ANNONSE
kommentar2305

Duellen mellom den lille svensken og mektige Nazi-Tyskland fortsatte fram til Torgny Segerstedts død, i mars 1945. FOTO: KARK WERNER GULLERS/NORDISKA MUSEET

Vis bildetekst

Mannen som nektet å leve på kne

1. juni er det 100 år siden Torgny Segerstedt sa ja til å bli avisredaktør i Göteborg. Hans gjerning er fortsatt et lysende eksempel til etterfølgelse.

Mye kan sies om president Donald Trump, men vi vil aldri kunne ta fra ham at hans vanvittige fire første måneder i Det hvite hus har pumpet nytt liv inn i amerikanske medier og gitt ny forståelse verden over av at frie, kritiske og uavhengige medier er et helt avgjørende, bærende element i reisverket vi kaller samfunnet.

Den kritiske pressen har nå fått bedre kår enn den har hatt på tiår. I USA har Trumps krumspring skapt nyhetsfeber. CNNs nye stjerneskudd Brian Stelter skrev fredag «det har vært en historisk uke for journalistikken» om uka som var. «Det har aldri vært mer nyheter, eller større behov for ekte nyheter, enn akkurat nå», sa den mektige sjefen for giganten CBS, Les Moonves, da han skulle presentere kanalen for reklamekjøpere nylig. Nyheter og medier er igjen brennhett etter år med stillingskutt og reklametap mot sosiale medier. Flere dollar i kassa gir flere journalister, mer kritikk. Stakkars Trump, han aner virkelig ikke hvilke krefter han har vekket.

Den andre verdenskrigen hadde pågått i ett år da Torgny Segerstedt, sjefredaktør i Göteborgs Handels- og Sjöfartstidning (GHT), i oktober 1940 ble tilkalt til slottet i Stockholm. Noen uker tidligere hadde avisas opplag blitt konfiskert etter at Segerstedt hadde satt på trykk en sak som avslørte at svenskene hadde latt flere tyske tropper passere gjennom Sverige enn det som offisielt var uttalt. Den tyskvennlige kongen, Gustaf V, måtte gripe inn. Segerstedt hadde gått for langt i sin kritikk av nazister og svenske, pragmatiske politikere. Kongen som ønsket at redaktøren skulle dempe seg, skal ha sagt: «Du skader Sverige med dine skriverier». Kongens holdning var delt av mange i svensk offentlighet. Næringslivet skalv. Politisk ledelse også. Segerstedt skal ha svart majesteten at han ikke var villig til svikte sin overbevisning. Kongen ble forferdet, hevet stemmen og fortalte redaktøren hva han mente lå i potten, at Sverige risikerte krig på grunn av hans steilhet. «Er det bedre å leve på kne enn å dø oppreist?» skal Torgny Segerstedt ha svart. Kongens svar sier ikke historien noe om.

Prinsippene som skal forsvares, og oppdraget pressen skal utføre på vegne av allmennheten, framstår nå som tydeligere og viktigere. Pusset blanke av Trump. Pressen har selvtillit igjen, og den kjenner kraften i å stå samlet på en bred, mangfoldig front. Det er uendelig styrke i antall.

Det var ikke en følelse redaktør Segerstedt kunne finne trøst, trygghet eller styrke i. Han sto nærmest aleine. Likevel snakket han nazistene, Hitler og svenske myndigheter midt imot gjennom 1930-tallet og under krigsårene. Prisen for idealene kunne vært den ultimate. Ureddheten han viste, dag etter dag, spalte for spalte, gjennom krigsår der krigslykken lenge så ut til å gå mot ham, er for all tid verdt å huske.

Nå er det 100 år siden Segerstedt dro fra Stockholm til Göteborg for å ta over byens største avis. I Segerstedt fikk Norge og den norske motstandskampen under krigen en viktig alliert og en sterk stemme. Redaktøren var jo tross alt gift med en norsk kvinne og opptatt av Arne Garborgs forfatterskap. De to traff hverandre som teologistudenter i Tyskland, og giftet seg i Kristiania 7. juni 1905. Samme dag som den norske regjeringen kuttet båndene til Sverige. Middagen for det norsk-svenske paret på Holmenkollen turisthotell skal ha blitt noe preget av begivenhetene. I mars 1942 forsvant tre fjerdedeler av forsida i den svenske sensuren. Over de hvite flatene sto bare tittelen tilbake: «I norska fängelser och koncentrationsläger». Segerstedt (og andre aviser) hadde gjengitt vitnemål om tortur og forfølgelse fra en norsk flyktning.

Midt i verdenskrigen og den russiske revolusjonen tok han plass i redaktørstolen. Liberaleren begynte med en gang å advare mot kommunismen. Og da 30-tallet begynte å stramme seg til, fant teologen Segerstedt sitt livs misjon, sin vekkelse, som en av Europas første og sterkeste stemmer til å rope ut mot nazismen. Hitler ble innsatt som rikskansler 30. januar. 3. februar gikk Segerstedt til angrep: «Det eneste hans valg til rikskansler garanterer er blodsutgytelse. Å tvinge all verdens politikk til å sysselsette seg med den figuren, er utilgivelig. Herr Hitler er en fornærmelse». Han må ha vært et tidlig utenlandsk navn på Gestapos dødslister. Noen dager senere kom telegram fra svenskgifte Hermann Göring: «Jeg protesterer på det skarpeste», innledet Hitlers høyre hånd. Telegrammet gikk nesten i redaksjonens søplekasse. De trodde det var en fleip. Det var blodig alvor. GHTs korrespondent ble kastet ut av Tyskland, og salget av avisa forbudt.

Segerstedt avsluttet året 1933, igjen om Hitler-Tysland og «gaphalsene», med tittelen «Här skall tjatas». En liten tekst om aldri å slutte å gnåle og mase (om Hitler). En advarsel mot nummenheten og tilvenningen. En lekse like aktuell i dag. Duellen mellom den lille svensken og mektige Nazi-Tyskland fortsatte fram til Segerstedts død, i mars 1945. Til tross for hva han trodde selv om sin vilje til å stå opp mot overmakta, at den ville bli glemt, er hans uredde alenegang som en ibsensk folkefiende, etter 100 år, fortsatt et utropstegn i vår historie. Han etterlot seg også en feit, tjukk strek under viktigheten av at i hvert fall ikke redaktører og journalister forsvinner inn i den farligste av alle tåker, nemlig den pragmatiske relativiteten der absolutter opphører og prinsipper og holdninger blir gjenstand for kompromisser.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!