Annonse
Annonse
Annons
Annonse

Karianne Gamkinn

Viser innlegg | Se kommentarer (5)

Velger du deltid, må du ta konsekvensene med lavere inntekt. Velger du karriere, må du ta konsekvensene som kommer med mindre tid. I et demokrati må begge deler få være et individuelt valg.

Kvinner som velger å jobbe deltid raner min tid med egne barn skriver Eline Garmaker i en kronikk i Dagsavisen i går. Du må selv ta ansvaret for konsekvensene av dine valg, Garmaker.

Å bidra til vårt velferdssamfunn er viktig. Utvilsomt. Men i vårt demokrati må det også være rom for individuelle valg og det må være mulig f eks å velge deltid uten å bli stigmatisert for det, slik Garmaker gjør i gårsdagens kronikk.

Ingen familier subsidieres så kraftig i Norge som småbarnsfamilier med barn i barnehage, som for de fleste er forutsetningen for å holde begge voksne i arbeid. Og norske kvinner er også de som deltar mest i arbeidslivet i den vestlige verden. Blant småbarnsmødre er i dag de fleste i arbeid. Men vær klar over at det norske likestillingsprosjektet og tilretteleggingen med sponset barnehage med mer for å holde to foreldre i arbeid koster staten dyrt. Det er ikke hjemmearbeidende som i størst grad truer fremtidens velferdsstat, slik Garmaker påstår.

Stigmatiseringen av deltidsarbeidende kvinner som husmoridylleserende snyltere, er derfor både feilaktig og trist. Svært trist, faktisk – å legge mer press på disse kvinnene er det motsatte av hva de trenger. For gruppene som jobber deltid er de med lav utdannelse og som ofte er i en arbeidssituasjon som passer dårlig å kombinere med barn, det er de som har et stort omsorgsansvar (kanskje for både eldre og barn?) og det er innvandrerkvinner.

En kjerne i feminismen er kampen for og etterhvert mulighetene til å ta et selvstendig ansvar for eget liv, og friheten det bringer. Paradoksalt nok fraskriver kronikkforfatteren seg sitt individuelle ansvar og legger skylden for manglende egentid med egne barn over på kvinner som velger deltid og annerledes enn henne selv. Det er verdt å bemerke at alle valg vi gjør får konsekvenser, og at hun selv må ta ansvaret for konsekvensene av sine valg slik kvinner som velger deltid gjør. Velger du deltid, må du ta konsekvensene med lavere inntekt, velger du karriere, må du ta konsekvensene som kommer med mindre tid. I et demokrati må begge deler få være et individuelt valg. Og, det medfører at du selv må ta et ansvar for dine valg, Garmaker.

Kvinnedagen her i Norge, og også i en del andre vestlige land, har dessverre blitt en dag kvinner skyter løs på hverandre for de valgene de gjør. Kronikkforfatteren er ikke alene om å fordømme andre kvinners valg. Og de vellykka venstresidefeministene som har valgt å fokusere beinhardt på det profesjonelle livet sitt er verst i fordømmelsen og skarpest i anklagene mot kvinner som velger annerledes enn de selv gjør. Og dét er paradoksalt – at kvinner som mener å forfekte kvinners rettigheter og frie valg er de verste til å generalisere og kritisere de av samme kjønn som verdsetter og bruker de valgmulighetene som vi er så heldige å ha i demokratiet vårt. De sosiale sanksjonene er massive.

Jeg betaler skatt med glede. For, ja, til at staten skal bidra til å hjelpe de syke og svakeste, og, ja, vi har alle et felles ansvar for å verne om velferdsstaten. Men staten skal ikke diktere hvordan den enkelte skal leve. Og å tro at det er veien til likestilling og frihet er en nifs vrangforestilling. Dette handler ikke bare om kvinners rettigheter, men også hva slags samfunn vi ønsker å leve i. Ved å ta ansvar, kommer frihet. 

Karianne Gamkinn er forfatter og bloggeren bak Mammadamen.

Feminist, jeg? Uansett drittlei!

Publisert 31 oktober 2012

Jeg vet ikke lenger. Jeg begynner rett og slett å bli dritt lei. Jeg er dritt lei av å diskutere kvinners typiske valg, gjøren og laden, analysere hva vi snakker om og hvordan vi snakker, snakke om hvordan vårt snakk påvirker andre kvinner ...

