1.mai-tale holdt i Langesund

Kjære arbeidsfolk, kjære kamerater!

Jeg vil starte denne talen med å takke mine formødre for at de for hundre år siden greide å få innført stemmerett for kvinner. Det var noen som måtte ta kampen for det jeg i dag tar som en selvfølge. Og slik er mange av kampene kvinnebevegelsen og fagbevegelsen har kjempa. Først blir disse kravene møtt med massiv motstand. For eksempel når noen foreslår noe så vanvittig som kortere arbeidstid.

For arbeidsfolk i dette landet ville det være et viktig løft i vår livskvalitet dersom vi kunne få mer fritid. Vi har alle slags muligheter til å kjøpe hva som helst og vi forbruker stadig mer i dette samfunnet, men det er noe som vi fremdeles mangler. Og det er tida. Den totalt arbeidsfrie og forbruksfrie tida. Den tida hvor vi kan være sammen med de vi er glad og bare sette pris på det å leve.

Vi i Rødt mener er på tide med en arbeidstidsreform i dette landet. Det er på tide å igjen reise fana for 6-timersdagen.

Så vil jeg over til et ikke like hyggelig tema. Krig.

Forsvarsminister Anne Grete Strøm-Erichsen sier til VG nå på mandag, at det er "vemodig" at deler av de norske styrkene nå skal trekkes ut av Afghanistan.

Hvordan..., ja, jeg spør, kjære forsvarsminister; hvordan er det mulig å kalle det å slutte en krig og okkupasjon for "vemodig"? For en norsk forsvarsminister er det vissnok helt naturlig å bruke denne beskrivelsen. Men jeg tror ikke dette er en vanlig oppfatning blant det norske folk. De fleste mennesker i dette landet liker ikke at Norge driver og kriger i andre land. De fleste av oss ønsker mer fred i verden, færre norske soldater i utlandet og slutt på all norsk deltakelse i krig.

Jeg tror ikke heller at det er vemodig for de mange afghanske barna at vi trekker noen av soldatene våre ut av landet. Disse barna som daglig lever med bombefly flyvende over hustakene sine. De nattlige raidene fra spesialsoldater som skremmer vettet av folk midt på natta. Fattige unger som aldri har bedt om at utenlandske soldater skal slå, kneble og bortføre foreldrene deres. Fattige unger som bare ønsker fred og muligheten til å få ei framtid.

Ja, i stedet for å uttrykke et vemod for at soldatene våre skal slutte å krige på fremmed jord, vil jeg heller bruke litt av den internasjonale arbeiderbevegelsens kampdag til å uttrykke et vemod over alle barna som har blitt fratatt livet av Norge og NATOs soldater de siste årene. De mange ungene som ikke fikk så mange år å leve, fordi de på grunn av krig har blitt skutt og drept. De mange libyske familiene som har fått husene sine jevna med jorda av Norges bombefly. Og i tillegg vil jeg uttrykke et vemod over: de norske soldatene som har mista livet i de skandaløse krigene som Norge har deltatt i de siste årene med støtte fra et samla Storting!

Afghanistan- og Libyakrigen; to kriger som ikke har tjent vanlige arbeidsfolk i Norge sine interesser. To kriger som har blitt ført av politikere og politiske partier som er i stand til å rettferdiggjøre det å gå til krig mot fattige folk i Afrika og Asia.

Dette er politikere som mangler evne til å si til seg sjøl det man sier til unge jenter som drar på fest: Det er lov til å si nei.

Det er lov til å si nei når Barack Obama eller Anders Fogh Rasmussen ringer og ber Norge delta i krig.

Når det gjelder Afghanistan kunne vi ha sagt nei til å være med lenger. Det er smart- og det kan jeg si med all historisk erfaring i ryggen - det er smart å snu tidligere enn USA. Vi så hva de har gjort i Irak. Vi ser hva de gjør i Afghanistan, hva de gjorde i Libya og hvem vet hva de kan komme til å gjøre i Syria, eller for ikke å snakke om Iran, dersom de finner en unnskyldning for å gå til krig der.

Når det så gjelder Afghanistan så kan vi gjøre noe i fredens tjeneste. Vi kan trekke oss ut i år. Men den norske regjeringa vil heller bidra til at 4- til 5000 flere fattigfolk i dette krigsherja landet må bøte med livet det neste året. Og kan hende i mange år framover, for nå tyder mye på at regjeringa vil ha norske soldater i Afghanistan helt fram til 2017, og hvem vet; kan hende lenger?

Og for å understreke det åpenbare: Dette dreier seg om ekte mennesker som dør i en ekte krig. Det er hard og brutal krigføring, utført blant annet av spesialsoldater som er topptrente til å "ta ut fienden" eller "ta ut mål", som det jo heter i nåtidas kriger. "Drepe" er et annet og mer ærlig ord.

Det dreier seg om drap på uskyldige mennesker som aldri har bedt om våre kuler og granater. Det er et folk som i stedet sårt trenger vår støtte og solidaritet.

Og så var det Libyakrigen. Denne krigen de solgte inn, med god hjelp av mediene i dette landet, som nærmest en redningsoperasjon. Brennpunktdokumentaren om Libyakrigen som gikk på NRK for noen uker siden, viste et litt annet bilde. Vi har bomba et afrikansk land omtrent tilbake til steinalderen. 9700 bombetokter i løpet av litt over seks måneder.

Og hvordan ser landet ut i dag? Mange av byene ser ut som steinrøyser. Og det vi snakker om her er et land som hadde et velfungerende skole- og helsevesen, de hadde den høyeste levealderen i Afrika, både gutter og jenter gikk på skole, og folk fikk god utdanning og til og med stipend for å studere i utlandet. Når folk gifta seg fikk de 250 000 kroner for å kjøpe seg leilighet. Det var en relativt velfungerende velferdsstat, som i tillegg bisto mange andre afrikanske naboland.

I dag ser det litt annerledes ut. Det er hundrevis av gangsterbander som raider rundt og plyndrer og truer og kidnapper folk mot løsepenger. Det er et samfunn overlessa av våpen de blant annet har fått fra Norge og andre vestlige land, og de har i tillegg fått en regjering som nå har innført sharia-lover. Islamistene er de vi har bomba fram til seier i dette landet. Og hva vil USA og Norge gjøre i Syria, mon tro? Jo, nå vil i alle fall USA, Frankrike og Storbritannia levere våpen til opprørerne der. Skal vi igjen sitte og se på at Vesten knuser enda en stat i Midtøsten? Skal vi sitte og se på at Norge kan hende vil følge EU, som nå vurderer å sluse inn enda mer våpen i det borgerkrigsherja landet?

Hvor er det blitt av tanken om å jobbe politisk for fred og forhandlinger?

Norge har gått i stadig mer aggressiv retning i utenrikspolitikken, og i stadig mer antidemokratisk retning. Sånn som de gjorde i Libyakrigen. Her satt Jonas Gahr Støre og sendte sms-er til de andre i regjeringa og gikk til krig fordi han fikk et "ja" i en tekstmelding! Norge går altså til krig mot et annet land uten å diskutere det i Stortinget først. Og hva er da vitsen i å ha stortingspolitikere dersom disse ikke en gang er i stand til å sette foten ned og kreve at det i alle fall skal diskuteres før man går til noe så vanvittig som krig mot et annet land.

