Det er Lara Rashid som spør. Hun overlevde Utøya-terroren, men kom hjem uten søsteren sin. Norskkurdiske Bano Abobakar Rashid var den første som ble begravet etter 22. juli. Hun ble bare 18 år gammel. Rashids familie er kurdere fra Irak. De er muslimer, men Banos begravelse var i en kirke, og foregikk på norsk, svensk, kurdisk og arabisk. Selve seremonien ble utført av en imam og en prest. Bildene av presten og imamen som bærer kisten til den norskkurdiske Bano ble et sterkt symbol på det norske mangfoldet.
I podkasten Terapi forteller Lara Rashid om hvordan hun opplever at alle sto sammen etter 22. juli, men i tiden etterpå mener hun at vi ikke har snakket nok om ideologien bak angrepet. Rashid mener vi må snakke mer om rasisme og fremmedfrykt. Men også om hvordan det oppleves å bli behandlet som annerledes i hverdagen. Følelsen av å være annerledes, og det å ikke bli akseptert som norsk nok, opplevde hun, jeg – og mange andre med minoritetsbakgrunn – senest nå i juni, da politiet innførte nye passregler som innebærer at tusenvis av norske statsborgere som er født i utlandet vil få «ukjent fødested» stemplet i passet sitt. Hvilket igjen betyr at vi trolig får store problemer med innreise til en rekke land, som Storbritannia og USA, land som nordmenn flest tar for gitt å kunne besøke uten problemer. Som Rashid sier: «Jeg tenkte: går dette aldri over? Selv om jeg har fått norsk pass, selv om jeg har bodd her i 16–17 år nå, så vil jeg, fordi jeg er født i Kurdistan, alltid være annerledes?»
Beveger vi oss mot mer fremmedfrykt og mistenksomhet? En undersøkelse fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet i 2012 viste en interessant utvikling. Der kom det fram at stadig færre oppfattet innvandring som en trussel mot verdiene i det norske samfunnet, og at stadig flere trodde at forholdet mellom nordmenn og innvandrere kom til å bli bedre. Men i 2016 kan det se ut som om vi trekker i motsatt retning. En undersøkelse fra Ipsos MMI i februar i år, om holdninger til innvandring og integrering, avdekker at færre nordmenn mener innvandring er bra for landet, sammenlignet med samme type undersøkelse fra året før. Og ifølge TNS Gallups klimabarometer, som ble lagt fram tidligere i sommer, blir nå innvandring sett på som en større utfordring enn klimaendringene.
Men, så skal det sies at verden har forandret seg siden 2011, som trolig kan forklare noe av holdningsendringene ovenfor. Europa står i dag overfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Samtidig føles det ut som om terroren er overalt, også i Vesten. Når jeg skriver denne teksten er det kun noen få dager siden terrorangrepet i Nice, litt over en måned siden Orlando, før det Brussel, og i 2015 tre angrep i Paris.
Det er blitt et stadig skarpere fokus på islamistisk ekstremisme – med god grunn. Norske ungdommer verver seg som fremmedkrigere, og ifølge Politiets sikkerhetstjenestes trusselvurdering for 2016 utgjør ekstrem islamisme den største terrortrusselen. De er også bekymret for at tilstrømmingen av flyktninger og asylsøkere kan gi økt rekruttering til høyreekstreme miljøer.
Selv om ekstreme på hver sin kant preger offentligheten, må vi andre slutte å sette hverandre i bås. Et eksempel: Da jeg snakket med en jeg kjenner om hvordan jeg skulle løse denne kommentaren, så sa han: «Det kunne være interessant hva du tenker om DIN rolle oppi det også. Om hvordan folk som kritiserer konservativ ideologi blir brukt til å legitimere rasisme». Og, ja. Jeg er flere ganger blitt beskyldt for å nøre opp under fremmedfrykt og rasisme. Slutt med det! Denne evige polariseringen. Folk flest er et sted midt imellom, og klarer å ha to tanker i hodet samtidig. Å snakke om kvinneundertrykkelse, islamisme og ukultur, er ikke det samme som å gi frikort til hatkriminalitet og rasisme. Kulturer utvikler seg gjennom uenighet og tydelig kritikk, mens taushet hjelper de ekstreme. Derfor må deler av venstresiden slutte med kulturrelativismen som rir dem, og deler av høyresiden må slutte med å stigmatisere alle oss som ser annerledes ut på grunn av enkeltpersoners handlinger.
Skal vi lykkes som et flerkulturelt samfunn må vi kunne klare å diskutere vanskelige spørsmål knyttet til innvandring og integrering – ha en ærlig og åpen debatt, men samtidig se hverandre som enkeltmennesker, og ikke som medlemmer i en gruppe.
Vi må komme dit at sånne som Lara Rashid føler at de er en del av dette samfunnet – at deres annerledeshet er en del av det nye Norge.