Jeg har definert meg som feminist siden jeg begynte å undre på hvorfor det bare var damene i familien som vasket opp etter Bestemors faste romjulsmiddager. Jeg tror jeg var 12 år, og jeg hadde svaret klart hvis noen skulle finne på å si at Nå er du gammel nok til å være med å vaske opp, Karianne. Av uante årsaker skjedde ikke det, og jeg brant inne med replikken Far, Onkel Bjørn og Onkel Ola har jo vært gamle nok lenge …  I over 25 år har det irritert meg at jeg ikke fikk sagt de ordene. Og jeg har brukt tiden godt på å fronte andre saker på likestillingsfronten – både på bloggen min Mammadamen, i aviskronikker, på radio, i paneldebatter og foredrag.

Men nå vet jeg ikke lenger. Jeg begynner rett og slett å bli dritt lei. Jeg er dritt lei av å diskutere kvinners typiske valg, gjøren og laden, analysere hva vi snakker om og hvordan vi snakker, snakke om hvordan vårt snakk påvirker andre kvinner og hva et fnis fra en kvinne egentlig er utrykk for. Og jeg er så innmari lei av å tolke og debattere alt dette i et feministisk perspektiv.

I et likestillingspespektiv burde jeg nok være stolt av valgene vi har gjort i vår familien. At pappaen og jeg deler foreldrepermisjonen så godt som likt. Og at jeg har vært tøff og sterk dame, og jobbet og startet firma for meg selv midt i foreldrepermisjonen. Men det er jeg ikke. Det eneste disse valgene handler om for oss er å få den hverdagskabalen med to små barn, to jobber, boliglån og to biler, og så mye småbarnslykke som mulig, til å gå opp. Tenker jeg etter, har jeg faktisk ikke hatt likestilling i tankene overhodet når vi har gjort valgene. Og hvis jeg er stolt, er det fordi vi har fått til det vi synes er best for de to små gutta våre og familien. Hadde jeg valgt deltid eller en fleksibel fast jobb i stedet for eget firma for å få den kabalen til å gå opp, hadde jeg definitivt ikke vært mindre stolt av det valget.

Kanskje er det fordi jeg er småbarnsmamma som føler presset at jeg begynner å bli dritt lei av i tillegg å få likestillingsmaset omkring hva jeg som kvinne, og mamma, bør og ikke bør gjøre. Jeg tenker uansett bare mye på at akkurat nå – her i øyeblikket, midt i tidsklemma, sentralt i Norge – er den aller beste tiden i livet mitt. Lykkeligere blir jeg ikke! Å diskutere egne eller andre småbarnsforeldres valg i ly av eventuelle konstruksjoner av kjønn og dagens samfunnsstrukturer føles sånn sett meningsløst. Ja, selvfølgelig, det er vel politisk ukorrekt å si det! Men for å understreke så handler ikke dette om redusert respekt for mine feministiske formødre. Jeg hyller dem for at jeg kan velge! Det handler om at jeg i dag – i 2012 – ikke lenger vet om jeg vil eller kan kalle meg feminist. Og at, uansett, akkurat nå er jeg dritt lei maset.

Karianne Gamkinn er skribent og skriver bloggen Mammadamen.

Den fordømte kontantstøtta

Publisert 5 september 2011

Kontantstøtta er en politisk torn, og var dømt før den var post på statsbudsjettet. Den får skylda for både manglende integrering, husmortrend og at mange kvinner er i deltidsarbeid. Hvorfor er alle så forbanna på kontantstøtta?

Forrige uke avgjorde den rødgrønne regjeringen at barn mellom to og tre år vil miste kontantstøtta. Endringen vil bli presentert i neste års statsbudsjett. Å fjerne kontantstøtta har vært fanesak for SV og mange feminister siden den ble innført. Det er politisk korrekt å mene at ordningen har fungert som en økonomisk støtteordning som holder kvinner hjemmeværende eller i deltidsjobb. Og at støtten også er en brems for integrering.

