Om vi liker det eller ikke, så har vi bidratt til å skjerpe konfliktene i de afrikanske landene sør for Libya.

22. mars 2012 rapporterte BBC både om militærkupp i Mali og borgerkrig nord i landet. I følge BBCs nyhetsanker denne dagen var dette "en merkelig konflikt i et område få hadde hørt om". Selv satt jeg i et møte med direktøren for Centre for Democracy and Development, Jibrin Ibrahim i Abuja i Nigeria, og hans reaksjon på begivenhetene i Mali var en helt annen. Kort fortalt sa han "og nei ikke nå igjen" når vi først hørte om kuppet. Så la han til litt senere når han fikk summet seg etter et par telefonsamtaler med kollegaer og venner i Mali "dere bombet Libya og nå må vi betale prisen for en krig vi aldri ba om eller forårsaket på noen som helst måte". Dessverre har min venn Jibrin Ibrahim helt rett i dette.

Gaddafi-regimets fall var nødt til å få konsekvenser i områder som de færreste nordmenn har hørt om, men om vi liker det eller ikke så har vi bidratt til å skjerpe konfliktene i de afrikanske landene sør for Libya. Gaddafi var mange ting. I blant en klovn på den internasjonale scenen og uten tvil en diktator med blod på hendene, men samtidig så var hans Libya en stabiliserende faktor i flere av de afrikanske landene som Libya grenser opp mot. Han bidro til fredsavtaler mellom opprørsbevegelser og nasjonale myndigheter, men minst lile viktig var mulighetene for arbeid og inntekt som Libya representerte for unge menn uten tilsvarende muligheter i eget land. Begge deler forsvant med hans regimes undergang.

Libyas oljeøkonomi gjorde landet til en magnet for arbeidssøkende unge mennesker fra naboland som Mali. Over en million gjestearbeider fra afrikanske land var i Libya når opprøret mot Gaddafi-regimet startet, men nå måtte de flykte, fra krigen, men også fra den forfølgelsen de nå ble utsatt for. De ble jaget bort, arresteret, fratatt identifikasjonspapirer og eiendeler. Påskuddet var beskyldninger om at de var eller har hadde vært leiesoldater og innleide lakeier for Gaddafis regime.  

Uansett hva vi måtte mene om akkurat dette, er det imidlertid ikke vanskelig å forestille seg at den returen som dette skapte av så mange yngre mennesker tilbake til for eksempel et land som Mali ville komme til å få store destabiliserende effekter. Og det er akkurat hva vi nå ser følgene av. De vendte tilbake med nesten ingen ting til land som har svært lite. Dette var nesten nødt til å få konsekvenser.

Libyas afrikanske randsone er et lappeteppe av lokale konflikter – alt fra Tuareg-opprør i Mali og Niger, borgerkrig i Chad til algeriske jihadister som etter at de tapte kampen om makten i eget land omskapte seg til en regional bevegelse, al-Qaeda in the Islamic Land of Maghreb (AQIM). I tillegg er dette også et område som de siste årene har blitt hyppig brukt til å "frakte" alt fra ordinært smuglegods, som sigaretter, til mennesker og narkotika nærmere grensen til Europa. 

Gaddafis Libya hadde kontakter med ulike grupper av tuaregopprørere både i Mali og Niger, og spesielt i Mali sørget Libya til tider for å legge en viss demper på opprørsledere som Ibrahim Ag Bahangas aktiviteter. Dette har nå blitt borte og både opprørsledere som hadde pensjonert seg i Libya med Gaddafis velsignelse og unge menn som hadde fått arbeid der måtte derfor vende tilbake. De vendte tilbake til et land hvor de ikke var velkommen og det er derfor ikke så rart at konflikten i Nord-Mali mellom tuaragene og landets myndigheter startet opp igjen. På en måte er denne konflikten kun en fortsettelse av borgerkrigen på 1990-tallet. Drømmen om et eget hjemland for tuaregene, et Azawad, forsvant aldri helt. Men et par viktige elementer er også anderledes. Tuareg-opprørerne er bedre bevæpnet enn noen gang. Noen av dem som kom tilbake fra Libya tok med seg store mengder våpen og ammunisjon, og siden de kjemper i ørkenområder som ingen kjenner bedre enn dem blir de et stort problem for den maliske regjeringshæren. For noen år siden ville Libya vært en sentral aktør i å forhandle frem en løsning på en slik konflikt, men dette Libya avgikk med døden med Gaddafi, og som min venn Ibrahim sa "de vest-afrikanske landene vil få store problemer med å handtere denne krisen".

Militærkuppet i Mali viser dette. Elementer i regjeringshæren har helt siden konflikten startet vært misfornøyd med presidentens håndtering av konflikten. Slik de ser det er de blitt sendt ut for å utkjempe en krig uten tilstrekkelig politisk og økonomisk støtte og nå hadde de fått nok. Det naboland som Nigeria derfor sitter igjen med er ikke kun en krig som det er vanskelig å finne en løsning på, men også et militærkupp som nabolandene er nødt til å forholde seg til. Kuppet vil bli fordømt, men spørsmålet er ikke bare hva så, men hvem som må ta regningen for dette. Mest sannsynlig får min venn Ibrahim rett: "vi må leve med konsekvensene av en konflikt vi aldri bidro til". Et resultat av borgerkrigen I Libya og vårt bidrag til denne er derfor at noen av verdens fattigste og mest sårbare stater blir sittende igjen med en regning for noe de aldri bestillte. Den nye konflikten i Mali er en konsekvens av hendelsene i Libya og flere er i vente i andre naboland. Tuaregene er også en minoritet i Niger, og i et annet naboland som Chad kan også fort gamle konfliktlinjer åpnes opp igjen. Det ville vært ganske så ironisk om den regionale konfliktsonen som vestlig etterretnings analytikere så lenge har snakket om i Sahel-regionen blir en realitet som følge av en internasjonal intervensjon i Libya som hadde som offisiell målsetning å beskytte menneskeliv. 

LIBYA: Jeg har et spørsmål til den norske regjeringen. Var bomber alt vi hadde å bidra med i Libya eller skal vi også prøve å reparere et land som nå betaler prisen for en konflikt det aldri ba om eller bidro til?

Bomber, men reparerer ikke

Morten Bøås

Forskningssjef, Fafo

kronikk

LIBYA: Jeg har et spørsmål til den norske regjeringen. Var bomber alt vi hadde å bidra med i Libya eller skal vi også prøve å reparere et land som nå betaler prisen for en konflikt det aldri ba om eller bidro til?

På debattprogrammet «Aktuelt» på NRK2 mandag 20. februar sa forsvarsminister Espen Barth Eide at «Norge har et ansvar for alt som har skjedd i Libya i løpet av NATO operasjonen». Dette er interessant, spesielt hvis det betyr at Norge og den rødgrønne regjeringen nå også har tenkt å ta et større ansvar for konsekvensene av denne operasjonen.

Muammar Gaddafi ble fjernet som en følge av NATOs intervensjon, og slik sett er det fullt mulig at den sparte menneskeliv ved å forkorte borgerkrigen mellom Gaddafi-regimet og opposisjonen i landet. Problemet er imidlertid at den samme intervensjonen også har bidratt til at flere tusen mennesker, de fleste er disse av afrikansk herkomst, fortsatt sitter i fengsler og fangeleirer i Libya uten dom, og utsatt for tortur og vanskelige leveforhold. Det er dessverre ikke kun i Libya at vi ser at konsekvensene av NATO-intervensjonen er mange, neppe tilsiktet, og ganske andre enn det aktverdige målet om å beskytte sivile som ble brukt som hovedbegrunnelse for intervensjonen.