Vi i Rødt har krevd en full granskning av den skandaløse Libyakrigen. Vi har også, like før påske, anmeldt regjeringa Stoltenberg, daværende utenriks- og forsvarsminister, Jonas Gahr Støre og Grete Faremo, forsvarssjef Harald Sunde og statsminister Jens Soltenberg for krigsforbrytelser og for medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten.

Man regner med at et sted mellom 30- 50 000 mennesker ble drept i Libyakrigen. I tillegg kommer alle som har mista hjemmene sine, jobbene sine og som har fått livene sine totalt ødelagte av krigen vi har påført de. Og hvis det er sånn at vi ikke får muligheten til å få prøvd denne saken i rettssystemet, så sier det litt om prinsippet "likhet for loven". Hvorfor skal det bare være folk i andre, fattigere land, og som ikke er medlemmer i Nato,  som kan dømmes for krigsforbrytelser? Ja, det er lite hold i loven, dersom den ikke også skal gjelde for våre egne ansvarlige, norske politikere.

Og mens jeg er inne på skandaler... jeg må bare nevne disse nye amerikanske jagerflyene vi har bestilt. Disse flyene som det viser seg har problemer med å fly i tordenvær. Ingen vet hva den endelige prislappen blir. Seksti milliarder? Hundre? Det er mye penger det. Hva kunne vi ikke ha brukt hundre milliarder norske kroner til, for eksempel i solidaritetens navn? Vi kunne gjenoppbygd en hel del landsbyer i Afghanistan med vann, strøm, skole og helsetjenester. Vi kunne bygd opp flere av de bombeknuste byene i Libya.

Det er den internasjonale arbeiderbevegelsens dag. Det er dagen for samhold og internasjonal solidaritet. Historisk har arbeiderbevegelsen vært  helt sentral i kampen for internasjonal solidaritet og i kampen mot krig. Det var arbeiderbevegelsens kamp mot krig som var helt sentral i å få slutt på første verdenskrig. Det var arbeiderbevegelsen, sammen med studentbevegelsen som i 1968 reiste seg i kampen mot Vietnamkrigen.

Motstanden mot krigen i Afghanistan er stor i det norske folk, og den vil være stor også neste gang Norge begir seg ut på røvertokt rundt omkring i verden.

Ja, hører dere dét Jens Stoltenberg, Liv Signe Navarsete og Audun Lysbakken: Vi i Rødt  krever at den rødgrønne regjeringa stanser alle nye planer om krigføring, og vi krever at dere vedtar at dere skal hente alle soldatene våre hjem fra Afghanistan. Ikke om ett eller fire år. Nei. Vi krever at de henter hjem alle de norske soldatene NÅ!

For vi mener det når vi synger sangen vi i dette landet har blitt så glade i: krig er forakt for liv. Fred er å skape.

Ha en fortsatt fin 1. mai, kamerater!

Takk for meg!

I morgen er det igjen møte for de som kaller seg "Syrias Venner". Det er lite som tyder på at disse "vennene" tjener og reflekterer interessene til det syriske folket.

TV-sendingene fra Syria utfordrer oss sterkt. Hva kan gjøres for å få slutt på de enorme lidelsene for sivilbefolkningen og ødeleggelsen av nok et land i regionen?

Rødt har fra starten av støttet demokratiopprøret som del av den arabiske våren, et oppgjør med diktaturet og undertrykkelsen av opposisjonelle og hele folkegrupper som kurderne.

Men vi har gått i mot at Vesten skal gå inn i den krigen som dette opprøret utvikla seg til. Vi har støtta opp om de forsøka som har vært på å få til en politisk løsning, slik som bl.a. vår egen Roger Mood har prøvd å få til.

Sjøl om det ser ut som en politisk løsning fortsatt er langt unna, tror vi at å bombe fram en avslutning på krigen bare vil føre til større lidelser for syrerne og sivilbefolkningen ellers i regionen.

I dag kan Norge være med å hjelpe sivilbefolkningen ved å intensivere den sivile og humanitære hjelpen. Flere humanitære organisasjoner bringer også hjelp inn til de anslått fire millioner flyktninger inne i Syria. Røde Kors sin generalsekretær Svein Mollekleiv oppfordret gjennom NRK 15.april Norge til å øke sin hjelp til dette arbeidet. Det er også mulig å få inn hjelp til de kurdiske områdene i nordøst-Syria som har klart å etablere krigsnøytrale områder. 

Historiske erfaringer har vist at militær innblanding i slike konflikter har vært destruktive og forsterka lidelsene til de en har hevda å beskytte. Den siste Irak-krigen burde her være en kraftig advarsel. Og erfaringa herfra er nok en viktig grunn for at Vesten ikke har gått direkte inn militært. Men når det allikevel er slik at USA og gamle kolonimakter indirekte holder krigen i gang med å ruste opp deler av opprørsfronten gjennom sine allierte i regionen, er det grunn til å trekke inn erfaringene fra en annen krig i regionen: Iran-Irak-krigen på 1980-tallet.

Denne krigen førte også til død og fordervelse for folkene i de to krigførende landene og kulminerte med folkemordet mot de irakiske kurderne under Anfall-kampanjen i 1988. Men USA og allierte, som trakk i trådene hadde nytte av den, ved at den svekka anti-vestlige krefter i regionen.

Er det slik at Norges allierte i Vesten spiller på disse erfaringene i Syria i dag og slik forlenger krigen?

USA hadde på 1980-tallet interesse av å svekke både Iran og Irak. At det USA-vennlige kongediktaturet i Iran ble styrtet i 1979 og erstatta av det sterkt USA- og Israel-fiendtlige presteregimet under Ayatollah Khomeini, var et enormt strategisk tap for USA. Det forrige store strategiske tilbakeslaget for USA i regionen var da det irakiske kongedømmet ble styrta i 1958 og Irak deretter trakk seg fra Bagdadpakten. Dette var den antisovjetiske forsvarspakten landet tre år tidligere hadde inngått sammen med Tyrkia, Iran, Pakistan og den tidligere koloniherren Storbritannia.

Om Iran etter revolusjonen i 1979 hadde funnet sammen med Irak og danna en felles front, ville dette utgjort en stor trussel mot USAs posisjon i regionen.

I dag opptrer regimene i Iran og Syria i en allianse som truer USAs strategi for regionen. Sjøl om Assad-regimet er sekulært, så favoriserer det shia-fløyen som Iran står i spisen for. Samtidig svekker det de USA-vennlige sunni-muslimske regimene med Saudi-Arabia i spissen.

Det muslimske Brorskapet er den sterkeste opposisjonskraften i Syria historisk, og Brorskapet er også i dag en sentral del av opprørsfronten som står bak Free Syria Army. De har også sterke bånd til det USA-nære Egypt.

Den vestlige uviljen mot en forhandlingsløsning, og velvilligheten i forhold til militær væpning og trening av opprørsgruppene, kan slik leses i et større geopolitisk spill. USAs og Vestens insistering på at al-Assad må trekke seg som forhåndsbetingelse for forhandlinger kan ikke forklares med sterk prinsipiell støtte til demokrati og menneskerettigheter i regionen.  Vesten har ikke gjort noe for engang å legge press på egne diktatorallierte i land som Bahrain og Saudi-Arabia for å komme de demokratiske kreftene der i møte.