Hvorfor er kontantstøtta så fordømt? Kontantstøtta er en politisk brannfakkel. Og jeg forstår ikke helt hvorfor! Kontantstøtta er jo for barna! Den skal bidra til at familiene får mer tid til omsorg for egne barn og gi større valgfrihet når det gjelder å velge hvordan barna skal passes. Dette handler ikke om late mammaer som sover lenge om morgenen, og ikke vet å sikre seg selv i et likestillingsperspektiv. Dette handler om familiens valgfrihet til å velge hva som er best for sitt barn. Barnehage kan være flott for veldig mange, men for barn under tre er det viktigste en barnehage kan gi omsorg. Dét mener jeg pappa eller mamma ofte kan gjøre bedre enn barnehagen. Kontantstøtte gir flere mødre og fedre mulighet til å velge å være hjemme med sine små barn.

Kunne Regjeringen ha kuttet i andre velferdsordninger med begrunnelse i at innvandrere er overrepresentert blant brukerne? Med tanke på hvor få som faktisk velger kontantstøtta, og hvor lav den er må jeg innrømme at jeg heller ikke helt forstår hvordan den kan stimulere folk til å holde seg utenfor arbeidslivet? Jeg tror de fleste som mottar kontantstøtte uansett ville valgt å være hjemme med barna. Kontantstøtta gjør valget litt enklere. Er målet å gjøre noe for lavlønte kvinner med dårlige jobbutsikter og integrere kvinner fra Somalia, og andre innvandrerland, da bør Regjeringen heller konsentrere seg om konkrete likelønns- og integreringstiltak.

Hovedpoenget er ikke for eller mot kontantstøtte, men at den er et alternativ for de minste barna og de barnehagen ikke passer for.

---

Dette innlegget er også publisert på feministbloggen Mammadamen.com.

Varsko! Høye hæler på vei!

Publisert 9 juni 2011

Når kvinner med høye hæler samles for å snakke om annet enn bleiepriser, interiør og andre kvinner, da er det vel grunn til å rope varsko?

Jeg må le høyt! Og jeg håper du hører meg. For tross at jeg er langt inne i ammetåka, klarer jeg to, og, faktisk, enda flere, tanker i hodet samtidig! Dagbladet fikk nemlig nylig snusen i at kvinner samles for å diskutere annet enn bleiepriser, interiør og andre kvinner. Kvinnene kaller seg Høye Hæler og avholder ikke møtene sine i mammaforaene, som de normale kvinnene Dagbladet skriver om gjør, men på Stortinget!

Invitasjon fra Høye Hæler til nye medlemmer lyder slik: Høye Hæler ble dannet av en venninnegjeng som ville skape en arena der kvinner møter hverandre på tvers av yrkesgrupper - rett og slett for å inspirere hverandre til å følge drømmen, til å påvirke samfunnet og til å bygge hverandre sterke.

Ja, når en venninnegjeng møtes på Stortinget for å gjøre skumle ting, som å inspirere hverandre til å følge drømmen, til å påvirke samfunnet og til å bygge hverandre sterke, da er det vel viktig å rope et varsko?
For Dagbladet ble ihvertfall kvinnenettverket Høye Hæler, med kjente kvinner som nylig avgått KrF-nestleder Inger Lise Hansen, TV 2s nyhetsanker Cathrine Fossum, skuespiller Henriette Brusgaard og NRK Dagsrevyens Liza Stokke, en stor nyhetssak. Er det ikke betenkelig at kvinner i forskjellige maktposisjoner kommer sammen på møter for å bygge hverandre opp og påvirke samfunnet? Spør Dagbladets journalist. Haha, jeg må le! Eller burde jeg kanskje heller gråte? Jeg minner om at norske kvinner fikk stemmerett i 1913, og at Norge i år feirer 100-årsjubileum for første kvinne på Stortinget. Altså, kvinner har lenge engasjert seg politisk flere steder enn ved kjøkkenbenken og på syklubb!

Dette innlegget er også publisert på feministbloggen Mammadamen.

En ny undersøkelse fra bloggsamfunnet BlogHer avslører at bloggere har mer innflytelse og påvirkningskraft enn kjendiser. Og du trenger ikke å være toppblogger for å ha slik makt! Vi stoler på en blogger av samme årsaker som vi stoler på en god venn.

Undersøkelsen The BlogHer 2011 Social Media Matters Study viser at bloggere spiller en viktigere rolle for folks kjøpsbeslutninger enn kjendiser. 78% av alle voksne amerikanske kvinner som har tilgang til internett, leser blogger og er aktive brukere av sosiale medier. 53% av disse kvinnelige bloggleserne har kjøpt produkter basert på anbefalinger via en blogg. Det er over dobbelt så mange som lar seg påvirke til produktkjøp av en blogger enn en kjendis!

