Manifests skylapper

Debatten som har oppstått etter utgivelsen av boka «Idealistene. Venstresidens reise i det autoritære» viser at forfatter Bård Larsen nok har åpnet en del dører som enkelte på venstresiden ikke er like likegyldige til som de vil at vi skal tro. Til og med SVs parlamentariske leder har gått til det krampaktige skritt å finne fram gamle sitater, som vi tok et oppgjør med for over 70 år siden, for å forsvare sitt partis historie.

Sist ute er Eirik Vold (Dagsavisen, 1/2) som for tida skriver bok om Hugo Chávez på oppdrag fra tenketanken Manifest, på den ytterste venstrefløyen. I innlegget anklager han blant annet Civita og Kristin Clemet for «kuppsvermeri». Et av argumentene er at den anerkjente menneskerettighetsaktivisten Armando Valladares, som har forsvart kuppet på Honduras, var taler på Oslo Freedom Forum (OFF). Vold nevner ikke at Valladares deltok på konferansen for å snakke om sine 22 år i fangenskap på Cuba, ikke Honduras.

«Kuppsvermeriet» Vold henviser til dreier seg også om en uenighet hva gjelder tolkningen av Honduras grunnlov. Grunnloven i Honduras sier at presidenten skal avsettes ved forsøk på grunnlovsbrudd. Da president Zelaya ønsket å endre grunnloven, slik at han potensielt kunne sitte på livstid, ble han aktivt avsatt av militæret. Høyesterett i Honduras har senere vurdert militærets aksjon som konstitusjonell, noe Valladares har sagt seg enig i. Han er ikke alene om dette synet, men de fleste er av en annen oppfatning. Om det så eksisterte juridisk grunnlag for å avsette presidenten, skulle dette selvfølgelig skjedd gjennom rettsapparatet og ikke gjennom et militærkupp.

Det Vold ikke nevner er at Human Rights Foundation, som arrangerer OFF, fordømte kuppet i Honduras før noen andre, og krevde at Honduras umiddelbart ble ekskludert fra OAS (Organization of American States). Valladares meninger på dette området representerer altså verken Human Rights Foundation, Oslo Freedom Forum, Civita eller norsk høyreside. Dette vet egentlig Eirik Vold, fordi HRF har redegjort for det i disputter med Manifest tidligere. Også Torbjørn Røe Isaksen, som blir angrepet i kronikken, tok sterkt avstand fra kuppet flere steder, blant annet i Klassekampen. Det virker som Vold er mer interessert i å lage kreative koblinger og score billige poenger framfor å diskutere de faktiske forholdene.

Det samme gjelder Venezuela. Milos Alcalay, som var venezuelansk FN-ambassadør under Chavez' regjering da hendelsene Vold nevner fant sted, burde ha et rimelig godt utgangspunkt for å gi et klart bilde av hendelsesforløpet. Han støtter versjonen Leopoldo Lopez selv har redegjort for i Dagbladet. Jeg skal ikke gå inn i noen teknisk debatt om hva som skjedde 11. april 2002. Det har jeg ikke grunnlag for. Hendelsene er også svært omdiskutert, men jeg konstaterer at sentrale politiske figurer, som sto midt i det, gir en annen beskrivelse enn den fasiten Vold hevder å være i besittelse av. Høyre har ikke et ukritisk forhold til våre kontakter i Latin-Amerika. Historien gir god grunn til å ha et kritisk blikk til opposisjonen. Det er den ukritiske omgangen med Chavez det reageres på, ikke at venstresiden pleier omgangen med radikale partier. Politikk er tross alt idékamp, men menneskerettigheter er universelle.

Det er et uttrykk som heter at: «Intelligente mennesker er veldig gode til å rasjonalisere ting de begynte å tro av uintelligente årsaker». Det er lett å forstå at man kan bli inspirert av en karismatisk leder som Hugo Chávez, men det er vanskelig å forstå det stadige behovet for å forsvare et styresett som utvikler seg i en mer og mer autoritær retning. Særlig når man kjenner til Latin-Amerikas historie med slike regimer. Den er overfylt av korrupsjon, diktatur, og kupp etter kupp i land etter land. Høyrediktaturer og venstrediktaturer. Kommunisme og fascisme. Dette vet selvfølgelig Eirik Vold, som kjenner latinamerikansk historie meget godt, men nettopp derfor synes jeg det er uforståelig at han legger så mye arbeid i å forsvare en leder som for resten av omverdenen bekymrer mer og mer med sin autoritære framferd.

Chavez har lenge drevet en heksejakt på kritiske medier. De trues, fratas lisens, og tvinges over på kabelnett, der de påføres stadig strengere regler. For bare få uker siden fikk vi et av de mer komiske utslagene av Chavez' mediekontroll, da han fikk stoppet en venezuelansk TV-kanal fra å sende den colombianske såpeserien «Chepe Fortuna». Den inneholdt nemlig en skruppelløs sekretær ved navn «Venezuela» og en hund som het «Little Hugo». Jeg har møtt Vold i debatt før, og da fikk jeg høre at mediene i Venezuela var underlagt omtrent samme regler som TV 2 i Norge. Jeg skulle likt å se Jens Stoltenberg forsøke å ta Hotel Cæsar av luften fordi den rødgrønne regjeringen ble framstilt lite fordelaktig.

I sin kronikk hevder Vold også at det nå er frie, rettferdige valg i Venezuela. Han reflekterer ikke engang over Chavez' omorganisering av valgdistriktene før forrige parlamentsvalg. I Caracas fikk opposisjonen og Chavez' parti tilnærmet identisk stemmetall, likevel fordelte de ti mandatene seg med syv mandater til Chavez og tre til opposisjonen. Jeg kunne fortsatt, og nevnt volden som har firedoblet seg under Chavez, eller den omfattende korrupsjonen og nepotismen, men jeg tror poenget er ganske klart.

Det er nettopp disse forholdene, satt i sammenheng med SVs beundring for Chavez, og deler av venstresidens stadige bagatellisering av Chavez' framferd, som gjør Bård Larsens poenger meget aktuelle. Eirik Vold har nettopp understøttet dem.