i Eritrea, men de hadde nå i hvert fall lært hverandres reaksjonsmønster å kjenne og unngått en retur til den ødeleggende krigen mellom dem.

Internt i Etiopia er det også en rekke spørsmål som nå dukker opp. Hvordan vil opposisjonsgruppene forholde seg til nyheten om at Meles er død, og hvordan vil folkegrupper som oromoene og den somaliske befolkningen i Ogaden-provinsen, som lenge har følt seg marginalisert, reagere? Det gjenstår å se hva som vil skje både med disse vanskelige sakene og en lang rekke andre spørsmål, men uansett så er en viktig epoke i Etiopias historie over.

Meles Zenawi var en drivende kraft i opprøret mot militærregimet som satt ved makten fra 1974 og frem til 1990. Han ble president i overgangsregjeringen som ble etablert i 1991 og satt som statsminister fra 1995 og frem til sin død. Meles var omstridt mens han levde og hvilket ettermæle han gis avhenger av hvem man spør. For noen går han inn i rekken av store etiopiske ledere som Tewodros 2. som ved militærmakt skapte et mer sentralisert og moderne Etiopia i sin periode ved makten mellom 1855 og 1868, og Menelik 2. som påførte italienske styrker som ville kolonisere landet et pinlig nederlag ved slaget ved Atwa i 1896. For andre derimot er han et eksempel på en hersker som samlet mer og mer makt på egne hender, og som misbrukte sin makt gjennom å forfølge opposisjonelle og journalister som ble for frittalende.

Det er ingen tvil om at det har foregått overgrep mot opposisjonelle i Meles' Etiopia, og kvaliteten på den demokratiske utviklingen kan det dermed helt klart settes store spørsmålstegn ved. Samtidig er det heller ingen tvil om Meles var av en helt annen karakter enn mange av hans jevnaldrende ledere i denne delen av verden. Han var en hardt arbeidende mann. Korrupsjon eksisterer i Etiopia, men det er ingenting som tyder på at Meles selv stjal fra statskassen. Hans livsstil var relativt nøysom og landet har opplevd en imponerende økonomisk vekst i hans periode ved makten. Denne veksten er ikke jevnt fordelt, men hvem har egentlig klart det over en kort periode med høy økonomisk vekst? Han klarte også å stabilisere landet etter år med vanstyre under militærregimet og kaoset som fulgte under borgerkrigen.

Demokratisk sett har nok ikke utviklingen hvert så positiv som mange skulle ønske, men det ble bygget statlig kapasitet på andre områder. Det så vi klart under fjorårets tørke. For første gang i Etiopias lange historie klarte staten å reagere på en slik måte at menneskene som ble rammet klarte seg rimelig bra. Nå var det ikke behov for noe Band Aid eller ”We are the world”, og det er faktisk et stort fremskritt. Meles og hans regime fortjener honnør for dette. Kanskje var han aldri noen overbevist demokrat. Han var tross alt en geriljaleder som deretter måtte bli statsmann. Dette er en vanskelig overgang, og selv om Meles langt fra var perfekt, så klarte han den bedre enn en rekke tilsvarende ledere på Det afrikanske kontinentet.

Vi bør også huske på, når vi skal oppsummere Meles-epoken i Etiopia, at denne først og fremst handlet om statsbygging. Etter krig og kaos på 1970- og 1980-tallet måtte man igjen starte og bygge den etiopiske staten, og er det en ting vi vet om statsbyggingsprosesser så er det at de er smertefulle. Det vil alltid være avveininger som må gjøres og noe må prioriteres over andre ting, og ikke minst må styringskapasitet vokse frem. Meles lyktes på noen områder, mens det på andre områder, ikke minst med hensyn til demokrati og individuelle menneskerettigheter, må stilles kritiske spørsmål til utviklingen landet tok under hans styre. Hvorvidt han også hadde ambisjoner i så måte, får vi aldri vite, men at hans epoke ved makten er en viktig periode i Etiopias historie er det ingen tvil om.  

Er dette et resulat av konfliktens logikk?