Seks kvinner vi stoler på: Bloggerne Camilla Pihl, Fru Fly, Ingvild Telle,
Glamourbibliotekaren, Hanneli Mustaparta og Dead Fleurette

I Norge er det de unge og rosa toppbloggerne som tjener mest på betalt produktomtale og annonseplass – hovedsakelig knyttet til moteklær og skjønnhetsprodukter. Men BlogHers undersøkelse viser at det er ikke fordi bloggeren har mange følgere og lesere vi stoler henne. Meninger og holdninger, å utvikle et forhold over tid og tidligere råd er blant de viktigste årsakene! Vi stoler altså på en blogger av samme årsaker som vi stoler på en venn!

Vi stoler på en blogger av samme årsaker som vi stoler på en venn!

Før møttes kvinner til syklubb, bokklubb og barselgruppe. I dag dominerer kvinner i sosiale medier og møtes i blogger og fora for å gi hverandre gode råd. Over 55 millioner amerikanske kvinner leser ihvertfall blogger månedlig. Tilsvarende tall for norske kvinner finnes ikke, men tall viser at nordmenns bruk av sosiale medier er massiv, og at norske kvinner dominerer. Og tross mye negativ omtale av blogging i tradisjonelle medier synes flere og flere ikke-bloggende å finne frem til perlene blant de omkring 350.000 norske bloggene. Kanskje kan man si at bloggere og sosiale medier er i ferd med å overta for kvinners vennskap og møteplasser i den virkelige verden? Hva mener du?

Innlegget er også publisert på tendensbloggen Mammadamen.

2,6 millioner barn fødes døde hvert år viser en ny rapport. Det er flere liv enn malaria og aids tar tilsammen! Dødfødsler er et stort, men usynlig globalt helseproblem.

Nesten alle (98%) dødfødslene skjer i fattige land stadfester rapporten* som ble publisert i det medisinske tidsskriftet The Lancet torsdag denne uka. – Dødfødsler er et stort, men usynlig globalt helseproblem, sier dr Joy Lawn, en av forfatterne bak rapporten. Fattige kvinner og deres barn er ingen høystatusgruppe! skriver svenske Dagens Nyheter.

Jeg tenker at jeg ikke kan skrive om dette! Jeg skal føde om under seks uker, og jeg er overfølsom, og full av hormoner og engstelse. Men jeg må skrive allikevel. For tross at 2,6 millioner dødfødsler skjer årlig, og tar flere liv enn malaria og aids tilsammen, nevnes ikke denne døden i noen global helsestatistikk. Og fordi min googling denne morgenen viser at, foruten VGs artikkel vinklet på norske kvinners risiko for dødfødsel ved røyking, har ingen andre norske medier, bloggere, eller samfunnskommentatorer nevnt undersøkelsen med ett ord. Jeg undrer hvorfor ikke? At fattige kvinner og deres barn ikke er en høystatusgruppe, er definitivt en massiv underdrivelse! Tallene er ekstreme – dødfødsel må jo være vår tids største helseproblem!

Folkehelseinstituttet refererer dog undersøkelsen, og har en interessant artikkel jeg vil anbefale for videre lesing. Avdelingsdirektør Frederik Frøen uttaler blant annet: – I global sammenheng er dødfødsler en enorm og neglisjert byrde. De fleste dødfødsler i verden telles ikke, får ikke navn eller begravelse og mange mødre blir ytterligere belastet ved at skylden legges på dem.

Om fem uker og tre dager skal babyen vår komme. Sykehuset, som er ett av landets største og mest moderne, ligger en times biltur unna. Legen min holder til ti minutter unna, og gir meg time på dagen. Jeg har sett babyen i magen med ultralyd to ganger, og fått vite at alt ser bra ut. Jeg vet også hvilket kjønn det blir. Og fordi jeg hadde komplikasjoner ved forrige fødsel blir det keisersnitt denne gangen. Alt er godt planlagt og føles trygt. Jeg har ikke tenkt så mye på det, men jeg er en heldig gravid mamma. Norge er sammen med Danmark, Finland og Singapore blant landene med lavest antall dødfødsler.

*Bak rapporten om dødfødsler, som er den første i sitt slag, står forskere fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) og 50 andre organisasjoner ifra 18 land.

