Margunn Bjørnholt
Viser innlegg | Se kommentarer (1)Vi blir stadig fortalt at alle må jobbe mer og lengre. Problemet er at vi jobber for mye.
Jobbe for livet? Produktiviteten har økt dramatisk det siste hundreåret, men arbeidstiden har vært den samme siden lørdagsfri ble innført på 1970-tallet. Arbeidsdagens lengde er ikke nevneverdig endret siden åttetimersdagen ble innført i 1919. Mens mange på 1970-tallet så for seg kortere normalarbeidstid og mer fritid som følge av videre forventet produktivitetsøkning og teknologisk utvikling, har det å jobbe mindre og leve mer forsvunnet som et politisk mål. Tvert om er lønnet arbeid blitt stadig viktigere, og det er tverrpolitisk konsensus om at (all slags) lønnet arbeid er et ubetinget gode og at skal alle bør jobbe fulltid (eller mer).
Enestående ødeleggelse Like før Rio+20 fremla FN en dyster rapport om Jordens tilstand. Achim Steiner, visegeneralsekretær i FN og leder av UNEP, advarer om at dersom de nåværende mønstrene av produksjon og forbruk fastholdes, kommer verden til å oppleve enestående naturødeleggelse- og forringelse. Selv om denne advarselen lyder (deprimerende) kjent synes politikere, godt hjulpet av økonomene, fortsatt ufortrødent å handle som om de har en ubegrenset klode til rådighet, og at fortsatt og økt vekst er ønskelig og nødvendig.
Skadelig produksjon Målt i nytteverdi er mye lønnet arbeid direkte skadelig. Produkter kommer med planlagt slit, og det produseres mye og billig i stedet for mindre av høyere kvalitet. Globalisert billigvareproduksjon, med oljebasert transport (inkludert langtransport og dumping av dem som søppel i fattige land) uttærer naturgrunnlaget lokalt, skaper enorme søppelproblemer og bidrar til global oppvarming. Klær som produseres av lavtlønte arbeidere og kanskje barn under dårlige forhold fjernt fra oss blir ofte levert ubrukte til Fretex eller kastet. Sosiologen Ulrich Beck pekte allerede tidlig på 1990-tallet på at kostnadene ved den samlede produksjonen langt overstiger nytten gjennom å skape risiko av hittil ukjent omfang i form av miljøendringer som truer livsgrunnlaget på planeten.
Parasittvirksomhet Finansnæringen, slik den er blitt etter tiår med deregulering og globalisering, fungerer som et kasino, der en liten klikk driver piratvirksomhet på bekostning av produksjonsbedrifter, stater og vanlige folk. Gjennom oppkjøp og krysseierskap representerer finansnæringen i dag en enorm opphopning av systemrisiko, som en gruppe sveitsiske systemforskere påviste i fjor høst. Eventyrprofittene har også ført til hjerneflukt fra annen virksomhet. De beste fysikerne headhuntes nå til finansnæringen, der de bidrar til å utvikle stadig flere utspekulerte spekulasjonsinstrumenter, i stedet for å arbeide med løsning av viktige problemer for menneskeheten.
Uproduktive tjenester Ikke bare mye av vareproduksjonen, men også mange ikke-materielle produkter er unyttige og kanskje direkte skadelige. Stadig mer utspekulert bruk av psykologiske innsikter i markedsføring manipulerer vår underbevissthet og skaper kunstig begjær som fylles med tomt konsum. Stadig mer av tiden tilbringes foran tv og i digitale parallellvirkeligheter. Effektene av det siste er det ulike meninger om. Mens forskere her i landet advarer mot moralsk panikk, advarer hjerneforskere internasjonalt mot at gutter ødelegges av dataspill og porno, som programmerer hjernen for kontinuerlig stimulans, flytter etiske grenser og forstyrrer evnen til læring og relasjoner. Det er også økende bekymring på universiteter i hele den vestlige verden over studentenes evne til å gjennomføre lengre resonnementer (også kalt tenkning). Pensum må legges om fordi studenter ikke er i stand til å lese lengre tekster. Om tenkeevnen går ned er det bekymringsfullt i forhold til at menneskeheten aldri har stått overfor så komplekse problemer.
Nymoralisme Vi ser en sterk nymoralisme og hets overfor uføre og syke. Økonomene har fått et fortolkningsmonopol, og svaret synes gitt uansett om det dreier seg om sykmeldte, uføre eller arbeidsledige: Ytelsene er for gode og det ”lønner seg ikke nok” å jobbe. Alt annet enn fulltids lønnet arbeid ses som feil og enhver pengeoverføring fra det offentlige som en utgift for samfunnet. En verdige-trengende holdning basert på misunnelse og grunnleggende mistillit er i ferd med å undergrave grunnlaget for universelle velferdsgoder. Bladet Velferd fant at hele 47 prosent ønsker mer behovsprøving av velferdsgoder, som barnetrygd. Kunnskapen om hvor kostbart, ineffektivt og krenkende et slikt system er når tydeligvis ikke utover velferdsforskernes rekker. Jeg kom nylig tilbake fra forskningsopphold i USA. Mitt råd til alle som fantaserer om et system basert på mer behovsprøving: Dra dit og se selv. Og ikke glem kalkulator! En OECD-undersøkelse i 2009 fant at USA bruker like mye som Danmark på sosiale ytelser som andel av BNP. Likevel står store grupper i USA uten helt grunnleggende rettigheter.