Ut fra det vi har sett av konkret opptreden i forhold til de forsøkene som har vært gjort på å få til fredsforhandlinger i Syria, er det dessverre lite som tyder på at titusenvis av døde syrere teller tyngre i USAs strategiske kalkulasjoner i dag enn titusenvis av døde irakere og iranere gjorde på 1980-tallet. Et Syria sterkt skada av borgerkrig kan derimot vise seg å være nyttig fordi landet ikke vil kunne være en viktig støttespiller for Iran med det første.

CIA sier nå at de både trener og leverer våpen til opprørerne i Syria, og Frankrike og Storbritannia ivrer etter å få EU med på det samme. Istanbul-møtet til Syrias Venner, som starter i morgen, kan komme med en opptrapping her. Derfor blir det viktigere enn noen gang at noen fremmer et fredsbuskap i Europa. Framtida vil vise om den norske regjeringa vil ha vilje til å holde fast på fredslinja når telefonen går varm fra Washington og Brussel. Vi i Rødt skal i alle fall gjøre alt vi kan for å hindre en norsk tilslutning til enda en krig.

SV og SPs landsmøter er over. Espen Barth Eide hyller i dagens Klassekampen SV for å ha falt ned på et "ja" til kvinnelig verneplikt. Jeg kjenner bare vemod.

Senterpartiet har aldri vært viktig for meg personlig. Men det har SV. Jeg var medlem i partiet i 18 år før jeg meldte meg ut i protest på grunn av SVs landsmøte som for to år siden ga sin støtte til norsk deltakelse i Libyakrigen.

Det partiet jeg en gang kjente, var et feministisk fredsparti, som kjempa for et annet samfunn med mindre bruk av statlige voldsmidler og militærmakt. SV var partiet for oss som ønska et annet samfunn.

En gang i framtida - ja vi så framover -mot en virkelighet hvor menn og kvinner sammen skulle bygge et land hvor vi tok vare på mennesker og natur. Vi sa derfor nei til å bygge militære muskler til innsats i USA og NATOs kriger. Vi ønska i stedet at landet vårt skulle søke allianser med våre nordiske naboland med mål om å bygge fred.

Kvinnene og den sosialistiske feministiske bevegelsen har historisk vært helt sentrale i fredsarbeidet. Det har vært kvinner i front som har flagget budskapet: "den patriarkalske krigerkulturen vil vi erstatte med arbeid for fred og forsoning mellom folk". De klassiske "myke" verdiene har historisk sett vært behandla som skatter av partier som SV og dets søsterpartier verden over. Vi skal ta vare på den jorda vi lever på, var parolen. Og: Vi ser på verdien av naturen som en del av verdien av oss selv, var tanken den gang. Skape -ikke ødelegge. Fredsforhandlinger -ikke krig.

Men hvorfor er det da så ille at kvinner nå skal krige, når vi sender menn i krig? Skal våpentrening være noe bare menn skal drive med? Skal ikke kvinner få lov til å lære å forsvare landet vårt? 

I et Norge med et reelt "forsvar" ville jeg sagt "ja".

Menn og kvinner som avtjente en samfunnstjeneste med opplæring i å forsvare oss mot angrep utenfra. Ja.

Jeg er ikke i mot det. Det er bare ikke et slikt "forsvar" vi har. I Norge anno 2013 er den allmenne verneplikten nesten utradert til fordel for en omlegging i retning av trening av spesialstyrker og militære samøvelser med NATO som skal trene våre soldater til utenlandsoppdrag i angrepskriger. Føringene for vårt norske "forsvar" kommer ikke fra den norske regjeringa. De kommer fra Washington og NATOs hovedkvarter. 

Når det så gjelder argumentet om at "forsvaret blir femininisert" av at kvinner avtjener verneplikt, og det bør jo være bra; ikke sant? Og videre: Kvinner gjør forsvaret vårt "mykere". Ja, er det nå slik at våre bomber ville vært færre dersom pilotene som fløy F-16-flyene over Libyas byer utelukkende var kvinner?

Heri ligger det for meg en form for essensialisme som jeg ikke visste var nådd inn i SV: Kvinner er som kjønn mindre tilbøyelig til å drepe andre i NATOs kriger, eller? Eventuelt; det er da langt bedre å bli drept av en kvinne enn av en mann? Kvinnen gjør det sikkert på en mer "kvinnelig" måte og når hun kommer inn i forsvaret slutter forsvaret med aggressive kriger. Da tar de bare ut "myke" mål...

Jeg skal ikke harselere. Men jeg blir mildt sagt oppgitt over denne formen for likestillingsfeminisme. Tradisjonelt har en del av argumentasjonen SV nå bruker blitt anført av liberalfeminister, som står på høyresida i norsk politikk. "Kvinner er da like kapable som menn til å tjenestegjøre i forsvaret!" Er argumentene derfra. Det er å sammenligne med paroleforslaget til Unge Høyre og Unge Venstre på 8.mars-parolemøtet i Stavanger i år: "Kvinner kan også lede". Ja, vi tviler ikke.

Jeg er ikke i tvil om at kvinner kan bli like gode soldater som menn. Men hvorfor er målet å være like gode soldater som menn i et Norge, Norden og et Europa, som lengter etter organiserte bevegelser som kjemper mot egne lands krigspolitikk?

Jeg kan ikke annet enn å spørre mine meningsmotstandere: hvis kvinner går i retning av menn og lærer seg å krige; hvilken frigjøring har vi da oppnådd? Friheten til å drepe andre mennesker i imperialistiske kriger.

Det er trist å se at forståelsen av imperialisme og krigføring er gått i glemmeboka i SV. Hvorfor skal det være et mål at kvinner skal delta i kriger som sikrer Statoil kontrakter? Hvorfor vil ikke SV heller argumentere for: Vi vil ikke legitimere denne imperialistiske krigføringa ved å tvinge også kvinner inn i disse?

En mann eller kvinne i militæruniform som tjenestegjør i en krig vil begge være trent til å drepe andre mennesker. Og i den moderne form for krigføringas retorikk heter det nå "fredsbevarende operasjoner", "ta ut mål" og mange myke, "feminine" begreper. Vi har en hel generasjon unge i dette landet som har vokst opp under Afghanistan- og Libya-krigen, og hørt på denne retorikken. Vi har et mediebilde, sammen med regjeringspartiene, som har propagandert en Orwellsk feminisert Nytale.

Og det er ikke det at jeg blir sjokkert lenger over mitt tidligere parti som ikke forsøker å skolere de unge i hva krig er. Jeg blir bare trist. Mitt håp er likevel at det er flere i SV som enda bærer på drømmen og som fremdeles kan synge sangen som vi også sang den gang jeg var med i SV, og som vil lære den videre til neste generasjon:

I natt jag drømde nogot som

jag aldrig drømt førut.

Jag drømde det var fred på jord

och alla krig var slut.  

Jag drømde om en jãttesal

der statsmen satt i rad.

Så skrev dom på ett konvolut

och reste sig och sa: 

Det finns inga soldater mer,

det finns inga gevãr,

och ingen kãnner lengre till

det ordet militãr  

 

Vi har levert inn en anmeldese av Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Grete Faremo og Harald Sunde for krigsforbrytelser og medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten. Vi sendte ut pressemelding til hele medie-Norge. Men de var ikke interessert

Vi møtte opp utenfor Sentrum Politistasjon, klokka 16, fredag 22.mars. 21 personer hadde ofra de første minuttene av sin påskeferie til å stille seg opp med plaktater med bilde av Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og Grete Faremo. Påskriften lød: "Krigsforbryter".