I skyggen av krisen i Syria og hva annet som har opptatt nasjonale og internasjonale medier i løpet av sommeren, er nok en runde av konflikten i Nord-Kivu, øst i Kongo, igjen et faktum. En ny væpnet gruppe som kaller seg Bevegelsen av 23. mars (M23) har dukket opp og påført den kongolesiske regjeringshæren (FARDC) en serie pinlige nederlag. Men det er en allerede hardt prøvet sivilbefolkning som må bære brorparten av kostnadene. I løpet av den siste tiden er 30.000 mennesker fordrevet fra sin hjem og er på flukt i Nord-Kivu, 15.000 har flyktet til nabolandene Rwanda og Uganda, nye barnesoldater er blitt rekruttert, kvinner blir voldtatt og beskyldningene hagler om hvem som står bak den nye opprørsbevegelsen.

Det som nå skjer er dessverre verken spesielt overraskende eller særlig vanskelig å forklare. Det er et direkte resultat av konfliktens egen tragiske logikk. I sentrum for det nye opprøret står en gruppe soldater og offiserer som tilhører minoritetsbefolkningen av kongolesiske tutsier. De er frusterte og ikke minst redde for å miste privillegier og rettigheter som de har hatt i denne delen av Kongo. De er tallmessig sett bare en liten minoritet, men mange av dem er i økonomisk forstand velstående. Siden den gamle diktatoren i Kongo, Mobutu, ble kastet i 1996 som følge av et opprør i nettopp Nord-Kivu som startet i etterdønningene av folkemordet i Rwanda i 1994, har de også blitt en av de sterkeste gruppene militært sett. Politisk derimot er de som følge av innføringen av et demokratisk system helt marginalisert. Gir de fra seg våpnene sine og lar seg fullt ut integrere i den kongolesiske hæren slik det var meningen, er de redde for at de skal miste alt - først sin økonomiske posisjon, så sine rettigheter og til slutt livet. Dette er de ikke alene om å mene. Regimet som sitter ved makten i nabolandet Rwanda ser ut til å tenkei  tilsvarende baner. M23 har derfor en viss støtte fra Rwanda. Hvor stor denne er og hvor lenge det har pågått er fortsatt uklart og vi skal være forsiktige med å gi Rwanda all skyld for det som skjer da dette, uansett hvlken rolle Rwanda måtte spille, først og fremst er et kongolesisk problem som må finne sin løsning innenfor rammene av den kongolesiske staten. Rwanda er involvert først og fremst på grunn av konfliktens egen tragiske logikk og ikke fordi landets ledere egentlig har noen reell interesse i å være involvert, men fordi de oppfatter situasjonen slik at de ikke har noe annet valg.

Hva er det dette dermed egentlig dreier seg om? Det er sikkerhet og oppfatninger om hva som kan gi kontroll over egen sikkerhet og ikke noe annet. Regimet i Rwanda vil ha kontroll med sin egen sikkerhetssituasjon. Det samme gjelder Joseph Kabila og de som sitter med makten sammen med ham i Kongo. Og det samme er tilfelle for de personene og grupperingene som representerer de ulike folkegruppene i Nord-Kivu. Alle ønsker seg det samme: Kontroll, og da ikke nødvendigvis for å bli enda rikere og mektigere, men rett og slett for å få lov til å beholde de rettighetene og de posisjonene som de mener de har krav på. Øst-Kongos og spesielt Nord-Kivus tragedie er at dette kunne de også oppnådd ved å samarbeide. Ikke bare eliten i Rwanda, men hele folket i landet trenger et godt økonomisk forhold til Kongo og spesielt landets østlige regioner. For både eliten og befolkningen i de østre delene av Kongo er handel og økonomisk samkvem med naboland som Rwanda og Uganda ikke bare av stor betydning, men ofte det som avgjør om man klarer seg sånn noenlunde bra eller er lutfattig. Hvorfor klarer de derfor ikke å samarbeide?