Libyas oljeøkonomi gjorde landet til en magnet for arbeidssøkende unge mennesker fra naboland som Chad, Mali, Niger og Sudan, men også for mennesker så langt unna som fra Eritrea, Etiopia og Somalia. Det er grunn til å anta at det befant seg over en million gjestearbeider fra afrikanske land i Libya da borgerkrigen og NATO-intervensjonen startet. Tidlig i konflikten ble disse gjestearbeiderne utpekt av opposisjonen mot Gaddafi som leiesoldater og hans støttespillere. Det var nok tilfelle for noen, men brorparten av dem var bare fattige mennesker som hadde forlatt sine hjemsteder på jakt etter arbeid og inntekt, noe de hadde funnet i Libya. Mange av dem som av ulike grunner ikke kom seg ut av Libya sitter i dag i fangeleirer og fengsler i landet, der tortur ser ut til å være en del av fangebehandlingen. De aller fleste kom seg heldigvis ut, men de aller fleste av disse ble fratatt både identifikasjonspapirer og eiendeler underveis, og var tvunget til å vende tilbake til nesten ingenting - uten noe som helst. Hvis NATOs intervensjon i Libya var ment å beskytte sivile, så var disse menneskene tydeligvis ikke en del av den sivilbefolkningen som NATO og Norge skulle beskytte.

Strømmen av mennesker tilbake til land som Chad, Mali og Niger vil få konsekvenser. De vender tilbake med nesten ingen ting, til land som har svært lite. Spørsmålet er derfor hvordan dette vil påvirke den politiske stabiliteten i Libyas afrikanske randsone. Vil dette kunne lede til den typen politiske revolter som vi har sett i Egypt og Tunisia, eller vil det kun forsterke eksisterende lokale konflikter som dette området er stapp fullt av? Denne situasjonen blir ikke bedre av at Libya det siste tiåret har vært en rimelig viktig leverandør av utenlands investeringer i landets afrikanske randsone. Libyske selskaper har investert stort innenfor bygg og anlegg, finans og hotellvirksomhet. Bare en kjapp tur rundt i Malis hovedstad Bamako er nok til å fastslå hvor sentrale de libyske aktørene hadde blitt. Spørsmålet er derfor hva som vil skje hvis disse selskapene nå faller bort. Vil noen andre stå parat til å fylle et slikt tomrom? Det er tvilsomt, i hvert fall på kort sikt, og dette kan derfor bidra til ytterligere ustabilitet.

Libyas afrikanske randsone er et lappeteppe av lokale konflikter - alt fra tuaregopprør i Mali og Niger, borgerkrig i Chad til algeriske jihadister som etter at de tapte kampen om makten i eget land omskapte seg til en regional bevegelse, nemlig al-Qaeda in the Land of the Islamic Maghreb (AQIM). Gaddafis Libya hadde kontakter med ulike grupper av tuaregopprørere både i Mali og Niger, og spesielt i Mali sørget Libya til tider for å legge en demper på deres aktiviteter. Videre er det også verdt å merke seg at selv om Gaddafi ofte snakket om islam, og etablerte militære strukturer som «Den islamske legionen», så førte også hans regime en innbitt kamp mot al-Qaedas innflytelse både i Libya og i nabolandene. Man skal være rimelig naiv om man ikke ser at en bevegelse som AQIM nå ser på Libya med fornyet interesse. Et Libya som eventuelt fragmenteres i tre historiske deler, vil gi bevegelsen en ny vei hjem til Algerie.

Undertegnede har ingen sympati med en diktator som Gaddafi, men det spørsmålet som ikke ble stilt før den internasjonale intervensjonen, som Norge var en del av, startet var hva Libya var bakenfor Gaddafi-statens strukturer. Svaret på det spørsmålet er nok dessverre: Ikke spesielt mye. Historisk sett er Libya en kolonial konstruksjon satt sammen av tre områder, Tripolitania, Kyrenaika og Fezzan. Det er utmerket mulig at en væpnet konflikt en eller annen gang hadde vært uunngåelig i Libya, men den internasjonale intervensjonen har skapt en helt ny situasjon. Resultatet kan fort vekk bli en rekke utilsiktede konsekvenser, enten landet forblir samlet eller sprekker opp igjen i de tre gamle historiske delene. En av disse effektene er de åpenbare humanitære og menneskerettslige defektene i dagens Libya. En annen er at vedvarende ustabilitet i Libya vil ha effekter sørover i Afrika i et område som allerede er et lappeteppe av lokale konflikter. I Nord-Mali har konflikten allerede blusset opp igjen med harde kamphandlinger mellom tuaregopprørere og maliske regjeringsstyrker, og tusener av mennesker er nå på flukt.

Det ville vært ironisk om den regionale konfliktsonen som vestlige etterretningsanalytikere lenge har snakket om i Sahel-regionen blir en realitet som følge av en internasjonal intervensjon som hadde som offisiell målsetting å beskytte menneskeliv. Så spørsmålet til den norske regjeringen er at om det er riktig forstått at Norge har et ansvar for konsekvensene av NATO-operasjonen hvordan har den tenkt å forholde seg til dette ansvaret? Var bomber alt Norge hadde å bidra med i Libya eller skal vi også være med å prøve å reparere og gjenoppbygge både Libya og nabolandene som nå betaler prisen for en konflikt de aldri ba om eller bidro til?

«Historisk sett er Libya en kolonial konstruksjon.»

Johnson-Sirleaf er først og fremst en kvinne som søker makt og innflytelse, og som kan sin politiske kunst.

Ellen Johnson-Sirleaf er best kjent som Afrikas første kvinnelige president og nå også som en av tre vinnere av Nobels fredspris for 2011. Internasjonalt nyter hun stor respekt og er meget populær. The Economist omtaler henne som Liberias beste president noen gang, og Forbes holder henne som en av verdens mest innflytelsesrike kvinner.

På hjemmebane er hun derimot blitt mer omstridt. I presidentvalget i 2005 vant hun til slutt klart over George Weah, og vant gjorde hun også i 2011, men dette ble en seier med en bitter ettersmak. Opposisjonen boikottet andre runde av presidentvalget og hun ble derfor valgt til president for annen gang med et omstridt og svakt mandat. Hun fikk til slutt over 90 prosent av stemmene, men bare 38 prosent av de registerte velgerne gikk til valglokalet i den andre runden. Dette står i sterk kontrast til første runde hvor 71.6 prosent av velgerne avga stemme. Det er flere grunner til at dette ble utfallet, og jeg har tidligere redegjort for flere av dem i et innlegg på Nye Meninger, men alt har en historie, og Johnson-Sirleafs personlige historie er nært knyttet til Liberias. Det kan være verdt å se litt nærmere på denne da enhver fredsprisvinner er et menneske med et liv levd i politikk og dermed også i strid og konflikt.

Johnson-Sirleaf ble født i Monrovia i 1938. Hennes far var sønn av en Gola-høvding fra Bomi, mens hennes mor var fra Greenville i Sinoe og datter av en tysk handelsmann og hans liberiske kone. Slik sett er ikke hennes bakgrunn veldig forskjellig fra vanlige liberiere, men begge hennes foreldrene vokste opp ikke i eget hjem, men hos to innflytelsesrike amerikansk-liberiske familier i Monrovia. De fikk utdannelse, noe nesten ingen andre vanlige liberiere fikk. Hennes far ble advokat. Han var den første representanten i landets lovgivende forsamling som ikke kom fra en av de amerikansk-liberiske familiene som hadde styrt landet siden de kom dit som frigitte slaver midt på 1800-tallet.

