Marx og økologien
I lørdagens utgave av Klassekampen (24.09) har historiker Terje Valen et viktig motinnlegg til et intervju som Per Bjørn Foros hadde med filosofen Arne Johan Wetlesen i Klassekampen 17.09.
Intervjuet ble holdt i forbindelse med en bok som Wetlesen har utgitt under tittelen The Denial of Nature.
Valen reagerer bla kraftig på Wetlesens utsagn om at Karl Marx "(..) så klarere utbyttingen av mennesker enn utbytting av natur".
I sin kritikk henviser Valen helt korrekt til Marx' Økonomisk-filosofiske manuskripter for å illustrere at Wetlesen tar feil i sin påstand om at Marx fornekter naturen som det viktigste økologiske grunnlaget for mennesket og økonomien.
Jeg er langt på vei enig i denne kritikken av Wetlesen og deler Terje Valens påpekning av det faktum at naturen og økologien faktisk er helt grunnleggende i Marx' tenkning.
I deler av Økonomisk-filosofiske manuskripter, som også Terje Valen refererer til, finner vi en filosofisk utdypning av Marx’ økologiske tenkning. Jeg lar Marx’ natur-dialektikk tale for seg selv:
Artens liv består rent fysisk — både for menneskets og for dyrets vedkommende — nå en gang i at mennesket (som dyret) lever av den uorganiske natur, [...]
Menneskets universalitet kommer praktisk nettopp til uttrykk i den universalitet som gjør hele naturen til dets organiske legeme, for så vidt som den er
1) et umiddelbart middel til livets opphold og
2) materien, gjenstanden og verktøyet for livet som virksomhet. Naturen er menneskets uorganiske legeme, — naturen i den utstrekning den ikke selv er menneskets kropp. At mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme som det stadig må holde seg i takt med for ikke å dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen innebærer ikke noe annet enn at naturen henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen. ” ( Karl Marx (1), op.cit.
Så vel blant sosialismens tilhengere som utenfor har man oversett eller satt Marx' synspunkter om naturens økologi i parentes, og uten videre refleksjon gjentatt påstanden om Marx' manglende innsikt i naturens økologiske forutsetninger for våre liv.
Det viser seg likevel ikke vanskelig å finne klare belegg for at Karl Marx allerede mens han levde maktet å forutse mulighetene for en økologisk katastrofe — en katastrofe som han årsaksmessig knytter til utviklingen av de kapitalistiske produksjonsforholdene. I 1867 utkom første bind av Kapitalen.
I trettende kapittel analyserer Marx maskineriets utvikling og storindustriens innvirkning på arbeideren. Avslutningsavsnittet (avsnitt 10) i dette kapittel er viet til en utdypning av ”Storindustri og jordbruk”. I dette 10. avsnitt uttrykker Marx etter min mening noen av de fineste og mest framsynte økologiske innsikter jeg har lest fra den tiden. Marx skriver:
Den [den kapitalistiske produksjonsmåten] skaper imidlertid samtidig de materielle forutsetninger for en ny og høyere syntese, foreningen av landbruk og industri, på grunnlag av motsatt utviklede former. Med den stadig økende overvekt av bybefolkningen, som konsentreres i store sentrer, øker den kapitalistiske produksjon på den ene side samfunnets bevegelighet; på den annen side forstyrrer den stoffskiftet mellom menneske og jord, dvs. den hindrer at de av menneskene i form av næringsmidler og klær brukte jordelementer vender tilbake til jorden, og forstyrrer dermed det evige naturvilkår for en fruktbar jord på lengre sikt. Samtidig ødelegger den byarbeidernes fysiske helse og landarbeidernes åndelige liv. [...]
På samme måte som i industrien blir også i det moderne landbruk økt produktivkraft av arbeidet og større aktivisering av arbeid kjøpt ved å ødelegge og forderve selve arbeidskraften. Og ethvert fremskritt i det kapitalistiske landbruk er ikke bare et steg fremover i kunsten å berøve arbeideren, men også i kunsten å berøve jorden; ethvert fremskritt når det gjelder å øke dens fruktbarhet for et gitt tidsrom er samtidig et skritt mot en varig ødeleggelse av denne fruktbarhet. Jo mer et land tar sitt utgangspunkt i storindustrien som bakgrunn for sin utvikling, slik tilfellet er i De forente stater, desto fortere går denne ødeleggelsesprosess. Den kapitalistiske produksjon utvikler derfor bare teknikken og kombinasjonen for den samfunnsmessige produksjonsprosess ved at den samtidig undergraver urkilden til all rikdom: jorden og arbeideren. ( Karl Marx: Verker i utvalg, 5. Kapitalen 1.
Disse sitatene fra Karl Marx skulle være klare vitnesbyrd om hvor fundamentalt Marx' natursyn står i hans tenkning.
Når dette er sagt, vil jeg likevel hevde at Marx ikke hadde tilstrekkelige nok forutsetninger til å forstå, eller inkorporere i sin kapitalismekritikk, at jorden og dens ressursene er fundamentalt begrenset.
Mitt spørsmål vil være om Marx’ manglende innsikt derfor rent økopolitisk kan rettferdiggjøre Arne Johan Wetlesens påstand om at ”Marx så utbyttingen av mennesket tydeligere enn utbyttingen av naturen”.
Denne kritikken har for eksempel fått en sentral plass i Hartvig Sætras berømte bok Den økopolitiske sosialismen(1973).
Carl Christian Glosemeyer Andersen
Mag.art. i Idéhistorie
Pensjonert lektor i filosofi på Nansenskolen - Norsk Humanistisk Akademi