Gal forutsetning Til tross for at økonomenes idé om mennesket som en egennytte-orientert, rasjonell aktør, for lengst har blitt detronisert både teoretisk og gjennom empiriske studier, fortsetter økonomene å legge et slikt feilaktig menneskesyn til grunn. En utslitt Kari ”velger” sykmelding og uføretrygd av bekvemmelighet, hjulpet av en lettrørt lege, og hun taper ikke nok på det til å ”velge” det riktige, nemlig fortsatt fulltidsarbeid. De eneste som til en viss grad opptrer i tråd med økonomifagets egoistiske menneskemodell, er imidlertid økonomer, og det finnes en egen forskningslitteratur som diskuterer om økonomene er født sånn eller blitt sånn. Problemet er at denne utdaterte modellen i økende grad legges til grunn for politikken.
Omsorgskrise Samtidig som mange arbeider i unyttig og skadelig virksomhet, er viktig virksomhet som omsorg, skole og matproduksjon nedvurdert, og det er vanskelig å få til god nok kvalitet. Vi trenger en politikk for å redusere skadelig og uproduktiv virksomhet og for å omfordele hender, hjerter og penger til oppgaver som er nødvendige for å opprettholde samfunn og sivilisasjon.
Sent eller for sent på jorden? Jeg føler meg sikker på at våre politikere fullt ut forstår at vi styrer mot et økologisk sammenbrudd om det ikke settes inn drastiske mottiltak. Men de lider av handlingslammelse. Det er grunn til å minne om Magnar Norderhaug, mest kjent for sin bok: "Det er sent på jorden "som utkom i 1988. Han skriver:
Noen vil kanskje hevde at miljøproblemene allerede er så store at vi ikke lenger har mulighet til å iverksette mottiltak. Antagelig er dette ennå ikke riktig. Det alvorligste er likegyldigheten og mangelen på vilje til effektivt samarbeid. Det er en sterk tendens til å fortsette i tilvendte spor. Hvorfor? Fordi de forandringer som må til raskt blir så dyptgripende og omfattende at de strider mot alle etablerte politiske og økonomiske interesser.
Fleksible romløsninger og nyliberale verdier dominerer i dag norsk skole. Samtidig øker kritikken av åpne landskap og målemani i skole, arbeidsliv og barnehager. Det kan være mye å lære av Steinerskolen.
Særegent for Steinerskolen er at både pedagogikken og arkitekturen kan føres tilbake til samme opphavsmann. Steiners ideer om arkitektur er dermed en integrert del av steiner-pedagogikken, som i større eller mindre grad kommer til uttrykk i dagens Steinerskoler.
Læring er dannelse
Ifølge Steiner er læring dannelse av individet i samfunnet i vid forstand. Læring har et viljeselement, et sanselig-emosjonelt element og et kognitivt element. Barnet utvikler seg gjennom stadier, og i de tidlige stadiene appellerer man til viljen og sansene, og barnet lærer først og fremst gjennom imitasjon og innlevelse. Fortellinger og utforming av egne bilder er viktig i skriveopplæringen, og rytme og bevegelse brukes i den tidlige matematikkundervisningen. Først på ungdomstrinnet appellerer man mer direkte til intellektet og abstrakt tenkning. Undervisningen bygger i stor grad på observasjon, erfaring og egen bearbeiding av lærestoffet i form av kunstnerisk utformede arbeidsbøker.
Kunstfagene følger samme mønster, strikking i barneårene er ment å styrke det kroppslige viljes-elementet, mens kulltegning av stilleben i åttende klasse styrker observasjonsevnen, samtidig som observasjon og gjengivelse av objekter, med vekt på lys og skygge, er tenkt å fungere som en stabiliserende motvekt til det turbulente følelseslivet i denne perioden.
Steiner som arkitekt
Som arkitekt var Steiner opptatt av at bygg skulle gjenspeile funksjon på en organisk måte. Han brukte ekspressive og organiske former på måter som tøyde teknologiske og håndverksmessige grenser, som en del andre arkitekter i hans samtid, som Gaudi. Steinerskoler er kanskje det viktigste nedslagsfeltet for Steiners arkitektoniske arv i dag, og noen skolebygg er tydelig inspirert av Steiners ideer. I et nylig forskningsprosjekt har jeg undersøkt steiner-pedagogikkens romlige dimensjon, og her valgte jeg som case en skole der bygningene i utgangspunktet ikke nødvendigvis er i tråd med Steiners arkitektoniske idealer.