På 1930- og 40-tallet begynte dette regimet gradvis å utvide sitt maktgrunnlag gjennom å inkorporere tradisjonelle ledere og deres barn inn i den herskende eliten. Johnson-Sirleafs barne- og ungdomsår er derfor nært knyttet til Liberias politiske utvikling på 1930- og 40-tallet.

Det er dette som gjorde det mulig for henne å studere. Først i Liberia og senere i USA hvor hun blant annet utdannet seg ved Harvard. Som et barn av det herskende regimet ble Johnson-Sirleaf umiddelbart tilbudt en stilling i statsadministrasjonen når hun vendte tilbake til Liberia i 1971, og i 1979 ble hun utnevnt til finansminister i det som skulle bli landets siste amerikansk-liberiske regjering.

Liberia har en lang historie som selvstendig stat, men dessverre er dette ikke en demokratisk historie. Frem til 1980 ble landet styrt av en liten elite, de såkalte amerikansk-liberierne som var etterkommere av de frigitte slavene som hadde etablert Liberia som en egen stat i 1847. Utover 1970-tallet vokste misnøyen med dette regimet, og det hele eksploderte i et militærkupp i april 1980. En ung soldat ved navn Samuel Doe kom til makten, og med unntak av Johnson-Sirleaf og tre andre ministre ble alle de gamle regjeringsmedlemmene enten drept i kuppet eller henrettet like etterpå. Johnson-Sirleaf ble derimot spart og begynte nå å arbeide for de nye militære lederne, til hun flyktet fra landet etter å ha kommet på kant med Doe.

Dette var starten på en ny fase i Johnson-Sirleafs liv. Nå var hun ikke lenger et barn av det gamle regimet som arbeidet for å bevare dette, men en ambisiøs internasjonal byråkrat og leder. Dette skaffet henne mange nye kontakter, ja delvis et helt nytt elektorat som skulle bli meget viktig for henne når hun mange år senere igjen skulle komme til å søke makt og innflytelse i Liberia.

I første omgang dro hun imidlertid til Washington og begynte å arbeide for Verdens banken, før hun etter et års tid søkte seg over i privat sektor, til Nairobi og stillingen som visepresident for Citibanks regionkontor for Afrika. Her ble hun frem til 1985. Da sluttet hun som følge av at hun stilte opp med et progressivt valgkampprogram som presidentkandidat for Liberian Action Party i valget i 1985. Bilder fra denne kampanjen viser en meget engasjert, tilnærmet militant Johnson-Sirleaf som med knyttet neve hevet i luften retter harmdirrende angrep på Samuel Doe. Helt hvordan dette passet sammen med hennes private rolle som en internasjonal næringslivsleder er noe uklart, men politisk sett har Johnson-Sirleaf alltid vært flink til å omfavne ulike tiders trender. Johnson-Sirleaf er først og fremst en kvinne som søker makt og innflytelse, og som kan sin politiske kunst.

1985-valget utviklet seg raskt til å bli en ren farse. Massivt valgfusk fører til at Doe vinner og Johnson-Sirleaf blir arrestert. Når hun blir sluppet ut i juli 1986 drar hun umiddelbart tilbake til USA, og etter nok en jobb i privat sektor begynner hun å arbeide for FNs utviklingsprogram (UNDP) som direktør for dets regionalkontor for Afrika. Det er i denne sammenheng at kvinner og fredsarbeid blir et viktig spor for henne. Blant annet er hun med å skrive UNIFEM-rapporten om hvordan konflikt påvirker kvinners livssituasjon og hvilket potensial som ligger i kvinners fredsbyggende arbeid. Etter hvert som denne agendaen får økt internasjonal oppmerksomhet blir også Johnson-Sirleaf en viktig person i det internasjonale samfunn.

Det betyr imidlertid ikke at hun har lagt sine politiske ambisjoner på hylla. Når borgerkrigen i Liberia starter julen 1989 er hun en av flere sivile opposisjonsledere som posisjonerer seg rundt de viktigste militslederne som Charles Taylor. Johnson-Sirleaf og Taylor er allierte i en periode helt i starten av borgerkrigen og hun hjelper ham blant annet med å finansiere deler av krigføringen. Selv hevder hun at dette samarbeidet kun varte noen måneder, mens hennes politiske motstandere mener at det må ha vært mye mer omfattende.

Et punkt som stadig trekkes frem i så måte er at hun fortsatt er alliert med folk fra den tiden som Jewel Taylor (Charles Taylors kone) og Prince Johnson (en geriljaleder som også var alliert med Taylor en kort periode i 1980). Sannheten er vel at det er vanskelig å vite sikkert både når samarbeidet mellom henne og Taylor tok slutt og hvor omfattende det var, da de få menneskene som vet noe sikkert om dette – Charles Taylor, Jewel Taylor, Prince Johnson og Ellen Johnson-Sirleaf – til nå har valgt å si så lite som mulig om dette.

Uansett så ble ikke Taylors krig det Johnson-Sirleaf hadde sett for seg, og når det arrangeres valg i 1997 så stiller hun opp mot Taylor, men taper stort. Rett etter forlater hun igjen Liberia og reiser i eksil til nabolandet Elfenbenskysten.

Når hun kommer tilbake til Liberia i 2004 er det som leder for Governance Reform Commission i den nasjonale overgangsregjeringen som ble etablert etter Charles Taylors fall i 2003, men det er åpenbart at det Johnson-Sirleaf nå arbeider frem mot er presidentvalget i 2005. Et valg hun vinner etter at hun slår George Weah i andre valgomgang.

I hele hennes første presidentperiode er det fredelig i Liberia, men noe annet skulle også bare mangle. Det står fortsatt nesten 10 000 FN-soldater i landet. Problemet er økonomien. Borgerkrigen tok slutt i august 2003, men når Liberia igjen går til valg høsten 2011 er det fortsatt med omkring 85 prosent av befolkningen som arbeidsløse eller undersysselsatte. Mange er oppgitte. Fred, demokrati og Johnson-Sirleaf som president fører ikke nødvendigvis til en økonomisk vekst som når de brede lag av befolkningen, og mange klager over at hun bruker for mye tid utenfor landets grenser, at hun er for opptatt av det internasjonale samfunn og ikke av dem, de vanlige liberierne.

Dette er en grunn til at mange slutter seg til opposisjonens boikott av den andre valgomgangen i november 2011. En annen er at Liberia fortsatt er full av gamle konfliktlinjer som ligger der som åpne verkende sår. Johnson-Sirleafs liv er nært knyttet til Liberias historie på godt og vondt. Hun var et barn av den gamle eliten som ikke bare klarte å håndtere overgangen når dens tid var talt i 1980, men også brukte denne overgangen til å skaffe seg en ny plattform for å søke makt og innflytelse. Det er dette hun har brukt hele sitt voksne liv til. Nå har hun en periode igjen ved makten og hun har vunnet Nobels fredspris.

Det som kommer til å avgjøre hennes politiske ettermæle er ikke presidentmakten og fredsprisen som sådan, men hva hun velger å bruke fredsprisen og sin siste periode ved makten til. Det er nok å gjøre både i Liberia og resten av regionen. Hun har sagt at forsoning vil stå høy på hennes agenda nå. Hva hun faktisk kommer til å utrette, det får vi vurdere i løpet av de neste årene.