Svaret på dette spørsmålet finnes i en konflikt, som hvis den opprettholdes, er såpass forutsigbar at den gjør det mulig for elitene i begge land å beholde sine posisjoner på kort sikt, mens de på lang sikt kunne tjent både sine egne og befolkningens interesser ved å samarbeide. Noen av dem forstår nok dette – antagelig gjelder dette både Rwandas president Paul Kagame og Kongos president Joseph Kabila – men de tør rett og slett ikke. Derfor fortsetter konfliktens egen tragiske logikk å være normdannende, og det skaper ikke trygghet for noen, snarere det stikk motsatte. Befolkningen av kongolesiske tutiser blir stadig mer marginalisert og utstøtt politisk så vel som sosialt. Jo mer deres representanter tyr til våpen, jo sterkere reagerer andre folkegrupper mot dem. Det er akkurat det som skjer nå.

Den umiddelbare foranledningen for M23-opprøret var at den kongolesiske regjeringen varslet at den ville stille den militære tutsilederen Bosco Ntaganda for retten og muligens utlevere ham til Den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag. I og med at Ntaganda var plassert i en fremtredende posisjon i den kongolesiske hæren som følge av et tidligere kompromiss (23. mars 2009) mellom Rwanda og Kongo etter at en annen kongolesisk tutsiopprørsleder – Laurent Nkunda – ble fjernet av Rwanda, er det neppe så underlig at avgjørelsen om å stille Ntaganda for retten i Kongo ble oppfattet som et forsøk på å endre hele den politiske maktbalansen i Øst-Kongo av Rwanda. Når Ntaganda deserterte fra den kongolesiske hæren og M23 rett etterpå ble ble dannet, så hadde kortet blitt spilt på en slik måte at bordet fanget regimet i Rwanda. På en eller annen måte måtte de støtte sine etniske ‘brødre’, de kongolesiske tutsiene. Hvis ikke ville de ikke bare miste den eneste støttespilleren de kunne stole på i kampen mot rwandiske opprørsgrupper som FDLR hvor deler av lederskapet er dypt implisert i folkemordet i Rwanda i 1994, men også slik de leser verden risikere at deres etniske ‘brødre’ mistet alle sine rettigheter i Kongo. Dette er i realiteten konfliktens egen tragiske logikk og det som skjer nå er ikke overraskende, men et direkte resulatet av dette. Så lenge denne logikken får lov til å dominere og bestemme de ulike partenes verdensbilde da ingen verken ser ut til å ha vilje, evne eller innsikt til å tilby dem et annet troverdig bilde av verden, vil voldsspiraler slik som den siste som M23 innebærer fortsette å legge sten til byrden for sivilbefolkningen i Nord-Kivu og Kongos østlige regioner.

Om vi liker det eller ikke, så har vi bidratt til å skjerpe konfliktene i de afrikanske landene sør for Libya.

22. mars 2012 rapporterte BBC både om militærkupp i Mali og borgerkrig nord i landet. I følge BBCs nyhetsanker denne dagen var dette "en merkelig konflikt i et område få hadde hørt om". Selv satt jeg i et møte med direktøren for Centre for Democracy and Development, Jibrin Ibrahim i Abuja i Nigeria, og hans reaksjon på begivenhetene i Mali var en helt annen. Kort fortalt sa han "og nei ikke nå igjen" når vi først hørte om kuppet. Så la han til litt senere når han fikk summet seg etter et par telefonsamtaler med kollegaer og venner i Mali "dere bombet Libya og nå må vi betale prisen for en krig vi aldri ba om eller forårsaket på noen som helst måte". Dessverre har min venn Jibrin Ibrahim helt rett i dette.

Gaddafi-regimets fall var nødt til å få konsekvenser i områder som de færreste nordmenn har hørt om, men om vi liker det eller ikke så har vi bidratt til å skjerpe konfliktene i de afrikanske landene sør for Libya. Gaddafi var mange ting. I blant en klovn på den internasjonale scenen og uten tvil en diktator med blod på hendene, men samtidig så var hans Libya en stabiliserende faktor i flere av de afrikanske landene som Libya grenser opp mot. Han bidro til fredsavtaler mellom opprørsbevegelser og nasjonale myndigheter, men minst lile viktig var mulighetene for arbeid og inntekt som Libya representerte for unge menn uten tilsvarende muligheter i eget land. Begge deler forsvant med hans regimes undergang.