Mediene hadde kan hende tatt påskeferie. Men dersom saken hadde blitt ansett å ha almenn interesse; for eksempel at dette i etterkant vil bli regna som å ha historisk verdi; nemlig at en regjering som har leda landet vårt i krig, er anmeldt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, denne første påskeferiedag; så hadde vel mediene vært interessert i å dekke det?

Eller kan vi regne med at redaktørene i de største mediehusene i dette landet heller syns det er mer relevant å ha tjue saker på sine nettsider om vinterføre, kø ut av de store byene og kjedisnyheter?

Jeg ble faktisk oppringt av NRK. Et langt intervju med en kvinnelig journalist som spurte mange gode spørsmål, og hun laget en sak på det som skulle komme i løpet av dagen. Hun satt i flere timer og jobba med intervjuet samt bakgrunnsinformasjonen som jeg hadde oppgitt som kilder. Da arbeidsdagen var ferdig, sendte hun en sms: "Hei, saken er klar, men når den går er opp til vaktsjef. God helg!"

Saken ble aldri lagt ut på NRK sine sider. Jeg vet ikke hvem vaktsjef i NRK var denne ettermiddagen, men at Støre, Stoltenberg og Faremo var anmeldt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, var altså ikke interessant nok for folkeopplysningskanalen NRK.

Den eneste som dekka saken var Nettavisa. Jeg ble oppringt og intervjua dagen før markeringa og innleveringa av anmeldelsen. Journalisten la saken rett ut på sidene like etter at intervjuet var gjort. Sensuren der var muligens ikke like sterk som i statskanalen? Kan hende ikke så rart det. NRK har jo mange interessante saker å dekke. Mange viktige saker. Så saken vår nok bare ikke viktig nok for det norske folk å få vite om. 

For den interesserte så legger jeg ved anmeldelsesteksten under. Det får bli opp til den som leser dette å spre det videre...

"Vi hilser velkommen Edvard Vogts anmeldelse av Jonas Gahr Støre og forsvarssjef Harald Sunde for brudd på folkeretten ved å gå til krig mot Libya i strid med FN-pakten og norsk rett. Vi ønsker i tillegg å anmelde en rekke brudd på norske lover om krigsforbrytelser som det kan påvises at NATO begikk under krigen eller som det kan sannsynliggjøres at Norge direkte eller indirekte medvirket til.

 

Norge deltok i krigen mot Libya fra 23. mars 2011 til 1. august 2011 med bombefly og fortsatte deltakelsen fram til 31. oktober 2011 med bl.a. å bidra til å velge ut bombemål. 2. mars 2012 avgav en kommisjon nedsatt av FNs menneskerettighetsråd rapporten Report of the International Commission of Inquiry on Libya som påviser sivile mål ble bombet av NATO og at krigsforbrytelser ble begått av deres allierte på bakken. Vi mener at det som kommer fram i denne rapporten, gir grunnlag for å anmelde regjeringen Stoltenberg II, statsminister Jens Stoltenberg, daværende utenriks- og forsvarsminister Jonas Gahr Støre og Grete Faremo og forsvarssjef Harald Sunde etter straffeloven 2005 kapittel 16 om Folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Bestemmelsene i straffeloven 2005 kapittel 16. Bestemmelsene her og i strl. 2005 Første del som det henvises til nedenfor, trådte i kraft 7. mars 2008.

 

Vi anmelder Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Grete Faremo og Harald Sunde for forbrytelse mot menneskeheten etter

 

Strl. 2005 § 102, bokstav a og k,

 

likedan anmelder vi regjeringen Stoltenberg II for forbrytelse mot menneskeheten etter

 

Strl. 2005 § 102, bokstav a og k, jf. strl. 2005 § 27,

 

for å ha drept flere personer og begått umenneskelige handlinger som har forårsaket store lidelser og alvorlige skader på kropp eller helse. Overtredelsen var som ledd i et utbredt og systematisk angrep rettet mot en sivilbefolkning.

 

Og for krigsforbrytelse mot person etter

 

Strl. 2005 § 103, første ledd, bokstav a og b

 

likedan anmelder vi regjeringen Stoltenberg II for forbrytelse mot menneskeheten etter

 

Strl. 2005 § 103, bokstav a og b, jf. strl. 2005 § 27,

 

for å ha drept beskyttede person og for å ha påført beskyttede person store lidelser og betydelige skader på kropp eller helse.

 

De samme anmeldes for medvirkning til krigsforbrytelser mot person etter

 

Strl. 2005 § 103, første ledd, bokstav a, b, d, e, f, h, i, j og k, jf. strl. 2005 § 15

 

for regjeringen Stoltenberg II sitt vedkommende, jf. strl.2005 § 27,

 

for å ha medvirkret til

-       drap på beskyttede personer,

-        påføring av beskyttede personer stor lidelse og betydelige skader på kropp og helse, særlig ved tortur eller annen grusom eller umenneskelig behandling,

-        i strid med folkeretten å deportere eller tvangsflytte beskyttede personer fra et område hvor de lovlig oppholdt seg,

-       å ilegge eller iverksette straff mot beskyttede personer uten at personene først har fått en rettferdig rettergang i samsvar med folkeretten,

-       grovt å krenke beskyttede personers verdighet ved ydmykende eller nedverdigende behandling, eller

-       å skade stridende som har overgitt seg.

 

Grunnlaget for de to første gruppene av forbrytelsene

 

Kommisjonen undersøkte 20 av NATOs 9 700 bombetokter og dokumenterte at det i disse angrepene var drept minst 60 sivile og såret 55. Norge deltok i 564 angrepstokter. (Hvilke mål Norge angrep er ukjent for oss, men vil være tilgjengelig informasjon for påtalemakten.) Kommisjonen påviste flere bombeangrep med sivile tap der det ikke kan påvises militære mål i nærheten:

 

* De største sivile tapstallene ved en enkeltbombing kommisjonen har kommet fram til er et NATO-angrep mot byen Majer 8. august 2011 hvor NATO skal ha drept 34 sivilister og såret 38 (s. 17). Kommisjonen "fant ingen bevis på bakken, eller gjennom satellittbilder, for at området skal ha hatt en militær funksjon. Basert på informasjonen kommisjonen har mottatt virker det klart at alle de drepte var sivile" (s. 165).

 

* 20. juni 2011 skal NATO ha drept 5 sivilister og skadet 8 i Tripoli. Av de fem drepte var to barn. Ingen tegn på militær aktivitet skal ha blitt observert i området i forkant av angrepet. (s. 165 – 66.)

 

* 4. august 2011 ble huset til en 39 år gammel lege bombet i byen Zlitan. Kona, sønnen og dattera hans blei drept. Moren og en annen sønn ble skadet. Det var ingen ting som tydet på at huset hadde noen forbindelse til militære aktiviteter. (s. 166-67.)

 

* 29. august 2011 ble to hus bombet av NATO som drepte et ektepar og deres tre barn i Bani Walid. Bygningene hadde ingen militær funksjon. (s. 167.)