Dette innlegget er også publisert på feministbloggen www.mammadamen.com.
Likte du dette innlegget, liker du kanskje også disse innleggene:
Feminine blikkfang, maskulin samtale

Kvinner med spalteplass

Feminine blikkfang, maskulin samtale

Publisert 1 april 2011

En undersøkelse viser at for hver norske kvinnelige journalist er det to mannlige. Ikke ulikt de fleste land med i undersøkelsen dominerer menn både i journalistjobber og ledelsesposisjoner i media. Hva betyr dét for mediebildet og samfunnet?

Organisasjonen International Women’s Media Foundation har sett nærmere på likestilling i 500 mediebedrifter i 60 land, og fastslår at både redaksjonelt arbeid, nyhetsdekning og ledelsesavgjørelser hovedsakelig er overlatt til menn. I snitt er kvinner underrepresentert i alle posisjoner og på alle områder – i styrerom, på eierskapssiden og i redaksjonelt arbeid. Fem norske aviser, en fjernsynskanal og en radiostasjon har deltatt i undersøkelsen. Rapporten konkluderer, blant annet, med at:

Kvinner er tilsynelatende ikke velkomne i norske redaksjonslokaler. (…)
Det at kvinner er underrepresentert i nyhetsjournalistikken står i kontrast til den høye statusen kvinner ellers har i Norge.

Hvorfor er den norske nyhetspressen kjønnsdelt spør NRK Nyhetsmorgen. Dét er et viktig spørsmål. Men kanskje er det enda viktigere å spørre: Hva betyr det for mediebildet, for det norske samfunn, og for verdenssamfunnet at menn hovedsakelig bestemmer hva det offentlige samtalen skal inneholde?

Media synes ofte flinkest til å fremstille kvinner som forbrukere, småbarnsmødre og sexobjekter. Og unge damer som kler av seg brukes i stadig større grad som blikkfang. Den faglige ekspertisen og samtalen står dog menn for. Og innholdet er altså hovedsakelig også bestemt av menn.

Medias rolle er å ‘speile’ samfunnet og informere allmennheten. At media gir et balansert bilde av kvinner er viktig, men dette handler også om langt mer. Underrepresentasjon av kvinner i media betyr at menn i større grad enn kvinner definerer hva som er nyhetsverdig, og viktig, og det betyr færre muligheter for kvinner til å påvirke fremstillingen av dagens virkelighet. Jeg kan ikke forstå annet enn at en underrepresentasjon av kvinner i media er en grunnleggende viktig faktor i forhold til å påvirke mediebildet og alt vi ser, hører og leser om i nyhetene. Kjønnsbalanserte medier vil totalt sett gi et riktigere og mer dekkende virkelighetsbilde! Kjønnsdelte nyhetsredaksjoner fremstår faktisk som ganske nifst!

Innlegget er også publisert på feministbloggen Mammadamen.com

 

Likte du dette innlegget, liker du kanskje også disse innleggene om kvinner og media :
Kvinner med spalteplass

Kvinner, sosiale medier og manglende innflytelse


Kvinne, naturlig og utrydningstruet

Publisert 21 mars 2011

Er den naturlige kvinnen utrydningstruet? Lever vi i et samfunn som lærer jenter og kvinner å hate egen kropp? Vi trenger en politisk og etisk debatt omkring samfunnets stadig økende opptatthet av å perfeksjonere kvinnekroppen - også i Norge!

Denne måneden arrangerer forfatter og psykoterapeut Susie Orbach Endangered Species-seminarer over hele verden. Hun ønsker en politisk og etisk debatt omkring vår kulturs stadig økende opptatthet av å perfeksjonere kvinnekroppen. Ja, takk, sier jeg, og håper at vi i Norge også kan løfte, og ta den debatten mer seriøst!

Fordi jeg fortjener det?

Er idéen om det perfekte blitt et urovekkende aspekt ved vår kultur? Jeg var 11 år, da jeg forsto at veien til lykke var lengre øyevipper og hårfrie legger. Jeg tuller! Men jeg må innrømme at jeg fra jeg begynte å få bryster, og sparte lommepengene mine for å kjøpe bodylotion fra Vita og leppestift fra Debbie, har pusset på meg selv i forsøk på å bli mer akseptabel. Jeg tenker dog at mye har endret seg siden jeg var tenåring. En studie nylig utført av Harvard University fant at kun 1% av alle vestlige kvinner er fornøyde med egen kropp; i USA bruker jenter i alderen 8-12 år totalt $40 millioner i måneden på kosmetikk og disse barna er markedet som øker mest.