Romlig engasjement
Jeg intervjuet lærere ved en steinerskole som består av bygg fra ulike perioder, bare det ene tydelig fremstår som typisk for dagens steinerskolearkitektur. Jeg fant at det bygningsmessige har høy prioritet. Skolen har en egen bygningskomite for løpende oppussing og forbedringsprosjekter. Foreldrene er også engasjert i bygningene, og det er gjennomført oppussing innvendig som gave fra foreldrene. Andre deler av skolen var pusset opp av lærerne på dugnad.
Lærerne var meget opptatt av de romlige løsningene, av klasserommet som klassens ”hjem” og som rom for klassefellesskapet, og av klasserom og spesialrom som rammer for undervisningen generelt og for kunst- og håndverksfagene spesielt. Lærerne fremhevet også betydningen av innbydende og romslige fellesrom som kantine og en hall med peis som ”hjerte” i bygget, både for det sosiale og for det faglige.
Rom for barn
Videre så lærerne estetikk og kvalitet i de arkitektoniske løsningene og materialer som viktig særlig for barna, som, i tråd med steinerpedagogikken, erfarer omverdenen gjennom sansene. Lærerne var bestrebet seg på å gjøre rommene til sine for seg og klassen og innrede rommene med omtanke for barnet, klassetrinnet og aktiviteten man holdt på med. De var litt ambivalente til noen av skolebygningene, som var mer preget av tiden de ble bygget av enn av Steiners arkitektoniske idealer. For å modifisere inntrykket av firkantede rom og ensformige korridorer, var veggene blant annet modellert med ulike fargenyanser og maleteknikker som gjennom optisk bedrag ga et mykere inntrykk.
Farge følger trinn
I tråd med Goethes fargelære mente Steiner at bestemte farger hadde bestemte effekter, videre at barn i ulike aldre opplevde farger ulikt. I Steinerskolen kommer dette til uttrykk gjennom at veggene på barnetrinnet er holdt i varme farger som er tenkt å bidra til trygghet og varme. Tanken er at fargene gradvis skal gå mot den kaldere delen av fargeskalaen ettersom barna vokser. På ungdomstrinnet og videregående er veggene holdt i blått og blågrønt. Ideen bak er at ’etterhvert som barna nærmer seg puberteten, og intellektet våkner og skjerper seg, passer det med litt kjøligere farger, litt mer tilbaketrukne som ikke omslutter deg på samme måte, som lar din egen klare tanke tre frem’, som en av lærerne formulerte det. Av praktiske grunner hadde denne ikke skolen klart å følge anvisningene når det gjaldt farge for hvert trinn, og de minste var nå i gule rom, mens de ideelt skulle vært rosa. Dette tok lærerne avslappet, samtidig som hovedtanken i fargeskalaen, med varme farger for de yngste og kaldere farger for de eldre elevene, ble fulgt.
Rom for tenkning
I Steinerskolen starter dagen med en lang fordypningsøkt, hovedfag, som inngår i periodeundervisning. Undervisningsformen er lærerstyrt, muntlig og dialogisk, og elevene utformer selv sine egne lærebøker. Det å ha sitt eget rom, både som et rom for klassefellesskapet og for tilhørighet for lærer og klasse, ble fremhevet som kanskje den viktigste forutsetningen for å drive steinerpedagogikk. ”Det er nesten magisk”, sa en lærer, ”hva de firkantede rommene og ganske slitte veggene kan bevirke når man skal arbeide og tenke”. Tenkning som en egen aktivitet og ferdighet har den senere tiden fått økt oppmerksomhet som noe som særpreger steinerpedagogikken. Til sammen gir den stabile klassestrukturen og klasserommet rom for tenkning.
Rom for kunst
Sang, skuespill, eurytmi (drama/bevegelsesfag, utviklet av Rudolf Steiner), samt kunst og håndverksfag har en stor plass på Steinerskolen, og det var enighet blant læreren om at man trengte skolens mange spesialrom for å kunne vektlegge disse fagene i så stor grad. Sangundervisning med flere klasser sammen krever egne og store rom, man har teatersal, sløydsal, smie, m.m.
Faste rom gir fleksibilitet
I intervju med steinerskolelærere hørte jeg gjenklang av den sterke fleksibilitetsdiskursen i offentlig skole. For eksempel fremhevet lærerne at nettopp de faste romlige rammene med egne klasserom og ulike rom for hver aktivitet, ga dem fleksibilitet, slik at man kunne arbeide med større grupper i prosjekter som skuespill og i sangundervisningen. Samtidig var klasseidentiteten viktig, og her inngikk det personaliserte klasserommet.
Arkitekturen støtter pedagogikken
De siste årene har Steinerskolen opplevd et press om å tilpasse seg offentlig skoles læreplan og krav. Dette gjenspeiles i læreplanen og rombruken, og, symptomatisk for tidens krav, var vevsalen blitt datarom. Likevel fremstår Steinerskolen fortsatt som et tydelig alternativ, både pedagogisk og arkitektonisk. På Steinerskolen ser man de romlige strukturene, arkitekturen og estetikken som støtte for pedagogikken og tilpasser det romlige til pedagogikken. Kritikere av dagens åpne offentlige skoler hevder at her må pedagogikken tilpasse seg arkitekturen. Det være mye å hente ved å se til Steinerskolen.