 

Kommisjonen konkluderer med at den kan bekrefte en rekke sivile ofre for NATOs bombeangrep og flere tilfeller der sivile liv har gått tapt uten at det kan påvises å ha vært noe militær aktivitet rundt bombemålene. (s. 22.) Det er derfor god grunn til å anta at de anmeldte har gjort seg skyldig i grove brudd på straffelovens §§ 102 og 103.

 

Grunnlaget for de medvirkning til forbrytelser etter strl. 2005 § 102

 

I Kommisjonens rapport påvises det brudd på disse bestemmelsene fra thuwar, anti-Ghaddafi-opprørstyrkene som fungerte som NATOs allierte på bakken. Blant de mest graverende kan nevnes:

 

* Henrettelser av mellom 65 og 78 bakbundne Ghaddafilojalister i Sirte i oktober 2011. (s. 9)

 

* Fengsling og torturering av "et stort antall" mistenkte lojalister, i en rekke tilfeller med døden til følge. Kommisjonen slår fast at dette dreier seg om krigsforbrytelser. (s. 10, 12)

 

* Uforbeholden maktbrukt mot byer lojale til regimet. Spesielt nevnes Sirte (tidl. rundt 75 000 innbyggere) der "nesten hver eneste bygning" skal ha blitt skadet i bombardementet (s. 16).

 

* Etnisk rensning av byen Tawergha som tidligere hadde 30 000 innbyggere med svart hudfarge. NATOs allierte brigader fra Misrata brant og plyndret byen og jaget ut befolkningen, som de omtalte som slaver og dyr, med trusler mot å vende tilbake (s. 13). Under kampene avfyrte Misratabrigadene ikke-målrettede raketter mot Tawergha og drepte og skada sivile i deres hjem. Misratabrigadene angrep også tawergher på flukt ut av byen, blant annet skjøt de mot en ambulanse som evakuerte døde og sårede. (s. 120). Ved Tripolis fall arresterte Misratabrigader minst 85 flyktninger fra Tawergha der flere beviselig har blitt utsatt for tortur (s. 12 – 13). Misratabrigader skal ha arrestert og torturert tawergher over hele Libya. I følge Kommisjonen er dette å betrakte som forbrytelser mot menneskeheten(s. 14).

 

Kommisjonen konkluderer med at krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ble begått av NATOs allierte thuwar (s. 22). Samtidig er det kjent at NATOs bombefly deltok i de koordinerte angrepene mot Tawergha, Tripoli, Sirte og andre byer som muliggjorde disse krigsforbrytelsene. Al Jazeera beskrev Misratabrigadenes erobring av Tawergha som "en operasjon sterkt koordinert med NATO" (Libya rebels eye Brega oil installations, Al Jazeera English 13.8.2011) og pressemeldinger fra NATO viser at de utførte bombeangrep mot Tawergha under kampene (se NATOs pressemeldinger fra 11., 12. og 13. august 2011). Dette var på et tidspunkt norske offiserer fortsatt deltok i krigen med å bidra til å velge ut bombemål.

 

Det er derfor god grunn til å anta at de anmeldte har gjort seg skyldig i medvirkning til grove brudd på straffelovens § 102.

 

Vi forventer at dette straffeforfølges.

 

Aslak Storaker, Bevegelsen for Sosialisme;sign.

Marielle Leraand, nestleder i Rødt,sign.

Ola Tellesbø, advokat og 1.kandidat for De grønne i Oppland, sign.

Det nærmer seg toårsferinga av Libyakrigen. Jeg regner med at de spretter sjampanjen i Arbeiderpartiets Stortingsgruppe

Anført av hærførerne Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg, gikk Norge til krig mot et afrikansk land. Brennpunktdokumentaren som ble vist på NRK 12. mars viste oss hva denne krigen egentlig dreide seg om. Vakre ord om "å skape demokrati og menneskerettigheter" og "beskytte sivilbefolkninga" ble avkledd med klare bevis på bakken: det dreide seg fra første stund om å fjerne Gaddhafi fra makta; stikk i strid med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973. 

I resolusjonsteksten står det tydelig at målet var å beskytte sivilbefolkninga, samt å bringe partene til forhandlingsbordet. Dokumentaren viste tydelig at den norske regjeringa fullstendig ga blaffen i formuleringene i resolusjonen og stilte våre norske bombefly til disposisjon for det som raskt ble en NATO-leda operasjon med uttalt mål om regimeendring.

Når Jonas Gahr Støre villeder det norske folk med en retorikk om at "vi er der for å beskytte sivile", men at det samtidig -og mens krigen pågår -viser seg at norske F-16-fly bomber den ene sida i en borgerkrig, og dermed bryter FN-mandatet, så har det norske folk blitt villeda av sin egen regjering. Dette er såpass alvorlig at hadde vi hatt en internasjonal straffedomstol som hadde fungert, så hadde den norske regjeringa blitt stilt til doms og med all nødvendig sannsynlighet dømt for brudd på folkeretten. Den norske regjeringa, anført av vår utenriksminister Jonas Gahr Støre, hadde altså havna i fengsel. 

Når så ikke skjer, er det utelukkende fordi Jonas & Co er beskytta av en fullstendig partisk og NATO-vennlig straffedomstol, som overhodet ikke fungerer rettferdig i verdenssammenheng. Hadde det vært slik at Den afrikanske Unions 53 land hadde blitt hørt i Haag, så hadde vi sett statsminister Jens Stoltenberg sammen med NATOs Generalsekretær Anders Fough Rasmussen på samme tiltalebenk.

Presidenten i Sør-Afrika, Jacob Zuma, var på norgesbesøk i fjor og krevde at de ansvarlige i Libyakrigen skulle straffeforfølges av den internasjonale straffesdomstolen i Haag, men ingen medier her til lands brakte denne saken noe videre. Slik vi så det mens bombene regna ned over Tripoli, var mediene heller nærmest å regne for en heiagjeng for dette som i stor grad ble NATOs krig mot Ghaddafi. Men dette har mediene i Norge aldri tatt sjølkritikk på.

Mediene, ved redaktørene og journalistene, har som sin betalte jobb å bære fram sannheten. Når Norge er i krig, er det å løfte fram ulike sider av krigens realitet viktigere enn noen gang. Dette ansvaret ignorerte norske journalister og redaktører totalt! De jaget i flokk med et utprega personfokus på Gaddhafi, slik de også gjorde med Saddam Hussein under Irak-krigen. Det var lett å selge inn budskapet til en nasjon og et vestlig samfunn preget av kristen retorikk. Norske F-16-bombefly var Fredsduen og Frelseren. Ja, vi lot da 100 prosent fredelige bomber regne ned -omtrent som honning og myrra - over den libyske befolkninga som sjølsagt gråt -utelukkende av glede - over de velsigna himmelske gaver; ikke sant?

Og de traff bare slemme mål. Gaddhafi-mål.

De var nålespiss-nøyaktige og tok rotta på regimet til en brutal diktator; ikke sant?

Eller var historien mediene presenterte en smule fordreid? Hva med massakrene av den svarte befolkninga i Libya, som ble begått av de vi støtta i krigen? Dette ble dokumentert allerede FØR vi sendte norske bombefly. Men rapporterte mediene om dette? Nei. Det ble totalt ignorert av et totalt inkompetent og partisk norsk og vestlig mediekorps som ikke var villige til å dekke annet enn kopier av hva som ble sendt ut fra Al-Jazeera.