Det finnes ingen fullkommen skjønnhet som ikke har en eller annen
uregelmessighet ved sine proposjoner
Francis Bacon, Sivile og moralske stykker. "Om skjønnhet"

Lever vi i et samfunn som lærer jenter og kvinner å hate egen kropp? Det vestlige samfunnet har blitt betraktelig mer kroppsfokusert de siste tiårene. Overalt bombarderes vi av bilder av perfekte kropper og budskap om produkter som hjelper oss dit. Rammene for de tilgjengelige idealene for kvinner, og menn er innsnevret. De færreste viser seg på tv uten nyblekede tenner. Og B-kjendiser har eksemplifisert flere ganger hvor enkelt det er både å øke og redusere brystvolumet. Mote- og rosabloggerne er den nye peneste jenta i klassen, men definitivt ofte et mer krevende forbilde. Ironisk nok forsøker vi å leve opp til en fantasi, men en fantasi er per definisjon noe som ikke eksisterer.

- Store multinasjonale selskaper har for lengst tatt eierskap til skjønnhetsidealene, og kommersialiseringen av lykke og kropp er normalisert i samfunnet, mener Susie Orbach. - Ideen om det perfekte har blitt et urovekkende aspekt av samfunnet.

Hun ønsker med Endangered Species-seminarer å skape debatt og endring i samfunnets kroppfokuserte kultur, og en utvidelse av rammene for tilgjengelige feminine idealer for kvinner.

En overfladisk skjønnhetsdebatt? Jeg opplever at debatten omkring skjønnhetsidealer og kommersialisert kroppsfokus ofte er noe mange hever seg over. Men dét er en viktig debatt! Og jeg er enig med Orbach i at debatten omkring samfunnets økende opptatthet av å perfeksjonere kvinnekroppen, og kanskje også mannskroppen, bør forankres politisk og etisk.

Hva mener du? Er den naturlige kvinnen i ferd med å bli utryddet? Og hva med den naturlige mannen? Er han også i fare?

Dette innlegget er også publisert på den feministiske bloggen Mammadamen.com

Ingen husmortrend allikevel!

Publisert 11 mars 2011

Ifølge media er hjemmeværende husmor en trend i tiden, og nybakte mødre snur ryggen til karriere for å bake brød med hvite KitchenAid-maskiner. Dét bildet er misvisende! Fulltidshusmoren er sjelden, og de færreste har råd til KitchenAid.

Jeg bor i Lyckliga gatan. Her er hvite stakittgjerder, rosebusker, glade småbarn, og mødre, og fedre, som alle har høyere utdannelse; og ja, og til og med en mammablogger. Ønsker du å se hvordan en gjennomsnittlig norsk småbarnsfamilie lever, vil jeg tro gata vår er verdt et besøk. Dog skiller vi oss ut på ett felt. Du finner ingen hjemmeværende husmødre her!

I følge media har det nemlig blitt trendy å være hjemmeværende husmor, også for kvinner med lang utdannelse. Og etter flere reportasjer med kvinner som har forlatt arbeidsliv og karriere til fordel for husmorrollen, har samfunnskommentatorer og bloggere skreket høyt mot likestilling i revers og de mange hjemmeværende som skader den kvinneposisjonen vi så hardt har tilkjempet oss. Å harsellere med idealiseringen av hus og hjem; og økologisk matlaging, mammablogging, interiørtrender, hekling og strikking, rosebed og babyutstyr synes tvingende nødvendig. Men hvor er disse husmødrene har jeg undret! Er husmor blitt en trend, burde de være mange og jeg burde kjenne noen av dem. Forskning gjennomført ved Statistisk sentralbyrå (SSB) viser dog at fulltidshusmoren er en sjeldenhet.