Rettferdige valg og opposisjonens kår er noe vi er opptatt av i land som Egypt og Syria, i Kongo får det være nok at det er sånn passe fredelig, ser ut til å være holdningen i Vesten.

Det er fortsatt noen stemmer igjen å telle så det endelige resultatet er ikke klart, men ifølge valgkommisjonen leder Kabila i skrivende stund med 46 prosent mot Etienne Tshisekedis 36 prosent. Det skal det derfor mye til om ikke Kabila blir erklært som valgets vinner. Spørsmålet er hva som så vil skje. Det har forekommet omfattende valgfusk til fordel for Kabila, men observatører fra Den afrikanske union mener at dette ikke har hatt avgjørende betydning for valgets utfall. Dette er neppe tilstrekkelig til at Tshisekedi stiller seg bak et slikt resultat. I egne og sine tilhengeres øyne er han den rettmessige vinneren av valget.

Det er derfor overveiende sannsynlig at Tshisekedi vil be sine tilhengere om å ta til gatene og bli der både i Kinshasa og andre større byer hvor han har betydelig støtte. Det er dessverre all mulig grunn til å tro at dette kan føre til store uroligheter. Allerede rett før valget ble 14 opposisjonstilhengere skutt og drept av Kabilas presidentgarde i Kinshasa, og hvis situasjonen skulle eskalere nå kan tapstallene fort bli enda høyere. I og med at Kongo er vertsland for verdens største fredsbevarende styrke i regi av FN er det jo nærliggende å tro at denne vil gripe inn og ordne opp.

Dessverre er det ikke så enkelt. FN i Kongo er både splittet, handlingslammet og mangler legitimitet. Allerede rett før valget kontaktet Tshisekedi FNs generalsekretær Ban Ki Moon og ba ham om å bytte ut FN-sjefen i Kongo Roger Meece med en mer upartisk og nøytral kandidat.

Det bør være et tankekors at det ikke er uten grunn at kongolesisk opposisjon ikke har tillit til FN. Siden 2006 er det vanskelig å se det annerledes enn at FN og verdenssamfunnets hovedmålsetning har vært statsstabilitet, og dette har vært søkt gjennom støtte til Kabila. I og med at landet med unntak av noen østlige provinser har vært relativt fredelig, kan man muligens si at denne strategien har vært vellykket. Men den har også måttet innebære at man har sett gjennom fingrene med økonomisk korrupsjon, fengsling og drap på regimekritikere og nå til slutt omfattende valgfusk. Dette er neppe en strategi som kan sørge for fred, stabilitet og økonomisk utvikling på lang sikt. Men bordet har fanget og i en tilspisset situasjon vil det nå være vanskelig for FN å gripe inn, da deres inngripen av opposisjonen vil bli forstått som støtte for Kabila og muligheten er derfor stor for at folks raseri også vil bli rettet mot FN-tropper som kan bli nødt til å bruke våpen for å forsvare seg, noe som igjen bare vil forsterke opposisjonens mistanke om at FN støtter Kabila. FN har derfor havnet i en meget vanskelig posisjon, men det er selvforskyldt.

Mangelen på legitimitet er en ting, et relatert problem er at FN og verdenssamfunnet ikke har en Kongo-politikk, men en rekke ulike bilaterale tilnærminger. Det eneste de ledende nasjonene ser ut til å enes om er at de foretrekker en Kabila de har lært å gjøre forretninger med fremfor en Etienne Tshisekedi som de er mer usikker på. De vet rett og slett ikke hva han kunne finne på. Han er en gammel mann som uansett nok bare vil sitte en periode. Han kunne jo finne på å prøve å gjennomføre de nødvendige reformene som Kabila verken vil eller tør innføre. Mange som har økonomiske interesser i Kongos naturressurser har mye å tape på dette da Kabila som Mobutu før ham, selger Kongo på billigsalg. Og alle kjøper. Kina, Russland, Brasil, India, og ikke minst Sør-Afrika, og de er ikke alene. Engelske, franske, canadiske og amerikanske selskaper for å nevne noen, er også involvert. Kabila har derfor sterk støtte i nettopp land som Kina, Russland, Brasil og Sør-Afrika, mens USA og Europa ikke ser ut til å bry seg spesielt mye. I hvert fall ikke nok til å forlange en transparent gjennomgang av hele valget og alle beskyldninger om valgfusk før en vinner eventuelt erklæres. Verdens vanlige ”fanebærere” for demokrati og menneskerettigheter ser derfor ut til å foretrekke å se bort. Rettferdige valg og opposisjonens kår er noe vi er opptatt av i land som Egypt og Syria, i Kongo får det være nok at det er sånn passe fredelig, ser ut til å være holdningen i Vesten.

På kort sikt kan nok dette fremstå som en mer behagelig strategi enn å måtte forholde seg til den heksegryten av personlige og politiske motsetninger og interesser som kongolesisk politikk er, men på lang sikt fører dette kun til ny ustabilitet og konflikt. Og det er akkurat hva som er i ferd med å skje nå. Hele poenget med dette valget var at det skulle ta Kongo et lite, men viktig skritt mot mer åpenhet, mer demokrati og muligheten for en bedre utvikling for landets befolkning. Nå er det motsatte i ferd med å skje, og mange kongolesere lurer nok på hva de skulle med dette demokratiet når det er mulig å gjennomføre det som ser ut til å være utbredt valgfusk selv om verdens største FN-styrke er tilstede i landet deres. Blir det ikke tatt grep nå for å rette opp disse inntrykkene vil ikke bare Kongo ha tapt dette valget, det har også FN og hele ideen om at valg kan skape rettferdig forsoning i et splittet post-konfliktsamfunn.      

Mandag 28. november er det valg i Kongo og mye står på spill for et land som i så lang tid har vært herjet av vanstyre og borgerkrig at det fortsatt er vertskap for verdens største FN-styrke.

Den sittende presidenten Joseph Kabila ønsker seg en ny periode ved makten og har uttalt at det er utenkelig at han skal tape, mens den viktigste opposisjonslederen Etienne Tshisekedi vet at dette er hans siste mulighet til å bli president. Han er for gammel til å stille neste gang. Valgkampen har derfor vært spent med demonstrasjoner og regelrette gatekamper mellom tilhengere og motstandere av Kabila og Tshisekedi.

Når folket går til valg i Kongo er det i et land som geografisk sett er på størrelse med Vest-Europa Det skal avgis stemmer ved til sammen 64.000 valglokaler, og bare det å få distribuert alle stemmesedlene er en stor utfordring. Det er faktisk mulig at hele valget må utsettes noen dager. Hvordan opposisjonen vil forholde seg hvis dette skjer er et åpnet spørsmål. Vil de godta det hvis Kabila støttet av FN sier at dette skjer av rent tekniske årsaker eller vil de se på dette som et forsøk på valgfusk? Tilliten både til Kabila og FN er meget liten blant opposisjonen så det er helt klart en fare for at de vil ta til gatene og protestere.

Undertegnede gjennomførte en undersøkelse for Verdensbanken i Kongo i fjor og på spørsmål om de hadde tillit til FN svarte 41 prosent at det hadde de overhode ikke. Det er ingen grunn til å tro at dette tallet har blitt lavere ettersom FN-tropper har bidratt til å stoppe opposisjonens protestaksjoner i hovedstaden Kinshasa.