AL-Jazeera, må nevnes, er eid av den eneveldige emiren i Qatar. Og Qatar er ingen hvem som helst i denne sammenheng. Landet deltok aktivt i oppkjøring til krigen, og hadde allerede før krigen starta plassert ut flere tusen qatarske spesialsoldater på bakken. Dette er grundig dokumentert i boka til professor ved Nupi, Ola Tunander, i boka "Libyenkrigets geopolitikk -Humanitær intervensjon eller kolonialkrig?".

Dette var, som denne boka dokumenterer, en krig som var planlagt lang tid i forveien, men ingen medier i Norge satte et kritisk lys på bakgrunnen krigen mens den pågikk.

Libya har de største gjenværende oljereservene i Afrika, samt de største vannreservene. Norske statsteide selskaper som Yara og Statoil er tungt inne og har de siste årene ikke hatt noen som helst problemer med å samarbeide med Ghaddafi. Den norske stat kan derimot anses å ha hatt egeninteresse av å sikre seg en større del av oljeformuen som ligger under bakken i Libya.

Allerede mens krigen pågikk sa leder av oppørerne at her skulle det deles ut oljekontrakter i proporsjonal størrelse etter hvor mye de ulike landene deltok i bombinga. Norge har også fått sin del av krigsbyttet, og Statoil sine oljeinstallasjoner er i drift. Men Libya er i dag et land revet totalt i fillebiter. Og det er en skjebnens ironi at det nå er såpass farlig å oppholde seg i landet at Statoil ikke anser det som trygt nok å innkassere hele krigsbyttet. De muslimske ekstremistene som nå styrer Libya, har overhodet ikke greid å samle landet; tvert i mot, det foregår daglig trefinger mellom "de grønne" militsene som støtta Gaddhafi, og regjeringshæren.

En velferdsstat har også gått i grus. Libya var faktisk det landet i Afrika som hadde det beste velferdstilbudet for vanlige folk. Det er nå borte. I stedet har man fått en elite av islamister, som blant annet har innført sharia-lovgivning, hvor flerkoneri nå er tillatt igjen, etter at Ghaddafi fjerna shari-lovgivninga da han kom til makta.

Så kjære stortingspolitikere; jeg kunne sagt; "Vi, det norske folk, tilgir dere for dere vet ikke hva dere gjorde!". Men jeg kan ikke si dette til dere som skal være de fremste representantene for vårt demokrati. Dere som sitter på Stortinget er valgt av det norske folk til å hente inn kunnskap om hvordan verden ser ut, og dere skal i hvert fall ha en grundig debatt og tenke langsiktig og veie for og i mot før dere sender landet vårt ut i krig.

Å sende en sms og ringe noen få folk holder ikke for en utenrikskomité som skal ivareta et såpass stort alvor. Det holder simpelthen ikke, slik Trine Skjei Grande gjør i dokumentaren som ble vist på NRK brennpunkt, å komme i ettertid, å påklage at man ikke har fått en telefon fra Støre. Du har faktisk en plikt, Trine Skjei Grande, som folkevalgt, og som leder av partiet Venstre, å skrike ut om dette når noe såpass udemokratisk og groteskt skjer! Det holder ikke å komme nå og være betenkt. Du skal faktisk tenke over hva du gjør når du sitter der og støtter en krig, og faktisk fortsetter å støtte den, også når det viser seg at krigen var folkerettsstridig og brøt fundamentalt med FNs resolusjon 1973.

Til sist vil jeg gjerne få understreke et annet viktig moment som dokumentaren viste: Norge var blant de "villigste" i NATO-klassen i å ta alle slags bombeoppdrag. Vi sa aldri nei. Ja, ja, ja! Send alle de drøyeste og blodigste oppdragene til oss!

Dette står i grell kontrast til hva Jonas Gahr Støre sa fra Stortingets talerstol, hvor han snakka om denne Frelsende Demokratimisjonen vi var ute på. I stedet viser det seg at Norge har dura fram som den verste torpedonasjon. Vi har vært bombemafiaens fortropp i NATO! Og Norge går inn i historien med alvorlige krigsforbrytelser på samvittigheten.

Vårt lille land har faktisk latt bomber sprenge opp dørene og flerre av hustakene til vettaskremte folk inne i store og små byer i dette landet med omtrent like mange innbyggere som vårt eget. Hvordan tror vi det hadde vært å få nattlige raid over Drammen, Laksevåg, Stavanger, Kristiansand, Bergen, Trondheim, Fredrikstad, Farsund eller Oslo? Hvordan ville vi som flykta ned i bomberommene, livredde, i dag sett på et slikt land?

De afrikanske landene har sett hva Norge har vært villig til å gjøre. Og mange afrikanere tenker nok; who´s next? Er det Mali? Nigeria? Algerie? Kongo? Sudan?

Det vil bare framtida vise.

Og du som metter liten fugl, velsign vår mat o Gud.

Ja, det enkle bordverset jeg lærte da jeg var barn, har noe for seg. Man trenger ikke være religiøs for å oppleve en dyp takknemlighet over den maten vi er så heldige å få spise.

Jeg vil være trygg. Jeg vil vite hvor maten jeg spiser kommer fra. Jeg vil vite at jeg ikke risikerer å få i meg medisinerte gamle esler fra Romania (fordi Romania har fått en ny lov som sier at ingen esler og hester lenger får lov til å trave inn i byene), kjemikalier som er skadelige, at dyrene som blir slakta for min skyld ikke lider mens de lever, og jeg ønsker at maten skal bli –i størst mulig grad –produsert i nærheten av der jeg bor.

Mat er tilhørighet. Mat er tradisjon. Og det inngir trygghet å vite at det produseres god og trygg mat i nok mengder til å mette oss. Dersom det skjer noe i verdensøkonomien som gjør at handelen stopper opp, så vil jeg vite at det faktisk går an å leve i det landet jeg er så glad i. Jeg vil ikke at vi skal gamble med en så basal trygghet.

Og da må vi være rausere med bøndene. Bordverset jeg viska med folda hender som barn bør i dag være vårt budskap til en ny generasjon unge bønder; vi trenger dere! Vi trenger unge, sterke mennesker som vil gi oss det daglige brød. Vi trenger en stolt bondestand med pågangsmot og kampvilje for dyrevelferd og for heving av standarden på maten for vanlige folk!

Økologisk mat bør ikke være forbeholdt de rike. Den bør være for alle. Ja, hvorfor skal det være sånn at de rike familier skal få spise den trygge, kjemikaliefrie maten mens ei alenemor med lav inntekt ikke får gi barna sine den samme sunne maten?

Normalstandarden på all matproduksjon bør være økologisk. Det bør være normalt at dyrene får springe fritt ute. Dyr på bås bør være unntaket. Det bør være normalt at dyrene spiser gress. Ikke fiskemel fra Kina. 

I dette landet har vi store landområder som ligger brakk. Det produseres knapt for. Svære båter fram og tilbake til landet vårt tøffende på ikke-fornybar og miljøskadelig olje. Det er burde være forbudt for et land som har nok landområder å ta av.

