ANNONSE
Vis bildetekst
Foto: Siri Dokken

29-06-2016

Maratonmannen

I kveld står Bruce Springsteen på scenen på Ullevaal. Noen som vil slenge opp et skilt med «Fuck Trump»?

Lørdag oppsøkte jeg den hellige gralen, Nya Ullevi i Göteborg. Scenen der Bruce Springsteen i 1985 tok svensker og nordmenn med storm og spilte «Because The Night» så betongkolossen fra 1958 nesten gikk i oppløsning. Stoler og bord veltet. Bøtter med vann skvulpet over. Takplater holdt på løsne. Vibrasjonene Bruce og hans E Street Band skapte ble farlige. Det er et geoteknisk faktum. Stadion måtte rustes opp for millioner og det ble ikke avholdt rockekonserter der igjen før etter at et parkeringshus ble bygd under og pilarer av betong ble festet til grunnfjellet. Rock’n’roll, altså.

Sommeren 1985 raste Bruce-feberen. Den spinkle gutten fra the edge of town var blitt voksen. Kroppen struttet av muskler og riffene på hans «Born In The USA», utgitt året før, var så forføreriske at han plutselig var hele verdens gitarikon. Rocken fra New Jersey var blitt pop. Og det nærmeste den store verden og musikkens giganter den gangen var Norge, var nettopp Göteborg. Min foreldregenerasjon satt seg i bilen og dro i tusener. «Vi må se Springsteen på videoskjermer for å tro at det er sant at vi faktisk er til stede på en Springsteenkonsert», skrev Aftenpostens Tor Marcussen. Det var sommerens store begivenhet.

«Et moderne fenomen» var tittelen på en usignert lederartikkel i Aftenposten litt senere på sommeren i 1985. Den handlet om Bruce Springsteen. En mann med gitar. Og sier mye om hvilket massivt kulturelt fotavtrykk han satt i samtida. Spor så dype at 66-åringen fortsatt står stødig. «Umiddelbart synes det som om denne egentlig nokså alminnelige mannen bokstavelig talt spiller på strenger som gir gjenklang hos mange, fordi det rører ved universelle følelser og menneskelige forhold. Andre rockeartister pakker sine produkter inn i skrikende glanspapir og tyr til bisarre og til dels perverse påfunn.»

«Bruce Springsteen synger om deg og meg, problemene våre, de sterke kreftene som omgir oss, og drømmene våre på en jordnær måte. Han forteller om enkeltskjebner uten å være privat, slik at han treffer mange hjemme, enten de bor i Flekkefjord, Berlin, Tokyo eller Dullsville, Alabama. Mer forskjellige er ikke vi mennesker.» Stadig Aftenposten. 31 år etter er Bruce Springsteen fortsatt den samme. Den en gang opprørske rocken er blitt noe av det mest bestandige vi har.

Lørdag var det min tur til å se Springsteen på Ullevi. Over 62.000 mennesker rundt meg. Høy partystemning, det var jo lørdag, midtsommardag og sola skinte. Shala-la-la-la-allsangmulighetene var mangfoldige og publikum grep dem begjærlig. Det som skulle vært en konsert med «The River»-albumet som kjerne, var blitt en mer generisk konsert, en fire timers rekordlang tur ned memory lane. Løpetur. For den ble levert med en energi som får deg til å måpe, en inderlighet som får deg til å gråte og et band som hamrer pusten ut av deg. Uten stopp. Uten ord. Uten formaninger og forpliktelser. Men for dem som ville lytte, for dem som ville finne den røde tråden, kall det mening, hadde han mye på hjertet. Det var en undertone av sinne hos Springsteen. Blid, sjarmerende og leken, men samtidig prøvde han å si noe med utvalget låter.

Det er langt fra Göteborg til New Jersey, enda lenger fra Ullevål på Oslos bortskjemte vestkant til dagens USA. Men i Springsteens hjemlige Amerika har mange av menneskene som har hatt Springsteen som sin helt, menneskene han har sunget om, kjempet for, sett mot Donald Trump. Hverdagsmenneskene som har fått sine drømmer knust, arbeiderne som en gang så mot demokratene som løsningen, finner mening i Trumps forvirrede budskap. Springsteen har ennå ikke i den amerikanske valgkampen snakket ut mot Trump, eller den Springsteen-elskende New Jersey-guvernøren Chris Christie som har omfavnet Trump. Men sier ifra på sitt vis. Som da han i München løftet fram en plakat han fikk fra publikum med «Fuck Trump» på. Budskapet ble i Göteborg sendt mer subtilt gjennom dirrende versjoner av sanger som «My city of ruins», skrevet i støvet etter 9/11-angrepene, «Wrecking ball» og «Death to my home town», skrevet i sjokk og opprør over Wall Streets (og derfor verdens) destruktive logikk, «Murder Incorporated» om våpenkontroll, muligens som en reaksjon på galskapen i Orlando nylig, og ikke minst «American skin (41 shots)», om hvit politivold mot svarte. «You can get killed just for living in your american skin», sang Springsteen. Og hva var det Trump sa om Black Lives Matter-bevegelsen? Jo, han fnøys av den og hevdet politifolk var den dårligst behandla gruppa i USA. Springsteen er ikke enig. Arbeiderklassehyllesten «Born in the USA» har lenge blitt misbrukt og misforstått som en nasjonalistisk håndjager. At låta og seks andre fra albumet «Born In The USA» var det sentrale denne lørdagskvelden, var kanskje ikke tilfeldig.

Det er ikke sikkert at Ullevaal stadion rystes i fundamentene av politikk og amerikansk virkelighet i kveld. Ola og Kari opplever kanskje ikke Springsteen som viktig eller ser parallellene mellom hans låtunivers til deres egen gryende virkelighet. Kanskje blir det mest en kveld med lys og håp, med allsang og kjærlighet. Sikkert er det i hvert fall at 66-åringen i svart står skiftet ut. Arbeidsmoralen er det ingenting å si på. Det er kanskje også et budskap.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!