Som sittende president er Kabila favoritten. Han har mest penger til å drive valgkamp, og kan i tillegg benytte seg av statens ressurser. Mange observatører mener også at endringen av valgloven som han fikk trumfet igjennom er til hans fordel. Tidligere var det presidentvalg i to omganger hvis ingen kandidat fikk mer enn 50% av stemmene i første runde. Nå er det kun en runde og den som får flest stemmer vinner. I et system med to valgomganger hvor nummer en og to møtes i andre runde er det lettere for opposisjonen å samle seg bak en kandidat. Kabila vil nok tjene på at det kun er en runde nå, men spørsmålet er om det er nok til at han vinner. Det er ikke sikkert det blir så lett. I 2006 var det først og fremst stemmene fra øst i landet som sikret Kabila seieren. Han tapte klart i vest hvor mange ser ham som en fremmed, som en uekte kongoleser og det er lite som tyder på at han har klart å skaffe seg spesielt mye mer støtte i Kinshasa og de andre områdene i vest nå. Samtidig har han blitt mindre populær i øst. Han gikk til valg på et fredsmandat, men dette har han ikke klart å gjennomføre. Spørsmålet er dermed hvor mye Kabila taper på dette og om en av opposisjonskandidatene er i stand til å vinne stort i vest samtidig som vedkommende får fler stemmer i øst enn hva var tilfelle i 2006. Dette er ikke helt utenkelig og det er spesielt to opposisjonskandidater som er interessante. Den før nevnte Tshisekedi og Vital Kamerhe. Sistnevnte er fra øst, fra Sør-Kivu. Kamerhe var tidligere en nær alliert av Kabila, men brøt med ham i 2009 da han var uenig med Kabilas avtale med Rwanda som førte til at rwandiske tropper igjen skulle kunne operere i øst mot FDLR-militsen som var involvert i folkemordet i Rwanda. Denne avtalen var upopulær i hele Kongo, og spesielt i øst hvor skepsisen til Rwanda er meget stor. Folk husker alt fro godt hva som skjedde sist gang rwandiske styrker stod i landet til at de har tillit til at de nå bare er der for å bekjempe FDLR.

Tshisekedi derimot er den ‘evige’ opposisjonelle. Han var allerede fra 1980 av i opposisjon til Mobutu, han kom tidlig på kant med Laurent Kabila (faren til dagens president), og han boikottet både folkeavstemningen om ny grunnlov i 2005 og valget i 2006. Han er gammel nå, men for sine tilhengere er han en frelser. Han vil komme til å gjøre det meget bra i Kinshasa og andre steder i vest. Spørsmålet er om han vil få nok stemmer i øst.

For Kabilas del derimot er spørsmålet hvor mange av stemmene fra øst han klarer å holde på, og om han får noen flere fra vest nå enn i 2006. Kabila har prøvd å bygge patron-klient forhold til viktige politikere og folkegrupper i vest, men om det vil gi noe mer enn løfter om å stemme på ham gjenstår og se.

Som sittende president er Kabila utvilsomt favoritten, men dette kan bli jevnt og spennende. Hadde Tshisekedi og Kamerhe inngått et valgteknisk samarbeid med førstnevnte som presidentkandidat og sistnevnte som visepresident-kandidat ville de vært favoritter da dette ville vært en allianse som forente øst og vest. Nå er det godt mulig at vi ender opp med at Kabila til slutt vinner med knapp margin, for eksempel med rundt 30 % av stemme, slik at han går inn i sin andre periode med et svakt og omstridt mandat. Konsekvensen av et slikt utfall vil ikke bare være at mulighetene for konflikter fortsatt vil være tilstede, men også at dette vil føre til at Kabila i enda større grad enn i foregående periode vil være nødt til å benytte seg av de samme klientelistiske virkemidlene som Mobutu brukte den gangen han forsøkte å holde Kongo sammen. Det ville vært på grensen til det tragikomiske hvis en av konsekvensene av dette valget blir at den eneste måten Kongo kan styres på er etter de gamle mobutistiske prinsipper.

Ellen Johnson-Sirleaf har ikke klart å bygge bro over skillelinjer som ligger der som åpne verkende sår mellom ulike folkegrupper.

Høstens valg i Liberia skulle både innebære begynnelsen på slutten for den internasjonale fredsbevarende operasjonen i landet og starten på en ny æra. Nå skulle Liberia håndtere valget selv og vise hvor langt man var kommet siden FN ankom høsten 2003. Med tanke på de siste dagers hendelser må denne teorien revurderes. De viktigste opposisjonspartiene og deres kandidater har bedt folk om ikke å stemme, og dagen før valget brøt det ut kraftige uroligheter i Monrovia. To er bekreftet drept og flere skadet i sammenstøt mellom demonstranter, politi og FN-soldater. Etter dette ble tre radio- og TV-stasjoner som er regnet som tilhengere av opposisjonen angrepet av politifolk, og to ble stengt. Det er mot dette bakteppet at landet skulle avholde valg tirsdag 8. november.

Rapporter fra Monrovia beretter om en stille by med få velger i valglokalene. Dette betyr at valgdeltakelsen kan bli lav, og blir den svært lav er det et problem både for Ellen Johnson-Sirleaf og det internasjonale samfunn som hadde forberedt seg på å redusere sitt nærvær i landet etter valget. Det kan bli vanskelig hvis Johnson-Sirleaf går inn i en ny periode som president med et omstridt mandat. Hvorfor ble det slik? Er landet mye mer splittet enn det man kunne få inntrykk av når man hørte Thorbjørn Jaglands begrunnelse for å gi årets fredspris til Johnson-Sirleaf? Det er dessverre mye som tyder på det.

Jeg kom tilbake fra Liberia mandag kveld, et land jeg har arbeidet med siden midt på 1990-tallet. Den siste uken før valget var det stille i Liberia, alt for stille i et land som skulle vært midt oppe i en valgkamp. Innover i landet virket det som få brydde seg om at det snart skulle være valg i det hele tatt, og stemningen i Monrovia virket mer avdempet og resignert enn engasjert og entusiastisk. Det er flere årsaker til dette. En er av økonomisk karakter. Det største opposisjonspartiet, Koalisjonen for demokratisk endring (CDC), hadde i liten grad klart å samle inn økonomisk støtte til sin valgkamp. Mesteparten av det lille de hadde brukte de på kampanjen i den første runden av presidentvalget og på valg til senatet og representantenes hus. De hadde lite midler å sette inn i annen runde.

Dette kom klart til uttrykk i Monrovia sist helg hvor CDC hadde klart å stable sammen noen gamle biler med skrapende høyttalere på lasteplanene, mens Johnson-Sirleafs Enhetspart (UP) drev valgkamp med helikoptre som fløy over Monrovia og områdene rundt hovedstaden og kastet ut store mengder med løpesedler. Det samme kom også til uttrykk i gatebildet, UP hadde postere av Johnson-Sirleaf og hennes visepresidentkandidat på alle billboards som fantes i byen og i andre deler av landet jeg besøkte, mens CDC i beste fall hadde klistret opp noen plakater av dårlig kvalitet på veggene. UP kunne dele ut ris til velgerne – det var interessant å overhøre et frokostmøte mellom UP-representanter i Ganta som diskuterte hvor mange sekker ris som måtte til i ulike distrikter – mens CDC hadde lite eller ingenting av tilsvarende å tilby elektoratet.

Resultatet var at CDC ikke kunne konkurrere med UP og Johnson-Sirleaf på den måten som valgkamp vanligvis bedrives i Liberia. De måtte finne en annen strategi, og den var å drive valgkamp gjennom mediene ved å stille mistillit både til valgresultatet fra første omgang og valgkommisjonens ledere.   