Og så er det fisken vår. Noe av den sendes halve kloden rundt, til Kina, for å bli filetert, og så sendt tilbake til forbrukerne i Norge. Arbeidskraft har vi da i dette landet. Unge mennesker som er lei av å gå årevis på skole uten mer konkret, meningsfylt aktivitet. Unge mennesker med nok av skolegang som jobber ufrivillig deltid, og som ikke får fast jobb. Unge mennesker som tilbys meningsløse jobber i et overdimensjonert forbruksorientert samfunn. (Trenger vi flere telefonselgere?)

Vi må kunne være i stand til å gjøre de mest basale oppgaver i samfunnet. Og hvorfor ikke et storstilt nasjonalt program for å reise bondestanden i dette landet og øke matproduksjonen?

Vi lever i en tidsboble. Økonomien kan sprekke, samfunnet kan raskt endres og vi kan måtte sørge for oss sjøl i langt større grad enn i dag. Og da har vi ingen som lenger ”kan” jobbe med jorda og fisken og naturen. Vi har fått et par generasjoner som kan ”alt” av kontoroppgaver og benytte seg av avansert utstyr, og de enkle, livsnødvendige oppgavene blir underbetalt og sett ned på. Ja, tenk på hvor mange humorinnslag vi har sett på TV hvor bønder fremstilles som enkle, ekle og tilbakestående. Hvor er de nasjonale reklameprogrammene som viser fram en ”sterk, flott og klok” ungdom som sørger for vårt daglige brød?

Og hva med opplevelsen på tvers av generasjoner? Barn som vokser opp ser knapt noen jobbe direkte med mat og produksjon. ”Alle” foreldre jobber på kontor. Maten ”vokser opp” i butikken, og middagen kan hentes der.

Enkelt. Men greit? Jeg syns ikke det. Jeg syns vi skal produsere mer av maten vår sjøl i dette landet og ta vare på en ny generasjon unge som vokser opp og gi de stolthet ved å tilby de et arbeid nært denne verden vi er født inn i, og som gjør at vi på sikt kan overleve som art.

Maten vår…

Ja, den er helt sentral. I vår stadig mer virtuelle virkelighet er det noe vi ikke må glemme. Vi er mennesker. Vi er dyr. Vi trenger føde. Maten inviterer til glede, samhørighet, sosialt fellesskap og nestekjærlighet.

Jeg drømmer om en stolt nasjon; en nasjon som vet at den ikke utbytter fattige gårdsarbeidere i andre land og som skaper trygghet innenfor og utenfor landets grenser. En nasjon som kan se seg sjøl i speilet og som vet at vi ikke tar ut mer ressurser enn det jorda vår makter å gi oss, og som vet å sette pris på vår rettskafne del av naturen.

"Se hva som skjer når hun bøyer seg fram... Klikk her"... Jeg snakker om den daglige trakasseringa fra VG og Dagbladet sine nettsider.

Jeg er kvinne og jeg blir støtt av det. Jeg føler meg trakassert. 

Når jeg står og venter på t-banen. Ei dame på en diger plakat. Hva er det hun som står der reklamerer for denne ganga? Hun som er halvavkledd -med en mimikk som en prostituert og i en "kom-og-ta-meg" -positur?

En mann kan "få" meg, sier reklamen. Hver gang han ser på meg. Han får tilført ei dame som et lite seksuelt stimuli hver dag der han står og venter på t-banen. Og jeg står der ved siden av og føler meg trakassert.

Jeg vil være et subjekt som velger og utfører handlinger og elsker og lever og kan puste fritt uten å føle meg som et undermenneske; tilhørende et kjønn som vises fram som en vare for menn i alle mulige sammenhenger.

Det er vanskelig å unngå. Jeg kan ikke se Hollywood-filmer. I en hver film tilsettes kvinner som pornofiserte, lekre "krydder"; iblant som kompensasjon for at regissøren mangler et interessant, spennende eller virkelig morsomt innhold. Da er det fram med krydderbørsa; og vips; inn kommer "Piffien"; kvinnen.

Det samme i reklamepausene; kvinner som flyr rundt som tåper; ja, kvinner som oppfører seg seriøst; de er ikke "salgbare" i dette gamet. Det er om å gjøre for en kvinne å være mest mulig tingliggjort, varegjort.

Hvor frie kan kvinner bli under et slikt regime? Hvor frie blir en ny generasjon jenter som vokser opp med dette? Når de skal si ifra om noe de ikke har lyst til; noe de ikke vil være med på? Når de vil si ifra om noe de er uenige i? Når de skal gå til lønnskamp mot sin arbeidsgiver? Når de skal kreve et annet samfunn?

Unge jenter som legger ut nakenbilder av seg sjøl for å få "likes", unge gutter som lærer om hva jenter er for noe gjennom porno eller Hollywoodfilmer eller en filmsnutt på VG-nett. Hvordan kan vi politisk gjøre noe med dette?

For det første må vi begynne å røre på oss og snakke høyt om det her. Snakke med barna våre, snakke med arbeidskollegaer i lønsjen, ja, fordømt heller; snakke om "elefanten i rommet"! Hvor mange damer sitter ikke aleine, og stille, rundt omkring i de tusen hjem?

Og som et samfunn: Hvor mange minutter, timer daglig med trakassering av kvinner mener vi kvinner skal tåle fordi det er nok av kunder til en markedsliberal, blomstrende pornoindustri hvor menn fremdeles kan kjøpe kvinner mot et lite "abbonnement" på et nettsted?

Establishment vil ikke rokkes i sine fantasier om hvor "fritt" det er å se på porno. Det er da menns privilegium å se på noe vakkert, ikke sant? Jo, men de hundretusener av damer som kjøpes og selges som slaver i sexindustrien, skal vi helst ikke snakke om. Og vi skal for Guds skyld ikke nevne hvordan dette har påvirka reklameindustrien og filmbransjen. Det "vanlige" forrykkes i retning av normalisering av trakassering av kvinner, og da er det kan hende ikke så rart at noen menn blir påvirka av de sterke signalene som kulturen vi lever i, sender? Hvorfor det fremdeles skjer såpass mye vold og overgrep mot jenter og voksne kvinner i et såkalt sivilisert samfunn som vårt, er kan hende ikke så rart, så lenge framstillinga av kvinner i vår kultur baserer seg på en utstrakt objektivering og pornofisering av damer i offentligheten.

Hva hvis vi hadde snudd opp ned på kjønnsrollene for -la si- ei uke? Hva hvis menn i vårt norske samfunn -ja, i bare éi uke -hadde blitt utsatt for videosnutter av nakne og halvnakne menn i filmer, på nett og der de står og venter på t-banen, i blader, aviser....? En ung gutt som ser ut som et "offer" i en kom-og-ta meg positur, og som man stadig ser i rollen: sexobjekt. "obs! ...Mister trusa" i en eller annen videosnutt på Dagblad-nett, og som vi alle sammen skal le av. Haha... Dette var morsomt. Litt opphissende. Så dum han var, men jo, det var jo opphissende, så da...

Eller en ned-dopa, spinkel gutt på 19 år, som blir misbrukt av den ene dama etter den andre; ja, og som elsker å misbruke menn; hvor mange menn hadde godtatt at dette var tilgjengelig ved to tastetrykk? Du kan jo ta testen sjøl. Skriv inn ordet "porn" i søkefeltet på google, og ved to tastetrykk; se hvilke framstilling av kvinner du finner?