Media genraliserer og tabloidiserer! Lite tyder på at den såkalte “husmorfamilien”, med mannen som hovedforsørger og kvinnen som hjemmearbeidende, er på vei tilbake. Arbeidet til Marit Rønsen og Ragni Hege Kitterød ved SSB viser at majoriteten av norske kvinner i dag er yrkesaktive, og perioder med fulltids hjemmearbeid er gjerne bare midlertidige avbrekk fra denne situasjonen. Bare 2% av gifte eller samboende kvinner er hjemme på heltid og anser samtidig seg selv som primært hjemmearbeidende. Inkluderer man også yrkesaktive kvinner som jobber noen få timer i uka, men som ikke regner seg selv som husmødre, blir tallet 9%. Husmoren er heller ikke noe overklassefenomen slik media hevder. Hun har gjerne kort utdanning, nedsatt helse eller flere barn. Og familien har mindre å rutte med enn andre.

Kanskje trenger vi allikevel ikke å bekymre oss for en likestilling i revers da? Kanskje kan vi heller glede oss over at norske kvinner har flere valg enn kvinner i det meste av verden, både fordi vi er rike, og fordi vi har hjelp av både staten og mannen til å oppdra barn.

Kommentaren er også publisert på bloggen www.mammadamen.com.

Kvinner dominerer i sosiale medier. Men mens menn diskuterer politikk, samfunn og digitale trender, snakker kvinner om hverdagen, barna og mote på mamma- og rosablogger. Er manglende makt og innflytelse kvinners egen feil?

Gratulerer med kvinnedagen! De siste årene har man sett en endring der kvinner dominerer  flere og flere områder på internett. Kvinner er i flertall på Facebook, vi har nesten monopol på de mest populære bloggene, og vi står for flertallet av netthandelen og bruker internett aktivt til å orientere oss om kjøp av produkter. Den teknologiske utviklingen har hovedsakelig vært drevet fremover av menn. Men fremtiden er for kvinner, og dominans er innflytelse, har jeg tenkt når jeg har lest tall om hvordan kvinner stadig regjerer mer i de nye mediene. Eller?

Mens menn i større grad synes å bruke internett til åpne politiske debatter, og å profilere seg selv og nettverksbygging, ser det ut til at kvinner heller skaper egne mer lukkede arenaer og bruker tiden der til nettbaserte barselgrupper og inspirerende venninneprat. Viktige politiske diskusjoner finner også sted på mammablogger og i kvinneforaer. Vi diskuterer likelønn, utvidet pappapermisjon, hvorfor kvinner har høyere sykefravær og om ettåringer bør gå i barnehage. Men i ly av hverdagshistorier med rosaskjær og bilder av søte babyer tror jeg ordene som skrives og skiftes der anses som lite viktige for andre enn kvinnene som skriver dem.

Dominans betyr ikke nødvendigvis makt og innflytelse. Og kvinnedominans synes dessuten heller ofte å være negativt for status og innflytelse. I bokbransjen for eksempel: Stadig flere kvinner velger bokfaget. Dette har ført til at menn snur ryggen til skjønnlitteraturen, og at den derfor mister status mener den danske forfatter Hanne-Vibeke Holst. Og kunstnerne, de ønsker helst at majoriteten av deres publikum, dvs. skaren av kunsthistoriestuderende, rødvinsnytende og bokslukende kvinner i alderen førti pluss, skal forsvinne, jmf. Anders Heger og kronikken Kulturmenneskene. Det er jo hyggelig det @andersheger skriver, men fører det til at kulturen blir en kulturkultur? ble jeg – kanskje betimelig – svart på Twitter i en diskusjon. Helse- og omsorgsbransjen er kanskje det beste eksempelet? De fleste typiske arbeiderjobber har med fagforeninga i ryggen klart å tilkjempe seg bedre arbeidskår og bedre lønn de siste tiårene. For sykepleierne og andre i den kvinnedominerte helse- og omsorgsbransjen har dog arbeidsvilkårene blitt dårligere, og lønna er fortsatt lav.

Sosiale medier gir i dag fantastiske muligheter for meningsutveksling på agendaførende arenaer og med politikere, statsråder, og samfunnsautoriteter, og til kunnskapsdeling og nettverksbygging – for både kvinner og menn. Jeg forstår at jeg var fryktelig naiv da jeg en gang trodde at kvinnedominans i sosiale medier automatisk ville bety økt innflytelse for kvinner i samfunnet generelt! Men jeg forstår ikke hvorfor kvinnedominans automatisk synes å bety manglende status og innflytelse!

Hva mener du? Vil sosiale medier få betydning for kvinners innflytelse i samfunnet generelt, eller forsterker heller tilstedeværelsen tradisjonelle kjønnsroller?

Teksten er også publisert på bloggen Mammadamen.