Libyas oljeøkonomi gjorde landet til en magnet for arbeidssøkende unge mennesker fra naboland som Mali. Over en million gjestearbeider fra afrikanske land var i Libya når opprøret mot Gaddafi-regimet startet, men nå måtte de flykte, fra krigen, men også fra den forfølgelsen de nå ble utsatt for. De ble jaget bort, arresteret, fratatt identifikasjonspapirer og eiendeler. Påskuddet var beskyldninger om at de var eller har hadde vært leiesoldater og innleide lakeier for Gaddafis regime.  

Uansett hva vi måtte mene om akkurat dette, er det imidlertid ikke vanskelig å forestille seg at den returen som dette skapte av så mange yngre mennesker tilbake til for eksempel et land som Mali ville komme til å få store destabiliserende effekter. Og det er akkurat hva vi nå ser følgene av. De vendte tilbake med nesten ingen ting til land som har svært lite. Dette var nesten nødt til å få konsekvenser.

Libyas afrikanske randsone er et lappeteppe av lokale konflikter – alt fra Tuareg-opprør i Mali og Niger, borgerkrig i Chad til algeriske jihadister som etter at de tapte kampen om makten i eget land omskapte seg til en regional bevegelse, al-Qaeda in the Islamic Land of Maghreb (AQIM). I tillegg er dette også et område som de siste årene har blitt hyppig brukt til å "frakte" alt fra ordinært smuglegods, som sigaretter, til mennesker og narkotika nærmere grensen til Europa. 

Gaddafis Libya hadde kontakter med ulike grupper av tuaregopprørere både i Mali og Niger, og spesielt i Mali sørget Libya til tider for å legge en viss demper på opprørsledere som Ibrahim Ag Bahangas aktiviteter. Dette har nå blitt borte og både opprørsledere som hadde pensjonert seg i Libya med Gaddafis velsignelse og unge menn som hadde fått arbeid der måtte derfor vende tilbake. De vendte tilbake til et land hvor de ikke var velkommen og det er derfor ikke så rart at konflikten i Nord-Mali mellom tuaragene og landets myndigheter startet opp igjen. På en måte er denne konflikten kun en fortsettelse av borgerkrigen på 1990-tallet. Drømmen om et eget hjemland for tuaregene, et Azawad, forsvant aldri helt. Men et par viktige elementer er også anderledes. Tuareg-opprørerne er bedre bevæpnet enn noen gang. Noen av dem som kom tilbake fra Libya tok med seg store mengder våpen og ammunisjon, og siden de kjemper i ørkenområder som ingen kjenner bedre enn dem blir de et stort problem for den maliske regjeringshæren. For noen år siden ville Libya vært en sentral aktør i å forhandle frem en løsning på en slik konflikt, men dette Libya avgikk med døden med Gaddafi, og som min venn Ibrahim sa "de vest-afrikanske landene vil få store problemer med å handtere denne krisen".

Militærkuppet i Mali viser dette. Elementer i regjeringshæren har helt siden konflikten startet vært misfornøyd med presidentens håndtering av konflikten. Slik de ser det er de blitt sendt ut for å utkjempe en krig uten tilstrekkelig politisk og økonomisk støtte og nå hadde de fått nok. Det naboland som Nigeria derfor sitter igjen med er ikke kun en krig som det er vanskelig å finne en løsning på, men også et militærkupp som nabolandene er nødt til å forholde seg til. Kuppet vil bli fordømt, men spørsmålet er ikke bare hva så, men hvem som må ta regningen for dette. Mest sannsynlig får min venn Ibrahim rett: "vi må leve med konsekvensene av en konflikt vi aldri bidro til". Et resultat av borgerkrigen I Libya og vårt bidrag til denne er derfor at noen av verdens fattigste og mest sårbare stater blir sittende igjen med en regning for noe de aldri bestillte. Den nye konflikten i Mali er en konsekvens av hendelsene i Libya og flere er i vente i andre naboland. Tuaregene er også en minoritet i Niger, og i et annet naboland som Chad kan også fort gamle konfliktlinjer åpnes opp igjen. Det ville vært ganske så ironisk om den regionale konfliktsonen som vestlig etterretnings analytikere så lenge har snakket om i Sahel-regionen blir en realitet som følge av en internasjonal intervensjon i Libya som hadde som offisiell målsetning å beskytte menneskeliv. 