Dette var ikke så vanskelig da det eneste de egentlig trengte å gjøre var å ta utgangspunkt i et par skikkelige tabber som valgkommisjonens leder hadde gjort. Blant annet hadde han kommet til å erklære CDC som vinner, for umiddelbart å trekke dette tilbake. Dette kan ikke ha vært annet enn en forsnakkelse, men det hadde blitt sagt, og et fattig parti som CDC grep begjærlig det halmstrået de fikk.

Resulatet ble at valgkommisjonens leder trakk seg og dro rett til Ghana. Ikke bare CDCs nære tilhengere, men mange av folkegruppene i landet som ikke er CDC-tilhengere, men heller ikke har stor tillit til Johnson-Sirleaf og UP, så dette som et uttrykk for at noe var galt. CDC så dette som en seier, og fortsatte kampanjen mot valgkommisjonen ved å utrykke sin mistillit til valgresultatet fra første omgang og true med ikke å stille opp, og til slutt også oppfordre befolkningen til ikke å gå til stemmeurnene. De kunne ikke vinne valget, men de kunne svekke UP og Johnson-Sirleafs legitimitet.  

Spørsmålet er hvorfor en slik destruktiv strategi får oppslutning. Årsaken til dette er først og fremst at Johnson-Sirleaf ikke har klart bygge bro over skillelinjer som ligger der som åpne verkende sår mellom ulike folkegrupper. En skillelinje er mellom Johnson-Sirleaf og gioer og manoer i det viktige Nimba-fylket som støtter den tidligere krigsherren Prince Johnson som ble nummer tre i første runde i presidentvalget på den ene siden og på den andre Winston Tubman, den tidligere fotballstjernen George Weah og Krahn-folket i Grand Gedeh.

Dette er ikke nytt, men allianser mellom grupper og individer som har vært tilstede i lang tid. Prince Johnson og Johnson-Sirleaf er gamle bekjente fra slutten av 1980-tallet da de begge i en kort periode samarbeidet med Charles Taylor. I 2005-valgets andre runde fikk Johnson-Sirelaf på samme måte som nå også Prince Johnsons støtte, og gioer og manoer stod mot Krahn-folket under den liberiske borgerkrigen. Konfliktlinjene er derfor ikke bare relativt permanente, men dreier seg også om helt basale rettigheter som land, handel og ikke minst hvilke grupper som skal ha privilegert adgang til den liberiske staten.

Dette er et stort problem fordi det viser at ikke bare er skillelinjene fra borgerkrigen fortsatt tydelige i Liberia, men de har også en regional dimensjon. Årsaken til dette er at disse skillelinjene har gjenklang på den andre siden av grensen i Elfenbenskysten hvor et resultat av den nylig avsluttede konflikten er at 170 000 ivorianske flyktninger nå bor i deler av Liberia hvor deres etnisk allierte, Krahn-folket, bor. Dette kan føre til ytterligere utstabilitet i begge land.

Det mest urovekkende er derfor ikke at en demonstrasjon kom ut av kontroll i Monrovia med tragisk tap av liv som resultat, eller at Johnson-Sirleaf gjenvelges med et svakt mandat på grunn av lav valgoppslutning. Problemet er at verken Johnson-Sirleaf eller opposisjonen har gjort reelle forsøk på å rekke hånden ut til hverandre over de konfliktlinjene som skiller dem. Det må de nå gjøre, og det hviler et spesielt ansvar på Johnson-Sirleaf som president og fredsprisvinner.

Det kan ofte virke tilfeldig hvor det internasjonale samfunnet vender blikket. Hvorfor er det sånn?

Akkurat nå er verdens øyne rettet mot Libya, mens det for noen uker siden var Elfenbenskysten som for en stakket stund var i sentrum for verdens oppmerksomhet. Før det var det Egypt og  noen andre land i Midtøsten. Uansett er det stort sett  én konflikt av gangen, og det kan ofte synes noe tilfeldig hvor det internasjonale samfunn vender blikket sitt. Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det noen konflikter vi ser, mens andre ignoreres i flere år og noen aldri får vår oppmerksomhet i det hele tatt?

Det er flere årsaker til dette. Noen er av en geopolitisk karakter, men brorparten har mer med en kombinasjon av tilfeldigheter og presentasjon å gjøre. Det internasjonale samfunn har problemer med å forholde seg til mer enn én konflikt av gangen. Skal en konflikt få stor oppmerksomhet er det også en fordel om den enten handler om noe som opptar oss eller skjer et sted ikke alt for langt unna oss. Dette bidrar til å gi konflikten oppmerksomhet, spesielt hvis det kombineres med at konflikten presenteres og målbæres av aktører med høy synlighet og folkelig troverdighet i vår mediale virkelighet. Med andre ord «CNN-effekten». Vi ser heller ikke ut til å evne å holde oppmerksomheten om en konflikt i særlig lang tid hvis den ikke enten inneholder noen spektakulære elementer eller er av en slik karakter at en rekke land er involvert i en eller annen form for koalisjon som fører krig, slik som for eksempel var tilfelle under krigen i Irak.

Glemte konflikter derimot er glemte fordi de ikke oppfyller disse kriteriene. De spiller ingen stor geopolitisk betydning. For Norges vedkommende, fordi ingen nordmenn eller norske interesser er involvert, slik at konflikten ikke presenterer seg selv spesielt godt overfor den norske offentligheten. Det er heller ingen tilfeldigheter som bringer den inn i sentrum av vår mediale hverdag. Om dette er bra eller dårlig for de menneskene som lever i slike konfliktområder avhenger av hvorvidt vi mener internasjonal oppmerksomhet og internasjonale intervensjoner bidrar til å løse konflikter og hjelper mennesker i nød, men uansett hvordan vi ser på dette er det ingen tvil om at det er en rekke mennesker i verden som lever i langvarige konflikter det store flertallet av verdens befolkning aldri har hørt om.

Afghanistan, Irak, Libya og Kongo har alle hørt om. Sistnevnte er i Norge også båret frem i mediabildet av to nordmenn som sitter fengslet der, men hva med konfliktene i Nord-Mali, Nord-Niger, Tsjad, Casamance i Senegal og Caprivi-stripen i Namibia. Alle disse stedene er for kroniske konfliktområder å regne. Her lever folk med konflikter som har vart i flere tiår, folk sitter fengslet under forferdelige forhold for å ha støttet politiske prosjekter som synes helt uoppnåelige, og levekårene er generelt mye dårligere i disse områdene enn i andre deler av de landene de tilhører. I Nord-Mali er det fortsatt deler av tuaregbefolkningen som drømmer om et eget hjemland, Azawad. Nord i Niger kjemper tuareger for autonomi og rett til landets inntekter fra gruvedriften nord i landet. Tsjad har vært herjet av konflikt helt siden landet ble selvstendig i 1960,. I Casamance -regionen av Senegal som ligger sør for Gambia kjemper opprørere for en selvstendighet de mener Frankrike lovet dem. Og i Caprivi-stripen i Namibia, en smal stripe av landet som trenger inn mot midten av kontinentet med Angola i nord, Botswana i sør og Zambia i øst er det fortsatt både unntakstilstand og støtte for kampen for uavhengighet fra Namibia. Hvorfor hører vi aldri om disse konfliktene?

Det er flere grunner til dette. Politisk sett er de fleste av disse relativt umulige prosjekter. Det er  ingen norske eller store internasjonale interesser knyttet til dem. Det er ingen som effektivt klarer å representere dem internasjonalt, og heller ikke har de glemte konfliktene noen stor støttegruppe utenfor området som er i konflikt. Glemte konflikter er glemte rett og slett fordi nesten ingen snakker om dem. De eksisterer rett og slett ikke i den internasjonale offentlighet.