Jeg oppfordrer menn til å tenke over dette neste gang de klikker seg inn på en av videosnuttene eller nakenbildene av kvinner som ligger tigjengelige på Dagblad-nett, eller når de klikker seg inn på pornonettsteder og finner "den ekte varen". Og jeg håper  -i tida som kommer -det vil bygge seg opp et opprør mot dette destruktive og kvinneundertrykkende trekket ved vårt norske samfunn. Og jeg håper menn vil være med på opprøret.

Det at den tidligere kolonimakta Frankrike og andre vestlige land har tatt føringen i krigen vil kunne bidra til å styrke legitimiteten til islamistene ved at de kan framstille seg som troens lokale forsvarere mot utenlandske imperialister.

Regjeringen og Stortinget diskuterer nå om Norge skal delta i intervensjonskrigen i Mali. Den alternative krigsdeltakelsen som drøftes er om Norge skal sende offiserer for å trene og instruere den maliske hæren, med åpning i et par ledd i FN-resolusjon 2085. Det vil være veldig uklokt og uheldig.

Et av hovedpunktene i FN-resolusjonen er at det skal innledes forhandlinger mellom den maliske regjeringen og opprørere som er villige til å bryte med terroristgruppene al-Qaida og MUJWA – i praksis vil dette si Ansar al-Dine og andre lokale grupper. Det understrekes også at militære operasjoner skal være afrikanskledet. Det er gode grunner til begge deler.

Det at den tidligere kolonimakta Frankrike og andre vestlige land har tatt føringen i krigen vil kunne bidra til å styrke legitimiteten til islamistene ved at de kan framstille seg som troens lokale forsvarere mot utenlandske imperialister. For hver familie som mister en bror eller søster i franske bombeangrep kan en regne med økt rekruttering og legitimitet til jihadistene.

Det vil også være en stor feil dersom en ser framveksten av islamistbevegelsen i Mali utelukkende som et utslag av global islamisme. Deler av Ansar al-Dine har åpenbart en lokal basis og en viss støtte fra enkelte klaner, grupper og lokalsamfunn. Tilslutningen til slike grupper bestemmes av lokale politiske hensyn mer enn av ideologi, og mange av dem vil trolig være villig til å legge ned våpnene dersom de sosiale og økonomiske kravene som har gitt dem en viss støtte i folket blir innfridd.

De sekulære tuaregopprørerne i MNLA deltar nå i kampen mot islamistene og ønsker en forhandlingsløsning med den maliske regjeringen – men de har også advart den maliske regjeringen mot å sende inn soldater i Nord-Mali før autonomispørsmålet er løst. En utbrytergruppe fra Ansar al-Dine har sagt at de ønsker en forhandlingsbasert, fredelig løsning på konflikten så framt Frankrike "innstiller fiendtlighetene og skaper et fredelig klima som legger til rette for en inkluderende politisk dialog".

Amnesty International har rapportert at den maliske regjeringshæren har begått grusomme overgrep mot sivile tuareger og arabere, samt tilfangetatte soldater – herunder tortur, voldtekt og summariske henrettelser. Den nåværende regjeringen i Mali er innsatt ved et militærkupp. Det finnes ingen gode grunner til å gå inn i konflikten for å bringe dette militærregimet til en endelig seier. Og Nord-Mali er et spredt bebodd område på størrelse med Frankrike. En militær seier over opprørere med lokale røtter i et slikt område er så godt som umulig. Det er allerede kommet rapporter om at islamistene har gått over til å angripe maliske soldater med skjulte bomber langs veiene, en taktikk som er kjent bl.a. fra Talibanbevegelsen i Afghanistan.

Krigen har påført sivilbefolkningen store lidelser, og problemene i Nord-Mali kan ikke løses med militære midler. Norges innsats i Mali må i steden dreie seg om massiv humanitær innsats og å støtte opp om forsøkene på forhandlinger og samarbeid mellom de ulike folkegruppene og organisasjoner som FN-resolusjonen oppfordrer til.

Vi lever i et samfunn, en virkelighet, vi lever et liv, hvor tid er anerkjent som det vesentlige. Tid er penger, sier vi. Men tid er noe vi ikke har. Tid er noe vi gjerne vil ha mer av. Og hvilken del av livstida er det vi lengter mest etter? Er det arbeidstida som bør økes?

Arbeidsgiverne mener det. Norske arbeidsfolk jobber altfor lite, sier de. De vil sjølsagt allerhelst ha arbeidere som kan jobbe lengst mulig dager og stå i jobb til de stuper. For når du ikke produserer noe lenger er du ikke nyttig, sier de. Pensjonen din skal også speile dette. Arbeid og dø.

Jeg vil leve og så dø. Jeg vil arbeide. Men helst ikke så mye at arbeidet tar mesteparten av min daglige energi, slik at alt annet i livet dreier seg om restitusjon til en ny arbeidsdag.

Og det er derfor jeg ønsker meg kortere arbeidsdag. I rike Norge kan vi starte med 6 timers normalarbeidsdag hvis vi -den norske arbeiderklassen -tør å kjempe fram kravet.

I dag har en gjennomsnittlig norsk arbeidstaker nok penger å leve av. Hun kan kjøpe seg mye for disse pengene, forbruke, kaste, forbruke, kaste, men i kjøpshungeren forsvinner tida. Den totalt forbruksfrie tida, hvor jeg kan la hjernen og hjertet få hvile inntil noe eller noen jeg er glad i.

Er det mulig?

Det motsatte er umulig. Alle i arbeid i et stadig mer forbruksorientert samfunn, hvor all produksjon effektiviseres, stadig færre hender trengs for å holde hjulene i gang. Men hvorfor ønsker arbeidsgiverne da at vi skal jobbe lenger? Jo, arbeidsgiverne ønsker at noen av oss skal jobbe lenger. De utstøtte, de som faktisk ikke orker arbeidspresset i det nye samfunnet, de skal underbetales inn i fattigdom. Arbeidslinja heter den. De som jobber helsa av seg "faller ut" av arbeidslivet. Disse skal vi kan hende synes synd på, men for Guds skyld ikke lag et samfunn tilpassa mennesker som har lyst til å leve lenge og ha ålreit, ja, helt passe, og absolutt ikke for mye, arbeidsbelastning. Det kunne jo ført til at folk faktisk greide å trives den tida de har å leve.

Jeg har ofte lurt på hvor mange timer vi hadde behøvd å arbeide dersom vi hadde fjerna alt det unyttige arbeidet. Ta telefonsalg. Ta den enorme klesindustrien hvor vi i vesten forbruker og kaster avsindige mengder med klær fattige mennesker har sittet og brukt sine arbeidstimer på. Eller møbler. Duppeditter. Pusse opp tredjehvert år.

Vi kaster et unevnelig antall arbeidstimer i dette landet, via alle de tingene vi kjøper og kaster. Alle de tingene som vi så lett kaster på dynga for de koster oss jo ingenting? Ja, vil vi ikke heller jobbe litt lenger for å pleie denne shoppegleden? Noen vil det. Men jeg vil ikke. Jeg vil heller ikke være med på å drive denne verden i retning av en stadig mer forsøpla klode. Jeg vil ha en verden hvor vi mennesker skal oppleve hva det vil si å ta vare på det vi har. Hvor det å berike oss med ting som vi kaster blir mindre verdt enn den tida vi kan få være sammen med de vi er glad i.