LIBYA: Jeg har et spørsmål til den norske regjeringen. Var bomber alt vi hadde å bidra med i Libya eller skal vi også prøve å reparere et land som nå betaler prisen for en konflikt det aldri ba om eller bidro til?

Bomber, men reparerer ikke

Morten Bøås

Forskningssjef, Fafo

kronikk

LIBYA: Jeg har et spørsmål til den norske regjeringen. Var bomber alt vi hadde å bidra med i Libya eller skal vi også prøve å reparere et land som nå betaler prisen for en konflikt det aldri ba om eller bidro til?

På debattprogrammet «Aktuelt» på NRK2 mandag 20. februar sa forsvarsminister Espen Barth Eide at «Norge har et ansvar for alt som har skjedd i Libya i løpet av NATO operasjonen». Dette er interessant, spesielt hvis det betyr at Norge og den rødgrønne regjeringen nå også har tenkt å ta et større ansvar for konsekvensene av denne operasjonen.

Muammar Gaddafi ble fjernet som en følge av NATOs intervensjon, og slik sett er det fullt mulig at den sparte menneskeliv ved å forkorte borgerkrigen mellom Gaddafi-regimet og opposisjonen i landet. Problemet er imidlertid at den samme intervensjonen også har bidratt til at flere tusen mennesker, de fleste er disse av afrikansk herkomst, fortsatt sitter i fengsler og fangeleirer i Libya uten dom, og utsatt for tortur og vanskelige leveforhold. Det er dessverre ikke kun i Libya at vi ser at konsekvensene av NATO-intervensjonen er mange, neppe tilsiktet, og ganske andre enn det aktverdige målet om å beskytte sivile som ble brukt som hovedbegrunnelse for intervensjonen.

Libyas oljeøkonomi gjorde landet til en magnet for arbeidssøkende unge mennesker fra naboland som Chad, Mali, Niger og Sudan, men også for mennesker så langt unna som fra Eritrea, Etiopia og Somalia. Det er grunn til å anta at det befant seg over en million gjestearbeider fra afrikanske land i Libya da borgerkrigen og NATO-intervensjonen startet. Tidlig i konflikten ble disse gjestearbeiderne utpekt av opposisjonen mot Gaddafi som leiesoldater og hans støttespillere. Det var nok tilfelle for noen, men brorparten av dem var bare fattige mennesker som hadde forlatt sine hjemsteder på jakt etter arbeid og inntekt, noe de hadde funnet i Libya. Mange av dem som av ulike grunner ikke kom seg ut av Libya sitter i dag i fangeleirer og fengsler i landet, der tortur ser ut til å være en del av fangebehandlingen. De aller fleste kom seg heldigvis ut, men de aller fleste av disse ble fratatt både identifikasjonspapirer og eiendeler underveis, og var tvunget til å vende tilbake til nesten ingenting - uten noe som helst. Hvis NATOs intervensjon i Libya var ment å beskytte sivile, så var disse menneskene tydeligvis ikke en del av den sivilbefolkningen som NATO og Norge skulle beskytte.

Strømmen av mennesker tilbake til land som Chad, Mali og Niger vil få konsekvenser. De vender tilbake med nesten ingen ting, til land som har svært lite. Spørsmålet er derfor hvordan dette vil påvirke den politiske stabiliteten i Libyas afrikanske randsone. Vil dette kunne lede til den typen politiske revolter som vi har sett i Egypt og Tunisia, eller vil det kun forsterke eksisterende lokale konflikter som dette området er stapp fullt av? Denne situasjonen blir ikke bedre av at Libya det siste tiåret har vært en rimelig viktig leverandør av utenlands investeringer i landets afrikanske randsone. Libyske selskaper har investert stort innenfor bygg og anlegg, finans og hotellvirksomhet. Bare en kjapp tur rundt i Malis hovedstad Bamako er nok til å fastslå hvor sentrale de libyske aktørene hadde blitt. Spørsmålet er derfor hva som vil skje hvis disse selskapene nå faller bort. Vil noen andre stå parat til å fylle et slikt tomrom? Det er tvilsomt, i hvert fall på kort sikt, og dette kan derfor bidra til ytterligere ustabilitet.