Det er imidlertid også andre måter konflikter blir glemt på. Konfliktens underliggende årsaker blir ofte glemt eller ignorert, og det samme gjelder ofte eventuelle internasjonale intervensjoners konsekvenser. Det siste er helt klar tilfelle i Libya. Ingen ser ut til å legge spesielt stor vekt på hvilke følger konflikten den internasjonale intervensjonen vil ha både for de afrikanske randsonelandene som Tsjad, Mali og Niger, men også for Den afrikanske union (AU). Sistnevnte er nå helt spilt utover sidelinjen av den koalisjonen Norge er en del av, og de mange unge afrikanske gjestearbeiderne som nå vender tilbake til ingenting i land som Tsjad, Mali, Niger og Sudan nesten helt uten penger eller eiendeler er ikke en del av den konflikten som vi ser. Vi ser kun opprørere som kjemper for demokrati og menneskelige rettigheter mot diktatoren Gaddafi, mens den afrikanske offentligheten i større grad ser det som nå skjer i Libya i lys av skjebnen til de afrikanske gjestearbeiderne som har måttet flykte spesielt fra hva vi omtaler som de frigjorte områdene i Libya.

Hva dette viser oss er at hva som sees og får oppmerksomhet og hva som glemmes og derfor ignoreres er helt avhengig av hvordan vi forstår verden og gjennom hvilke «briller» vi ser den. I Norge ser vi en del av konflikten i Libya, mens det i Libyas afrikanske randsoneland er det noe helt annet som vektlegges. Slik er det, og det er det heller ikke så mye å gjøre med. Vi kan ikke være oppmerksomme på all mulig menneskelig lidelse hele tiden. Det vi derimot bør være klar over er for det første at det som til enhver tid får vår oppmerksomhet er ofte noe tilfeldig, og selv i de konfliktene vi dog ser, er det bare en del av dem som får oppmerksomhet. Og dette bør vi i hvert fall være opptatt av når vi som i tilfelle Libya deltar i en væpnet internasjonal intervensjon. Det får nå bare være at vi ikke bryr oss om menneskene som lever under meget vanskelig forhold som ser ut til å være uten ende i steder som Casamance og Caprivi-stripen. Noe helt annet blir det når vi gjennom vår deltakelse i luftoperasjonene over Libya helt glemmer det enkle faktum at den intervensjonen vi er en del av også kan bidra til at konflikter som vi beleilig har glemt, som de i Nord-Mali og Nord-Niger, nå skjerpes på grunn av flyktningstrømmene ut av Libya som vi har bidratt til å skape.

Det skal mer til enn kun et valg for å skape fred og forsoning i land som er så splittet som Elfenbenskysten.

Valget som ble gjennomført i november i fjor skulle skape fred og forsoning ved å gi landet en president og en regjering med et legitimt demokratisk mandat. Slik gikk det ikke. Valget var fritt og rettferdig, men det skal mer til enn kun et valg for å skape fred og forsoning i land som er så splittet som Elfenbenskysten. Det ser vi med all tydelighet nå som kampene raser i landets største by Abidjan, mellom tilhengere av valgets vinner Alassane Ouattara og de som støtter Laurent Gbagbo som tapte valget, men som har nektet å gi fra seg makten. Hvorfor gikk det slik, og hvordan ser veien ut videre for dette landet?

Det som er sikkert er at etter måneder med tautrekking og stillingskrig er kampen om presidentembedet nå inne i sin siste og avgjørende fase. Gbagbo er i ferd med å tape, og det er kun spørsmål om tid før Ouattara kan overta makten. Spørsmålet er imidlertid om han vil være i stand til å regjere. Dette vil avhenge av en rekke faktorer. Hvor lenge kamphandlingene inne i Abidjan varer, er en av dem. Hvis det hele er over i løpet av noen dager, vil det være til fordel for Ouattara. Drar dette derimot ut, og det oppstår en situasjon hvor det i dager og uker kjempes fra gatehjørne til gatehjørne, fra hus til hus rundt presidentpalasset og andre strategiske bygninger og installasjoner inne i Abidjan, så vil det ikke kun oppstå en dramatisk humanitær situasjon, men det vil også være vanskelig for Ouattara å skaffe seg den legitimiteten han vil trenge fra folket hvis hans vei til makten går gjennom en sønderskutt by og store sivile tap. Det er derfor viktig for ham og hans muligheter til å opprette en styringsdyktig regjering at de lykkes med den lynoffensiven fra nord som ble iverksatt for en uke siden.

Den bakenforliggende årsaken til alt dette er at det ivorianske folket er delt nesten på midten. Ouattara vant valget. Det er det ingen tvil om, men for mange av de som støtter Gbagbo spiller det mindre rolle. I deres øyne mangler Ouattara legitimitet helt uavhengig av valgresultatet. Slik de ser det er Ouattara og brorparten av hans tilhengere ikke som fullverdige ivorianske statsborgere å regne. De ser på dem som gjester, og som gjester kan de få lov til å bli så lenge vertsfolket vil ha dem der, men rett til stemmerett og valgbarhet skulle de aldri fått. Dette er så klart ikke riktig. Ouattara og hans tilhengere er like mye ivorianere som det Gbagbo og hans støttespillere er, men i en polarisert situasjon som den vi finner i Elfenbenskysten så spiller hva som er historisk korrekt og hva som er et konstruert falsum mindre rolle. Her er det oppfatningene som teller, og dessverre er det nok slik at det eneste valgresultat som Gbagbo og hans tilhengere ville ha akseptert, er et hvor han hadde vunnet. Det betyr ikke at dette valget ikke skulle vært avholdt, men en av årsakene til at situasjonen har kommet helt ut av kontroll er at FN var helt uforberedt på at dette skulle skje. FN trodde som Gbagbo at han skulle vinne og lite eller ingenting var gjort for å forberede verken verdensorganisasjonen eller Gbagbo og hans folk på at et slikt resultat på lang nær var helt sikkert.

Det vi nå ser i Abidjan er Gbagbo-regimets krampetrekninger. Spørsmålet er imidlertid hva som vil skje når hans dager som president er talte. Mye vil som nevnt avhenge av hvor lang tid dette tar, men det er minst like viktig hva Ouattara foretar seg de første dagene og ukene etter at han kommer til makten. Han kan kun klare å reetablere lov og orden hvis han får deler av de som har støttet, stemt og kjempet for Gbagbo med seg. Han må fort bli hele landets president og ikke kun kandidaten fra nord. Derfor må han strekke ut en hånd til mennesker og grupper som har stått Gbagbo nær. Får han disse med seg kan han bruke deres støtte til å inngå avtaler med ulike ledere for Gbagbo-lojale ungdoms militser slik at disse pasifiseres. Dette er mulig, men kun hvis han klarer å forhindre at hans egne tilhengere prøver å ta hevn over de som ikke kun etter valget, men som faktisk i flere år har terrorisert dem. Dette kan synes vanskelig å forstå, og det er sikkert også vanskelig å akseptere for mange av Ouattaras tilhengere, men den eneste måten et så splittet land som dette kan limes sammen igjen er ved å godta at det som har skjedd har skjedd. Nå må man gå videre, ikke glemme, men uansett gå videre.

Klarer Ouattara å få dette til i Abidjan må han få kontroll over den opphetede situasjonen vest i landet langs grensen til Liberia. Dette er av avgjørende betydning for at det ikke her dannes revansjelystne militser av tidligere Gbagbo-tilhengere, men også for å forhindre at konflikten spres over grensen til Liberia. Konflikter har blitt eksportert frem og tilbake her tidligere, og det kan meget godt skje igjen.

