Norge kan ta forskningen på alvor og bidra til mer utvikling. Vi bør begynne med å bygge ned tollbarrierene.

Av: Maria Østerhus Lobo (f.1982). Skribent Minerva.

Nina Witoszek skrev på Nye Meninger 4. januar om Bistands-Norges koseforskning. Hun mener at bistanden i stor grad preges av kos, hygge, klapp på skuldrene og lite reelt fokus på hvordan vi skal gjøre bistanden mer effektiv, og hvordan vi kan lære av tidligere feil.

Witoszek er verken den første som setter manglende resultater av bistand på dagsorden, eller den første som møter påfølgende arrogant slakt fra ministeren. Men den raske økningen i bistandsbudsjettet, i år nærmere 28 milliarder kroner, gjør det desto viktigere at Norge stiller viktigere og riktigere krav til bruken av pengene.

I dag kommer kravene i form av at man ønsker ”utvikling”. Som sekkebegrep er ”utvikling” vanskelig å konkretisere og måle, og målene defineres ofte i ikke-kvantifiserbare parametere, som ”kapasitetsbygging”, ”koordinering”, ”systematisering” og ”økt kvalitet”.

Ett eksempel er Erik Solheims stortingsmelding fra 2008 hvor han ønsket å styrke kvinners rolle gjennom å se på kvinners politiske og økonomiske deltakelse og rettigheter. Dette er vel og bra, men uenigheten handler ikke om hvorvidt vi vil styrke kvinners rettigheter. Problemet er hvordan du gjør det. Hvordan skal Norge, som ett av mange land, bidra? Er det hensiktsmessig? Flere prosjekter som skulle bidra til å løfte kvinnene gjennom betalt arbeid, har ført til forverring i levestandarden fordi selv om kvinnene startet arbeid utenfor huset, var ikke menn mer hjemme og tok vare på barna.

Bistand er komplekst. Man kan ikke alltid fokusere på kvantitative mål, men skal man også se på de kvalitative sidene ved bistand, må det settes inn i en større sammenheng. Øyvind Eggen i NUPI tar opp dette i innlegget Bistand virker, men skaper ikke utvikling. Eksempelet med kvinnesatsingen illustrerer dette. Den fungerte på en måte fordi flere kvinner gikk ut i arbeid, men i det store bildet skapte ikke prosjektet utvikling. Det skapte frustrasjon. Litt frustrasjon for Norge som så små resultater av satsingen, men frustrasjonen var vel størst hos familiene som var med på prosjektet og måtte håndtere situasjonen.

For at bistand skal bli overflødig, som jo må være målet, må vi fokusere mer på hva vi ønsker at effekten skal være. Da må vi bruke forskning bedre enn i dag.

Witoszek kritiserer at forskning om bistand ikke brukes i departementet, men hun gir ingen forslag til hva konsekvensen av å bruke forskningen ville være for bistanden. I et svar til Witoszek, Akademisk tulletolkning, vil ikke Andrew Kroglund diskutere alternativer til bistand, men fremviser i stedet et noe naivt håp: Bare man planlegger bedre, vil resultatene komme. Men heller ikke Witoszek diskuterer det som kanskje er viktigst: Hvordan kan vi gjøre bistand overflødig?

Handel er det naturlige stedet å starte. Økonomisk teori fra Adam Smith til i dag peker på at land oppnår best og mest bærekraftig utvikling når de får delta i handelssystemer. Det stimulerer til produksjonsvekst, økonomisk vekst og økende levestandard.

Også empirisk forskning understøtter at handel er viktig. De beste eksemplene henter vi i India, Kina og Brasil, som har opplevd en eventyrisk vekst, og hvor mye av veksten er knyttet til deltakelse i internasjonal handel. At landene samtidig har forskjellige politiske systemer, antyder at handel og økonomi i mange tilfeller trumfer politikken.

Når vi vet så godt at handel virker, er det deprimerende at Norge, sammen med blant annet EU og USA, tviholder på handelsbarrierer og tollmurer og holder utviklingslandene utenfor. Når Norge samtidig rettferdiggjør murene med rundt én prosent av BNI i bistand, har ”suksesshistorien” en sterk bismak. WTO har i lang tid arbeidet for å redusere tollbarrierene land iverksetter for å beskytte det de vurderer som særlig sårbare produkter. Arbeidet møtes med sterke politiske diskusjoner. Takket være sterke grupper innad i hvert land, overskygger det politiske aspektet både den økonomiske teorien og empirien som taler for åpnere handel.

At land har nøkkelindustri man vil bevare, er naturlig. Men at Norge både har høye tollmurer og samtidig subsidierer næringene, gir et marked med få valgmuligheter, som styres av aktører med fullstendig monopol. Det taper vi forbrukere på, men viktigere: Det gjør det vanskeligere for utviklingsland å etablere industrier som kan bidra til skatteinntekter og økt utviklingsnivå.

I Norge har både høyre- og venstresiden vært unnlatende. Det til tross for at Erik Solheim og Trond Giske har uttalt at landbrukssubsidiene og tolbarrierene bør reduseres til fordel for økt næringsaktivitet mot utviklingsland. Flere forskere Minerva snakket med nylig, peker på at bistand gradvis dreies mot å handle mer om handel. Men veien er lang. Den moralske pidestallen det er å drive med bistand i Norge, er høy og vanskelig å velte.