Libyas afrikanske randsone er et lappeteppe av lokale konflikter - alt fra tuaregopprør i Mali og Niger, borgerkrig i Chad til algeriske jihadister som etter at de tapte kampen om makten i eget land omskapte seg til en regional bevegelse, nemlig al-Qaeda in the Land of the Islamic Maghreb (AQIM). Gaddafis Libya hadde kontakter med ulike grupper av tuaregopprørere både i Mali og Niger, og spesielt i Mali sørget Libya til tider for å legge en demper på deres aktiviteter. Videre er det også verdt å merke seg at selv om Gaddafi ofte snakket om islam, og etablerte militære strukturer som «Den islamske legionen», så førte også hans regime en innbitt kamp mot al-Qaedas innflytelse både i Libya og i nabolandene. Man skal være rimelig naiv om man ikke ser at en bevegelse som AQIM nå ser på Libya med fornyet interesse. Et Libya som eventuelt fragmenteres i tre historiske deler, vil gi bevegelsen en ny vei hjem til Algerie.

Undertegnede har ingen sympati med en diktator som Gaddafi, men det spørsmålet som ikke ble stilt før den internasjonale intervensjonen, som Norge var en del av, startet var hva Libya var bakenfor Gaddafi-statens strukturer. Svaret på det spørsmålet er nok dessverre: Ikke spesielt mye. Historisk sett er Libya en kolonial konstruksjon satt sammen av tre områder, Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan. Det er utmerket mulig at en væpnet konflikt en eller annen gang hadde vært uunngåelig i Libya, men den internasjonale intervensjonen har skapt en helt ny situasjon. Resultatet kan fort vekk bli en rekke utilsiktede konsekvenser, enten landet forblir samlet eller sprekker opp igjen i de tre gamle historiske delene. En av disse effektene er de åpenbare humanitære og menneskerettslige defektene i dagens Libya. En annen er at vedvarende ustabilitet i Libya vil ha effekter sørover i Afrika i et område som allerede er et lappeteppe av lokale konflikter. I Nord-Mali har konflikten allerede blusset opp igjen med harde kamphandlinger mellom tuaregopprørere og maliske regjeringsstyrker, og tusener av mennesker er nå på flukt.

Det ville vært ironisk om den regionale konfliktsonen som vestlige etterretningsanalytikere lenge har snakket om i Sahel-regionen blir en realitet som følge av en internasjonal intervensjon som hadde som offisiell målsetting å beskytte menneskeliv. Så spørsmålet til den norske regjeringen er at om det er riktig forstått at Norge har et ansvar for konsekvensene av NATO-operasjonen hvordan har den tenkt å forholde seg til dette ansvaret? Var bomber alt Norge hadde å bidra med i Libya eller skal vi også være med å prøve å reparere og gjenoppbygge både Libya og nabolandene som nå betaler prisen for en konflikt de aldri ba om eller bidro til?

«Historisk sett er Libya en kolonial konstruksjon.»

Johnson-Sirleaf er først og fremst en kvinne som søker makt og innflytelse, og som kan sin politiske kunst.

Ellen Johnson-Sirleaf er best kjent som Afrikas første kvinnelige president og nå også som en av tre vinnere av Nobels fredspris for 2011. Internasjonalt nyter hun stor respekt og er meget populær. The Economist omtaler henne som Liberias beste president noen gang, og Forbes holder henne som en av verdens mest innflytelsesrike kvinner.

På hjemmebane er hun derimot blitt mer omstridt. I presidentvalget i 2005 vant hun til slutt klart over George Weah, og vant gjorde hun også i 2011, men dette ble en seier med en bitter ettersmak. Opposisjonen boikottet andre runde av presidentvalget og hun ble derfor valgt til president for annen gang med et omstridt og svakt mandat. Hun fikk til slutt over 90 prosent av stemmene, men bare 38 prosent av de registerte velgerne gikk til valglokalet i den andre runden. Dette står i sterk kontrast til første runde hvor 71.6 prosent av velgerne avga stemme. Det er flere grunner til at dette ble utfallet, og jeg har tidligere redegjort for flere av dem i et innlegg på Nye Meninger, men alt har en historie, og Johnson-Sirleafs personlige historie er nært knyttet til Liberias. Det kan være verdt å se litt nærmere på denne da enhver fredsprisvinner er et menneske med et liv levd i politikk og dermed også i strid og konflikt.