Politikk er viktig, men Ouattara må også få kontroll over økonomien så fort som mulig. De finansielle sanksjonene Ouattara har støttet har ført til knapphet på penger i landet. Lønninger må derfor utbetales så fort som mulig og eksporten av kakao må også komme i gang igjen.

Utfordringene og oppgavene som Ouattara vil stå ovenfor den dagen han tar over som president, vil derfor være enorme og han må utvise stor statsmannskunst fra første minutt. Det er bare ivorianerne selv som kan lime landet sitt sammen igjen, men i og med at det internasjonale samfunn har vært involvert i denne regionen i flere tiår og foretatt store investerninger i fred, sikkerhet og demokrati bør omverdenen nå forstå at det som tross alt er oppnådd i naboland som Liberia, Guinea og Sierra Leone kan være tapt hvis vi ikke hjelper ivorianerne til å hjelpe seg selv når Gbagbos dager er talte.

Blodet flyter i Abidjans gater. Dersom det inter­­nasjonale samfunnet gir etter for president Laurent Gbagbos kupp, vil det sette demokratiet i Afrika tiår tilbake.

Innlegget er skrevet sammen med Anne Hatløy, Fafo.

Etter et relativt rolig år i Vest-Afrika er regionen nok en gang tilbake i overskriftene på grunn av sosial uro og politisk vold. Denne gangen gjelder det Elfenbenskysten hvor de siste ukenes uroligheter er en konsekvens av at opposisjonskandidaten Alassane Ouattara vant presidentvalget 29. november. Dette valget skulle bidra til fred og forsoning. Slik gikk det ikke. Istedenfor står de to presidentkandidatene steilt mot hverandre, og mens begge hevder å være den sanne representanten for folkeviljen så flyter blodet i gatene i Abidjan og en rekke andre steder i landet.

Det er ingen tvil om at Ouattara vant valget. Dette er bekreftet av alle internasjonale observatører som var til stede under valget. Dessverre nekter den sittende presidenten Laurent Gbagbo å akseptere dette. Sammen med sine støttespillere i valgkommisjonen, forfatningsdomstolen og hæren har han gjennomført et rent konstitusjonelt kupp som effektivt har annullert nok av stemmene som gikk til Ouattara til at han kunne utropes til valgets vinner. Det er imidlertid ingenting som tyder på omfattende valgfusk i områdene i nord hvor opposisjonen står sterkest. Snarere ser det ut til å ha vært større uregelmessigheter i valgkretser i sør dominert av presidentens menn. 

Dette vet nok også Gbagbo, men han ser ut til å satse på at bare han klamrer seg til makten lenge nok vil før eller senere FN og det internasjonale samfunnet måtte komme ham i møte. Enten ved at omverdenen godtar at Gbagbo styrer landet videre eller i verste fall, sett med Gbagbos øyne, tvinger på ham en nasjonal samlingsregjeringsløsning av samme type som den man forhandlet fram i etterkant av valget og den politiske volden i Kenya i 2007.

Dette vil være en dårlig løsning da det vil sette den demokratiske agendaen i Afrika flere tiår tilbake. Hva er vitsen med valg hvis en tapende sittende president bare trenger å være så gjenstridig som mulig så vil vedkommende få fortsette. Det er mulig det var riktig å gå denne veien i Kenya i 2007, men Elfenbenskysten er ikke Kenya, og den kenyanske løsningen bør uansett ikke ble nedfelt som prinsipp for hvordan slike situasjoner bør løses på det afrikanske kontinentet. I så måte er det gledelig at både Samarbeidsorganisasjonen av vestafrikanske stater (ECOWAS) og Den afrikanske union (AU) så langt har vært prinsippfaste i sin støtte til valgets vinner, Ouattara. Denne holdningen må oppmuntres og støttes av alle parter i det internasjonale samfunn som ønsker et mer demokratisk afrikansk kontinent.

Samtidig viser den politiske krisen som har oppstått i Elfenbenskysten at gjennomføring av demokratiske valg ikke alene skaper grunnlag for fred og forsoning. Isolert sett skaper ikke valg noe annet enn vinner og tapere, og i polariserte samfunn som Elfenbenskysten kan valg derfor like godt virke konfliktfremmende som dempende. Dette er ikke et argument mot demokratiske valg, men valg i land som Elfenbenskysten kan bare være et av flere virkemidler som tas i bruk for å sikre fred og forsoning. I forkant av slike valg må det rettes en betydelig innsats mot å sikre et sivilsamfunn som kan virke konfliktdempende på tvers av politiske skillelinjer og det må investeres i en institusjonalisering av politikkens spilleregler, slik at det å tape et valg ikke vil rokke ved grunnleggende politiske og økonomiske rettigheter. I tillegg må det internasjonale samfunnet ha en reserveplan når ting går galt, slik det nå har gjort i Elfenbenskysten.

Dette ser dessverre ikke ut til å være tilfelle, og det er ikke bare pinlig, men tragisk. Det vi nå ser er ikke overraskende. Snarere var det stor sannsynlighet for at akkurat dette ville skje hvis Gbagbo skulle tape og Outtara vinne, og dette må man da ha vært klar over?

Det som utspiller seg i Elfenbenskysten er en klassisk konflikt over basale politiske og økonomiske rettigheter som statsborgerskap, land, stemmerett og valgbarhet. Den eneste grunnen til at man kan ha oversett dette, er at man har forlest seg på populære forestillinger om at afrikansk politikk ikke handler om annet enn krigsherrer, diamanter og andre naturressurser. Dette er ikke den viktigste konfliktlinjen i Elfenbenskysten og heller ikke i andre afrikanske land. Det folk strides om i Elfenbenskysten er helt grunnleggende spørsmålet om hvem som har rett til hvilke rettigheter innenfor statens grenser. Hvem er fullverdige statsborgere og hvem er ikke det. Gbagbo henter støtte fra folkegrupper sør i landet gjennom en ekskluderende populistisk retorikk hvor gruppene som bor nord i landet framstilles som migranter eller etterkommere etter migranter som har tatt seg til rette i landet på de opprinnelige innbyggernes bekostning. Naturlig nok har det ført til at befolkningen som rammes av dette støtter Ouattara.

Dette er ikke en ny situasjon. Outtara har i mange år vært landets ledende opposisjonspolitiker, men han har ved tre tidligere anledninger blitt nektet å stille til valg under henvisning til at han ikke kunne regnes som fullverdig statsborger da ulike valgkommisjoner har hevdet at hans foreldre ikke var født i Elfenbenskysten, men i Burkina Faso. Det faktum at Ouattara alltid har hatt identifikasjonspapirer som viste at han var statsborger av landet ble bare viftet til side. Den diskrimineringen som Ouattara har blitt utsatt for har ikke bare rammet ham men mange andre også. Et stabilt og demokratisk styresett som skal få Elfenbenskysten på fote igjen kan ikke bygges på slike ekskluderende prinsipper, og derfor er det viktig både for folket i Elfenbenskysten og for det afrikanske kontinent at man ikke viker unna konfrontasjon med den typen destruktive politiske krefter som Gbagbo representerer, men insisterer på at den som faktisk vant valget også får ta over makten. Lar vi Gbagbo vinne fram, så vil vi med stor sannsynlighet se denne typen gjenstridig klamring til makten en rekke andre steder på kontinentet i nær framtid.