Debatt

Markens tvilsomme grøde

Krisen i Kinas jordbruk vokser, og den angår de fleste av oss.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I utkanten av Beijing, i en park av eviggrønne trær, ruver Himmelens tempel. Den sirkelrunde bygningen med sin rike dekor betraktes av mange som Kinas vakreste. Fortidens keisere pleide å oppsøke tempelet to ganger i året, først om våren for å be om gode avlinger, så om høsten for å takke Himmelen for markens grøde.

Nå er tempelet bare en turistattraksjon, men jordbruket er fremdeles et viktig tema i det kinesiske lederskapet. De siste årene har kornproduksjonen stagnert. Derfor må Kina importere stadig mer korn og andre matvarer fra utlandet. Jordbruksminister Han Changfu roper varsku. I et ferskt intervju minner han om at befolkningen trolig vil vokse med rundt ti millioner årlig de kommende årene.

Samtidig flytter stadig flere kinesere til byer og tettbygde strøk. Forskning viser at byfolk forbruker langt mer korn enn befolkningen på landsbygda, mest fordi de spiser mer kjøtt, et kornkrevende produkt. I dag bor rundt halvparten av innbyggerne i byer, og nye millioner er på vei. Bare i løpet av de kommende 15 årene vil rundt 300 millioner kinesere bryte opp fra jorda og begi seg til byene.

Tallene er urovekkende, særlig fra et jordbruksperspektiv. Like alvorlig er det at den dyrkbare jorda krymper år for år på grunn av ørkenspredning og hensynsløse menneskelige inngrep. De siste dagene har bøndene i Wukan, en landsby sør i landet, kjempet med bare nevene mot en allianse av partifolk og profittsugne utbyggere som vil ta jorda fra dem. Journalister som har forsøkt å dekke urolighetene, er blitt banket opp og arrestert.

Wukan er ikke et enkeltstående tilfelle. Over hele Kina protesterer bønder mot de mektige kreftene som legger beslag på stadig mer dyrkbar mark og fordriver dem fra gård og grunn. Jordbruk lønner seg ikke, lyder omkvedet – heller motorveier, industri og boligblokker. Bøndene er rasende og føler at kommunistpartiet, til tross for sine fine erklæringer om jordbrukets viktighet, ikke er til å stole på. Ifølge et anslag ble rundt 130 millioner bønder tvunget til det som kalles «ufrivillig landavståelse» fra 2003 til 2013.

For noen år siden var jeg vitne til at bøndene i Shaoshan, formann Maos hjemlandsby, blokkerte et stort veikryss i protest mot lokale pampers «landtyveri». Et tusentall værbitte slitere sto der med knyttede never og loslitte bannere. Sjåføren min så seg nødt til å snu, og guiden min kommenterte lavt: «Tenk om formann Mao hadde fått oppleve dette!»

Så tidlig som i 2006 fastslo regjeringen i Beijing at landet måtte ha 120 millioner hektar med dyrkbar jord for å kunne forsyne 1,4 milliarder innbyggere. Nå er arealet under den mye omtalte «røde streken». Kina mister rundt 500.000 hektar i året. Det er også et faktum at mye av den eksisterende dyrkbare jorda er i elendig forfatning.

Det offisielle nyhetsbyrået Xinhua skriver at om lag 40 prosent av arealet er forgiftet. I noen områder er forgiftningen så alvorlig at bøndene anbefales å legge ned brukene og finne seg nytt arbeid. Der det ennå er «håp», gjøres det iherdige forsøk på å «rehabilitere» jorda, men oppgaven er tidkrevende og vanskelig.

Siden jordbruket er avhengig av vann, bør det tilføyes at store områder i nord og nordøst er rammet av alvorlig vannmangel. I juni i år skrev det vitenskapelige tidsskriftet Remote Sensing at deler av Beijing synker med 12 centimeter i året. Årsaken er overforbruk av grunnvann. Andre byer har også kastet seg over grunnvannet for å dekke behovet til sine svulmende befolkninger. For bøndene på den vidstrakte nordkinesiske sletta betyr vannmangelen at de må bore stadig dypere for å skaffe vann til irrigasjon og andre formål.

De kommende årene må Kina belage seg på å importere mer korn og andre matvarer. Det er også mulig å leie jord i andre land. Kinesiske selskaper har allerede inngått leiekontrakter med Russland, Kasakhstan, Ukraina og flere afrikanske land. I fjor inngikk et kinesisk selskap en avtale med russiske myndigheter om å leie 115.000 hektar nær Baikalsjøen. En avtale som ble inngått med Ukraina for tre år siden, ga Kina tilgang på rundt tre millioner hektar dyrket mark. Det tilsvarer fem prosent av landets areal. I begge tilfeller ble leietiden fastsatt til 50 år. Også fattige Laos har fått besøk av jordsultne kinesere.

I Afrika har kinesiske selskaper fått tilgang på om lag 240.000 hektar jord. De ett år gamle tallene stammer fra Deborah Brautigam, som er direktør for China Africa Research Initiative. Ifølge Brautigam importerte Kina i fjor matvarer fra landene sør for Sahara for 2,9 milliarder amerikanske dollar. Kinas inntreden på den afrikanske scenen er bare så vidt begynt. Når dette skrives, dukker det opp en fersk nyhetsmelding på skjermen: I Zimbabwe, hvor den Kina-vennlige Robert Mugabe svinger svøpen, har kinesere inngått avtaler om å leie «enda mer jord». «Skal Afrika fø Kina?» spør stadig flere. De siste årene har urolige afrikanere holdt støyende demonstrasjoner mot det økende kinesiske nærværet.

Jordbruket er et talende eksempel på den utfordring Kina står overfor. Og siden landet utgjør en femtedel av menneskeheten, angår den de fleste av oss.

Mer fra: Debatt