Johnson-Sirleaf ble født i Monrovia i 1938. Hennes far var sønn av en Gola-høvding fra Bomi, mens hennes mor var fra Greenville i Sinoe og datter av en tysk handelsmann og hans liberiske kone. Slik sett er ikke hennes bakgrunn veldig forskjellig fra vanlige liberiere, men begge hennes foreldrene vokste opp ikke i eget hjem, men hos to innflytelsesrike amerikansk-liberiske familier i Monrovia. De fikk utdannelse, noe nesten ingen andre vanlige liberiere fikk. Hennes far ble advokat. Han var den første representanten i landets lovgivende forsamling som ikke kom fra en av de amerikansk-liberiske familiene som hadde styrt landet siden de kom dit som frigitte slaver midt på 1800-tallet.

På 1930- og 40-tallet begynte dette regimet gradvis å utvide sitt maktgrunnlag gjennom å inkorporere tradisjonelle ledere og deres barn inn i den herskende eliten. Johnson-Sirleafs barne- og ungdomsår er derfor nært knyttet til Liberias politiske utvikling på 1930- og 40-tallet.

Det er dette som gjorde det mulig for henne å studere. Først i Liberia og senere i USA hvor hun blant annet utdannet seg ved Harvard. Som et barn av det herskende regimet ble Johnson-Sirleaf umiddelbart tilbudt en stilling i statsadministrasjonen når hun vendte tilbake til Liberia i 1971, og i 1979 ble hun utnevnt til finansminister i det som skulle bli landets siste amerikansk-liberiske regjering.

Liberia har en lang historie som selvstendig stat, men dessverre er dette ikke en demokratisk historie. Frem til 1980 ble landet styrt av en liten elite, de såkalte amerikansk-liberierne som var etterkommere av de frigitte slavene som hadde etablert Liberia som en egen stat i 1847. Utover 1970-tallet vokste misnøyen med dette regimet, og det hele eksploderte i et militærkupp i april 1980. En ung soldat ved navn Samuel Doe kom til makten, og med unntak av Johnson-Sirleaf og tre andre ministre ble alle de gamle regjeringsmedlemmene enten drept i kuppet eller henrettet like etterpå. Johnson-Sirleaf ble derimot spart og begynte nå å arbeide for de nye militære lederne, til hun flyktet fra landet etter å ha kommet på kant med Doe.

Dette var starten på en ny fase i Johnson-Sirleafs liv. Nå var hun ikke lenger et barn av det gamle regimet som arbeidet for å bevare dette, men en ambisiøs internasjonal byråkrat og leder. Dette skaffet henne mange nye kontakter, ja delvis et helt nytt elektorat som skulle bli meget viktig for henne når hun mange år senere igjen skulle komme til å søke makt og innflytelse i Liberia.

I første omgang dro hun imidlertid til Washington og begynte å arbeide for Verdens banken, før hun etter et års tid søkte seg over i privat sektor, til Nairobi og stillingen som visepresident for Citibanks regionkontor for Afrika. Her ble hun frem til 1985. Da sluttet hun som følge av at hun stilte opp med et progressivt valgkampprogram som presidentkandidat for Liberian Action Party i valget i 1985. Bilder fra denne kampanjen viser en meget engasjert, tilnærmet militant Johnson-Sirleaf som med knyttet neve hevet i luften retter harmdirrende angrep på Samuel Doe. Helt hvordan dette passet sammen med hennes private rolle som en internasjonal næringslivsleder er noe uklart, men politisk sett har Johnson-Sirleaf alltid vært flink til å omfavne ulike tiders trender. Johnson-Sirleaf er først og fremst en kvinne som søker makt og innflytelse, og som kan sin politiske kunst.

