Militærets brutale fremferd i Rakhine-staten i Myanmar skriker etter en løsning. Over 1.500 er trolig drept. 400.000 er drevet på flukt. Humanitær bistand fra FN er blokkert. Internasjonalt holdes Aung San Suu Kyi ansvarlig for overgrepene. Børge Brende uttaler at hun må stanse volden. Tidligere utenriksminister Espen Barth Eide hevder hun har det øverste ansvaret i landet, mens Venstres Abid Raja oppfordrer Nobelkomiteen til å trekke tilbake fredsprisen. Tragedien i Rakhine-staten krever et sterkt engasjement fra politikere og diplomater. Det er prisverdig at norske politikere engasjerer seg, men at det er grunn til bekymring når det hersker en slags tverrpolitisk misforståelse om maktdelingen i burmesisk politikk.
Min Aung Hlaing må stanse volden. Fredsprisvinneren er den øverste valgte politikeren i Myanmar. Hærsjefen Min Aung Hlaing kontrollerer sikkerhetspolitikken, og tar ikke ordre fra Aung San Suu Kyi. Hennes handlingsrom i Rakhine-staten er svært begrenset. Regjeringen kan ikke stanse volden, og Aung San Suu Kyi har ikke det øverste ansvaret over forsvaret. Den eneste personen som kan stanse overgrepene er hærsjefen. Dette er ikke en påstand for å unnskylde fredsprisvinneren, men fakta, krystallklart formulert i den militære grunnloven. «Hæren har ansvar for forsvar, sikkerhet og grenseadministrasjon» (paragraf 17a), «er uavhengig administrert og kan avgjøre alle spørsmål knyttet til forsvar» (20b). «Hærsjefen er øverste sjef for de væpnede styrkene» (20c). «Alle hærstyrker i landet er under kommando av Forsvaret» (338), og «skal lede arbeidet med å sikre nasjonen mot alle interne og eksterne farer» (339). Hærsjefens beslutning «er endelig og uomtvistelig» (343B). Grunnloven er militærets forsvarsverk for egne interesser, som fem millioner burmesere signerte et opprop for å endre, men som hærsjefen besvarte med et skuldertrekk. Militæret er og blir det største hinderet for demokratisk utvikling i Myanmar.
Aung San Suu Kyi må finne en politisk løsning. Militærets fremferd har ført til masseflukt og drap. Hærsjefen har uttalt at rohingyaproblemet skyldes «unfinished business» fra 1942, og viser til massakrene under andre verdenskrig, da muslimene sto på de alliertes side og buddhistene på fascistenes. Hæren har minelagt grensen til Bangladesh for å hindre rohingyaene fra å vende tilbake. Målsettingen er åpenbart å fordrive denne folkegruppen en gang for alle. Hvordan skal regjeringen håndtere det? Da de overtok makten i 2016 etablerte de en kommisjon ledet av Kofi Annan for å gi råd. Anbefalingene, som ble lansert for et par uker siden, tar blant annet opp statsborgerskap for rohingyaene, og Aung San Suu Kyi har lovet å følge opp. Rohingyane har stilt seg positive, mens militæret og buddhistiske nasjonalister er negative. Dessverre angrep en rohingyamilits (Arakan Rohingya Salvation Army) med kobling til utlandet burmesiske politiposter samme dag som rapporten ble lansert. Det var som et angrep mot rohingyanes interesser, og utløste en brutal og omfattende aksjon fra militæret. Det har igjen utløst en masseflukt i et omfang vi aldri før har sett i Myanmar. Nasjonalister, militæret og islamister profiterer på konflikten, mens rohingyamuslimer, rakhinebuddhister og hinduer tar tapene. Aksjonen vanskeliggjør samtidig en politisk løsning, og svekker Aung San Suu Kyi politisk og styrker hærens stilling. Militæret spiller aktivt på frykten for islamistisk terror. I dette kyniske spillet er det uansett fredsprisvinnerens oppgave å finne en vei ut, selv i et ytterst farlig politisk klima.
Regjeringens uttalelser er direkte uansvarlige. Selv om Aung San Suu Kyis handlingsrom er begrenset har hun makt og mulighet til å uttale seg om konflikten, noe hun knapt har benyttet seg av. I stedet har regjeringens talsperson kommet med en lang rekke feilaktige og provoserende påstander. Han har satt internasjonalt hjelpearbeid i fare ved å linke bistand til terror, og unnlater å fortelle at hæren og buddhister står bak overgrepene, men løfter frem overgrepene rohingyamilitsen står bak. Han har militær bakgrunn og arbeidet også for den militære presidenten Thein Sein, men er nå Aung San Suu Kyis stemme, og velger å hisse opp stemningen i stedet for å roe den ned. Det er hennes ansvar. Politisk handling er det eneste som kan forsvare tausheten. Jo mer hun snakker om rohingyanene jo vanskeligere blir det å gjennomføre politiske reformer. Men gitt krisens omfang er det på høy tid at hun tar bladet fra munnen, står frem som landets samlende leder og mobiliserer mot volden, selv om det innebærer åpen konflikt med militæret.
Hvilke virkemidler har man? Det er bare en person som kan stanse overgrepene, og det er Min Aung Hlaing. Det er bare en person som kan drive igjennom en politisk løsning, og det er Aung San Suu Kyi. Kritikken fra det internasjonale samfunnet er rettmessig, men den må være treffsikker. Ensidig kritikk av regjeringen uten å forstå maktdelingen i burmesisk politikk svekker landets første demokratisk valgte regjering på 50 år, og styrker militæret. Aung San Suu Kyi fortjener kritikk for en lang rekke forhold, også utover Rakhine-staten, men hun har verken ansvar for overgrepene eller mandat til å stanse dem. Det hun har ansvaret for er å finne en politisk løsning. Klarer hun ikke det, vil det være en politisk fallitt, som vil styrke den militære posisjonen i politikken og på slagmarken. Ingen burmesere som er opptatt av demokrati og menneskerettigheter er tjent med det.