Kultur

Maria Amelie og arven etter Nansen

Pågripelsen av Maria Amelie foran Nansenskolen vil gå inn i historiebøkene som et sinnbilde av et land som har mistet kontakten med sitt verdigrunnlag.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det hviler en tung symbolikk over pågripelsen av Maria Amelie på Nansenskolen i Lillehammer. Skolen er basert på et verdigrunnlag som står i diametral motsetning til verdiene som lå til grunn for politiets aksjon: Medmenneskelighet, humanisme, dialog, respekt, nestekjærlighet.

Maria Amelie er et dannet menneske som tar telefonen når den ringer og baserer sin tilværelse på tillit til andre. Politiet kunne lett ha fått tak i henne om de ville. I stedet valgte de å pågripe henne, brutalt og uten forvarsel, umiddelbart etter at Maria hadde holdt et foredrag for elever og andre interesserte på Nansenskolen. Prioriteringen er interessant. Politiet har sjelden ressurser til å etterforske innbrudd, men de har tydeligvis ingen problemer med å avse fem ansatte til å arrestere en papirløs flyktning en sen kveld i Lillehammer.

Vi var mange som måtte klype oss i armen da vi hørte om pågripelsen. Var dette virkelig mulig? Hadde Norge i all hemmelighet begynt å imitere DDR eller Nord-Korea? Fem mann og to biler for å pågripe en spebygd, ubevæpnet kvinne?

Men så husket vi at over femti irakiske asylsøkere var blitt deportert bare en uke før. Som vanlig kom politiet hjem til dem midt på natten og vekket voksne og barn, fikk dem til å slenge på seg noen klær og raske sammen sine få eiendeler, og kjørte dem ut til flyplassen. Jobben ble utført raskt og effektivt, og vips, så var enda enda et kronglete problem ute av verden for myndighetene.

Den brutale pågripelsen av Maria Amelie er med andre ord ingen isolert hendelse, men typisk for denne statens behandling av rettighetsløse mennesker.

Maria og hennes foreldre kom til Norge i 2002 som statsløse flyktninger fra Kaukasus. Her har de, takket være mange gode hjelpere i det sivile samfunn, hatt en tilnærmet normal tilværelse i åtte år. Det har ikke vært lett, deres økonomiske handlingsrom har vært begrenset, og det er upraktisk å leve som fredløs. Man kan ikke stole på politiet, man kan ikke få bankkonto eller førerkort; man kan ikke engang ta fergen til Frederikshavn. Man har verken rettigheter eller plikter.

Likevel foretrakk familien dette usikre alternativet fremfor å melde seg og bli deportert til Russland. Og så påstår myndighetene at Maria og hennes foreldre forlot sitt hjem i Kaukasus fordi "faren hadde problemer med forretningsdriften der". Hørt maken til sludder! Tror myndighetene virkelig at Marias foreldre ville forlate alt de eide, sine nettverk og slektninger, og flykte hals over hode, først til Moskva, deretter til Finland og så til et liv fra hånd til munn i Norge, fordi det gikk dårlig med businessen? Tror de at den lille familien ville kutte alle bånd til venner og slektninger der de kom fra, og ikke sende så mye som et julekort eller en tekstmelding hjem, fordi de var furtne på grunn av dårlig inntjening? Tror de at Marias far regnet med å tjene mer som flyktning i Norden enn han kunne som veletablert forretningsmann i hjembyen? Og at de flyktet videre fra Moskva, hvor de hadde bodd en stund, fordi de var lei av luftforurensningen i den russiske hovedstaden?

Faktum er at Marias foreldre var livredde. De fryktet ikke først og fremst for sine egne liv, selv om det var en reell fare for at noe ville skje med dem, men hver dag var de redde for at datteren ville bli kidnappet på vei hjem fra skolen og kuttet opp i småbiter, eller at hun en dag bare ville forsvinne. Slikt skjer nemlig, selv om den norske stat ser ut til å ha bestemt seg for at Russland er et demokrati og Putin vår venn.

Onsdag 12. januar spiste jeg lunsj med Maria Amelie. Som vanlig snakket hun glad og entusiastisk om sine kommende prosjekter. Hun var i gang med et revysamarbeid med blant andre Are Kalvø, skulle holde noen foredrag om boken sin, og så skulle hun samme ettermiddag til Nansenskolen sammen med Rune Berglund Steen. Jeg måtte smile da jeg hørte at hun skulle nettopp til Nansenskolen. Fridtjof Nansens store humanitære innsats fant jo sted i Kaukasus, og var basert på den samme grunnleggende medmenneskeligheten som Maria hadde opplevd så ofte fra vanlige nordmenn og så sjelden fra den norske staten. Derfor ligger det en tung symbolikk i at det var nettopp der hun ble arrestert. Pågripelsen av Maria Amelie foran Nansenskolen vil gå inn i historiebøkene som et sinnbilde av et land som har mistet kontakten med sitt verdigrunnlag.

Lovverket må nødvendigvis utøves med skjønn. Der finnes begreper som "opphold på humanitært grunnlag", "tilknytning til riket" og "sterke menneskelige hensyn". Når disse kriteriene tydeligvis ikke gjelder for Maria, kan man jo spørre seg hvem de skal gjelde for. Hun har hele sitt liv i Norge. Andre land har amnestiordninger for mennesker i denne typen situasjon; Norge har det ikke.

Statssekretær Pål Lønseth i Justisdepartementet begrunner utkastelsen med at det ville være galt om de som ikke har krav på beskyttelse skal ødelegge for de som faktisk trenger det. Rent bortsett fra at realitetene i denne konkrete saken tyder på at Maria og hennes foreldre i høy grad har behov for beskyttelse, er denne argumentasjonen lite overbevisende når den kommer fra maktapparatet i et land som ikke bare er verdens rikeste, men også velorganisert og nesten folketomt. Statssekretæren snakker ut fra formelen "Tenk om alle skulle gjøre x". Javel. Problemet kan faktisk snus på hodet. Norge har en årlig kvote på 5000 innvandrere med spesielle kvalifikasjoner. Den blir aldri fylt. Problemet for dette landet kan i fremtiden vise seg å være at det bare er de aller mest desperate som kommer hit.

Regimet har selvfølgelig anledning til å håndtere utlendinger som de vil, og papirløse er uansett helt uten rettigheter. De kan når som helst rives ut av sengene sine midt på natten og kjøres, med eller uten blålys og sirener, til flyplassen for å bli tvangssendt ut av landet de har fått en tilknytning til.

Slik ønsker UNE, Knut Storberget og regjeringen at papirløse flyktninger skal behandles, og som utøvende makt er det deres rett å iverksette de nødvendige tiltak. Men da ville det samtidig være en stor fordel om denne staten sluttet å briske seg med menneskerettighetsbegrepet. Det kan vel også tenkes at Arbeiderpartiet en dag må se seg rundt etter nye alliansepartnere. Den mest nærliggende er for tiden et parti som begynner på F.

Et land som har råd til å kaste ut Maria Amelie er kanskje verdens rikeste, men det er også verdens fattigste.

Mer fra: Kultur