1985-valget utviklet seg raskt til å bli en ren farse. Massivt valgfusk fører til at Doe vinner og Johnson-Sirleaf blir arrestert. Når hun blir sluppet ut i juli 1986 drar hun umiddelbart tilbake til USA, og etter nok en jobb i privat sektor begynner hun å arbeide for FNs utviklingsprogram (UNDP) som direktør for dets regionalkontor for Afrika. Det er i denne sammenheng at kvinner og fredsarbeid blir et viktig spor for henne. Blant annet er hun med å skrive UNIFEM-rapporten om hvordan konflikt påvirker kvinners livssituasjon og hvilket potensial som ligger i kvinners fredsbyggende arbeid. Etter hvert som denne agendaen får økt internasjonal oppmerksomhet blir også Johnson-Sirleaf en viktig person i det internasjonale samfunn.

Det betyr imidlertid ikke at hun har lagt sine politiske ambisjoner på hylla. Når borgerkrigen i Liberia starter julen 1989 er hun en av flere sivile opposisjonsledere som posisjonerer seg rundt de viktigste militslederne som Charles Taylor. Johnson-Sirleaf og Taylor er allierte i en periode helt i starten av borgerkrigen og hun hjelper ham blant annet med å finansiere deler av krigføringen. Selv hevder hun at dette samarbeidet kun varte noen måneder, mens hennes politiske motstandere mener at det må ha vært mye mer omfattende.

Et punkt som stadig trekkes frem i så måte er at hun fortsatt er alliert med folk fra den tiden som Jewel Taylor (Charles Taylors kone) og Prince Johnson (en geriljaleder som også var alliert med Taylor en kort periode i 1980). Sannheten er vel at det er vanskelig å vite sikkert både når samarbeidet mellom henne og Taylor tok slutt og hvor omfattende det var, da de få menneskene som vet noe sikkert om dette – Charles Taylor, Jewel Taylor, Prince Johnson og Ellen Johnson-Sirleaf – til nå har valgt å si så lite som mulig om dette.

Uansett så ble ikke Taylors krig det Johnson-Sirleaf hadde sett for seg, og når det arrangeres valg i 1997 så stiller hun opp mot Taylor, men taper stort. Rett etter forlater hun igjen Liberia og reiser i eksil til nabolandet Elfenbenskysten.

Når hun kommer tilbake til Liberia i 2004 er det som leder for Governance Reform Commission i den nasjonale overgangsregjeringen som ble etablert etter Charles Taylors fall i 2003, men det er åpenbart at det Johnson-Sirleaf nå arbeider frem mot er presidentvalget i 2005. Et valg hun vinner etter at hun slår George Weah i andre valgomgang.

I hele hennes første presidentperiode er det fredelig i Liberia, men noe annet skulle også bare mangle. Det står fortsatt nesten 10 000 FN-soldater i landet. Problemet er økonomien. Borgerkrigen tok slutt i august 2003, men når Liberia igjen går til valg høsten 2011 er det fortsatt med omkring 85 prosent av befolkningen som arbeidsløse eller undersysselsatte. Mange er oppgitte. Fred, demokrati og Johnson-Sirleaf som president fører ikke nødvendigvis til en økonomisk vekst som når de brede lag av befolkningen, og mange klager over at hun bruker for mye tid utenfor landets grenser, at hun er for opptatt av det internasjonale samfunn og ikke av dem, de vanlige liberierne.

Dette er en grunn til at mange slutter seg til opposisjonens boikott av den andre valgomgangen i november 2011. En annen er at Liberia fortsatt er full av gamle konfliktlinjer som ligger der som åpne verkende sår. Johnson-Sirleafs liv er nært knyttet til Liberias historie på godt og vondt. Hun var et barn av den gamle eliten som ikke bare klarte å håndtere overgangen når dens tid var talt i 1980, men også brukte denne overgangen til å skaffe seg en ny plattform for å søke makt og innflytelse. Det er dette hun har brukt hele sitt voksne liv til. Nå har hun en periode igjen ved makten og hun har vunnet Nobels fredspris.

Det som kommer til å avgjøre hennes politiske ettermæle er ikke presidentmakten og fredsprisen som sådan, men hva hun velger å bruke fredsprisen og sin siste periode ved makten til. Det er nok å gjøre både i Liberia og resten av regionen. Hun har sagt at forsoning vil stå høy på hennes agenda nå. Hva hun faktisk kommer til å utrette, det får vi vurdere i løpet av de neste årene.