Europas land møter den nye folkevandringstidens utfordringer på ulike måter. Den russiske debatten preges av at landet ikke er helt ferdig med å inkludere alle folkeslag som er hjemmehørende i landet fra før av.

Av Mikkel Berg-Nordlie og Aadne Aasland, forskere ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).

Russland har alltid vært flerkulturelt – fra den gang for over tusen år siden da slaviske og ikke-slaviske stammer forente seg, til dagens føderasjon med over hundre folkeslag. Skjønt de fleste av disse har sine hjemland innenfor statens grenser, har Russland også opplevd mye innvandring. Flere ikoniske personligheter har røtter i utenlandske og innenlandske minoriteter, vi kan nevne i fleng så ulike skikkelser som Katarina den Store, Lenin, dikteren Aleksandr Pusjkin og rock-legenden Viktor Tsoj.

Innvandringsboom i øst

Med en slik ballast burde kanskje Russland ha gode forutsetninger for å takle dagens store folkestrøm fra sør og øst. Landet er nemlig de siste årene blitt noe av en magnet for arbeidsinnvandrere. Disse kommer gjerne fra fattigere naboland og søker arbeid i en stat med akutt behov for arbeidskraft grunnet befolkningsnedgang og kraftig økonomisk vekst i flere regioner. Antallet innvandrere uten russisk statsborgerskap er i følge eksperter trolig mer enn 10 millioner – mange mener til og med langt høyere – i en befolkning på drøye 140 millioner.

Lykkes Russland med å inkludere dagens nykommere i den etniske mosaikken? Vi har tatt tempen på innvandringsdebatten, blant annet ved å gå gjennom et utvalg artikler fra den regjeringsnære avisa Rossijskaja Gazeta (RG).

Innenlandske innvandrere?

Skjønt en innvandringsdebatt kunne forventes hovedsakelig å omhandle forholdet mellom russiske statsborgere (rossijane) og innvandrere, antok vi at debatten ville brukes av noen som et ‘springbrett’ til å diskutere forholdet mellom landets majoritet av etniske russere (russkie) og alle andre minoriteter, nye som gamle. Det var imidlertid svært få klare tilfeller av dette i tekstutvalget.

Mer uventet var det å finne at debatten påfallende ofte diskuterte forholdet mellom et ‘vi’ som omfattet lokale innfødte, og innflyttere fra både utland og innland. Her skilte man ikke nødvendigvis mellom utlendinger og folk fra andre landsdeler: dette var en ‘tilflyttingsdebatt’ heller enn en ‘innvandringsdebatt’.

De kaukasiske ‘andre’

Spesielt interessant er det ofte brukte begrepet ‘kaukasier’, som ikke skiller mellom folk fra russisk Kaukasus og innvandrere fra Armenia, Aserbajdsjan og Georgia – alle beskrevet som like ‘fremmede’. Overført til norske forhold ville det vært som om debatten om Oslos innvandrerbefolkning ikke skilte mellom folk fra Pakistan og Nord-Norge (tanken virker fremmed, men er kanskje ikke så søkt: tenk på den mottakelsen tilflyttere nordfra fikk i hovedstaden for bare 40-50 år siden).

Russkie fra ‘feil’ landsdel

Dette går selvfølgelig mye på kultur og etnisitet: skjønt landsdelen ble gjort til en del av riket, ble de opprinnelige folkene der i stor grad nektet innpass i det nasjonale ‘oss’. Er ‘tilflyttingsdebatten’ da rett og slett en eufemismepreget debatt om forholdet mellom russkie og Russlands andre folkegrupper – kaukasiere især? Ikke utelukkende: ‘lokalismen’ rammer nemlig tidvis også russkie tilflyttere. Det virker som om mange i verdens mest vidstrakte land rett og slett er skeptiske til folk som kommer langveis fra.

Finanskrisen hardner debatten

Sentralt i artiklene vi gjennomgikk, stod nytteverdien av tilflytterne. For eksempel: tjener ‘vi’ økonomisk på nykommernes billige arbeid, eller tar de jobber fra ‘oss’? Her var RGs tendens ganske klar, og muligens ikke helt i tråd med russisk debatt forøvrig: migrasjon ble som oftest framstilt som økonomisk positivt.

Dette forandret seg imidlertid da finanskrisen gjorde sitt inntog – nå framstilte RG oftere nykommerne som konkurrenter på et stramt arbeidsmarked. De økonomiske problemene ‘hardnet’ den russiske innvandringsdebatten.

Lite snakk om konflikt

Det ble også uttrykt bekymring for at finanskrisen ville skape mer kriminalitet fra ‘nykommernes’ side, noe som fører oss over til det nest mest sentrale temaet i RG’s tilflyttingsdebatt: lov og orden. Avisas hovedfokus her var på den ulovlige innvandringens utfordringer, både for Russland og innvandrerne selv. Flere artikler omhandlet deres uverdige levekår, med brodd mot umoralske arbeidskjøpere, korrupte tjenestemenn og ‘feilslått’ lovgiving.

En konfliktdempende agenda?

I det hele tatt tok ikke RG så ofte opp temaer som kriminalitet og kulturkonflikt – som ellers diskuteres en hel del. Man får inntrykk av at denne Russlands ‘offisielle avis’ prøvde å kjøre en mykere, mer konfliktdempende linje enn hva man ser i debatten forøvrig. Dette reflekterer nok et ønske fra dagens russiske myndigheter om å hindre destabiliserende fremmedfrykt.

Utfrysing og vold

Imidlertid har selv denne ‘myke’ versjonen av russisk ‘tilflyttingsdebatt’ en problematisk understrømning: det bidrar ikke til å bygge opp et sterkt nasjonalt ‘vi’om tilflyttere fra fjerne landsdeler måles etter hvorvidt de er ‘nyttige’ dit de kommer. Det er vanskelig å være patriot om man blir sett på som annenrangs borger bare fordi man har skiftet bosted.

Det er spesielt urovekkende når dette rammer folk fra Nord-Kaukasus, en landsdel som allerede har et vanskelig forhold til resten av Russland, og hvis folkeslag allerede må frykte rasistisk vold når de flytter til andre landsdeler.

Føderasjonens framtid

I en tid med økende etnisk kompleksitet bærer Russland preg av at landet ikke har avsluttet sin ‘første’ nasjonsbyggingsoppgave – nemlig å inkludere alle folkeslag som er hjemmehørende i landet fra før av. Russland har fått utfordringen å lykkes med to inkluderingsprosesser samtidig. Det er alfa og omega for føderasjonens framtid at myndighetene jobber aktivt med begge to – og mot ‘lokalismen’ som er malurt i begeret for en vidstrakt og fleretnisk føderasjon.

Les mer fra NIBRs Internasjonale Avdeling på avdelingens blogg.