Norge kan bidra til mer utvikling. Vi bør begynne med å bygge ned tollbarrierene på landbruksvarer. Biff fra Namibia eller Nord-Trøndelag? Det må være forbrukernes valg. Norge har en avtale om import av biff fra blant annet Namibia. Resultatet ble ”dessverre” en salgssuksess for namibierne, og da ble det pålagt toll på kjøttet. Med andre ord synes vi det er flott å bidra gjennom åpnere handel så lenge det ikke truer norsk landbruk. Varige lave tollbarrierer ville i stedet presse norske produsenter til å konkurrere om pris og kvalitet, og det ville gi Namibia bedre mulighet til å utvikle et bærekraftig landbruk. Og selv om kjøttet fra Namibia skulle foretrekkes over kjøttet fra Nord-Trøndelag, må vi fortsette å holde murene ned, noe også Minerva-skribentene nylig poengterte på Nye Meninger.

Kunnskapen om de magre effektene av bistand er her, men vi bruker den ikke. Årsakene er sammensatte, og skyldes i større grad politikk enn økonomi. Konfrontert med innvendinger reagerer minister Solheim med arroganse, noe Øyvind Eggen beskriver godt.

Nedprioriterer vi bistand, senker tollbarrierene og subsidiene på norsk landbruk vil det ikke bare være positivt for oss, men også for de som i dag mottar bistand. Samtidig hadde vi vist at vi faktisk tar til oss lærdommen i økonomisk teori, empiri og forskningsrapportene som produseres en mass.

Finansbyråd Kristin Vinje (H) og jeg har vi skrevet et innlegg hvor vi viser at Oslo faktisk er en by for alle! Den er ikke så delt som noen skal ha det til. Og vi er positive til fremtiden for denne flotte byen!

Av: Kristin Vinje, Finansbyråd Oslo (H) og Maria Østerhus Lobo, Oslo Høyre

Oslo er en by for alle, og vi i Høyre vil bidra til at alle føler seg hjemme i Oslo. Venstresiden i Oslo går til valg med det utgangspunkt at ”Oslo er en delt by, mellom øst og vest, mellom rik og fattig.” Ved stadig å understreke at byen er delt, sementerer man forskjellene mellom bydelene og bidrar til et kunstig skille mellom det som er bra, og det som er mindre bra. Det er utfordringer knyttet til alle bydelene, i noen grad er disse strukturelle, i noen grad knyttet til innvandring og i noen grad knyttet til at man nører opp under problemene. Løsningen er ikke å tvinge innbyggerne våre inn i skoler, områder og strukturer. Dette vil kun føre til frustrasjon og en understreking av områder og grupper som problemer. Det er ingen i Oslo tjent med. Løsningen er å se mulighetene i hver bydel, og i hver gruppe med mennesker, og sammen jobbe for at Oslo skal fortsette å være en samlet by, for alle!

Det mangler ikke på kreative forslag på det venstresiden ser på som et stort problem: Skolegrenser skal flyttes, elever skal busses, man skal stille krav om norskkunnskap og man skal forbarme seg over stakkarene lengst øst i Oslo som lever i et vanskelig mangfoldsmiljø, eller stakkarene på vestkanten som ikke får oppleve dette fantastiske mangfoldet. Dette er ren og skjær retorikk, det er historiefortelling med liten rot i virkeligheten, og det er forsøk på å dele en by i to – en for de heldige, og en for de uheldige.

Det er spesielt en årsak til at man trekker frem østkanten, og da ofte Groruddalen, som et vanskelig område å bo i. Det er innvandrerne. De har etter sigende dårlige språkkunnskaper, de tviholder på egen kultur og tradisjon, de mobber de etnisk norske og de bidrar til at kvaliteten på skolene i området går ned. Men er det virkelig sånn? Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at andelen etterkommere mellom 19-24 år med ikke-vestlig bakgrunn i høyere utdanning faktisk er like stor som ellers i befolkningen. Dette er en gruppe som i stor grad har foreldre med lavere utdanning og inntekt enn sine medstudenter med etnisk norske foreldre. Denne gruppen velger også prestisjetunge utdanninger som jus, medisin og ingeniør. Det er med andre ord en gruppe med høye ambisjoner. Dette er en positiv utvikling som sier noe om at det faktisk går veldig bra!

Tall som tenketanken Civita har lagt frem viser også at flere og flere innvandrere eier sin egen bolig (notat nr 5, 2010). Dette er en positiv trend fordi en av tre innvandrere har bodd i Norge i mindre enn fem år, de har, som tidligere nevnt, lavere utdannelse enn nordmenn generelt og de er gjennomsnittlig yngre enn majoritetsbefolkningen. På tross av dette velger de å kjøpe eiendom, og ikke bare i blokkene i drabantbyene, men også i hus med hage og veranda. Ikke bare viser det at de ønsker å leve i vår by, Oslo, men det indikerer også en høyere grad av finansiell og økonomisk stabilitet. Dette er noe vi bør glede oss over!

Det er likevel utfordringer knyttet til innvandring, inkludering og ivaretakelse av Oslo som en by for alle. Og disse er, som mange har nevnt, ofte forbundet med språk og kultur. Det finnes også strukturelle problemer som viser seg i terskelen inn i arbeidslivet, på tross av god utdanning. Sysselsettingsgraden er også lav, etter at man har tatt hensyn til utdanningsnivå og sosioøkonomisk bakgrunn. Dette må vi gjøre noe med. Men det er alltid to sider av en sak, og vi må være mer nyanserte når vi foreslår tiltak på komplekse problemstillinger.

Tross venstresidens stadige problemorientering, tegner ny forskning i hovedsak et bilde av vellykket integrering blant etterkommere av innvandrere i Oslo. Stadig flere tar høyere utdanning, engasjerer seg og inkluderes i storsamfunnet i større grad enn mange av sine foreldre. Som navnet tilsier, Maria Lobo er selv en del av gruppen som kategoriseres som etterkommere av innvandrere, men kjenner seg ikke igjen i venstresidens svartmaling. Nettopp fordi hun føler seg like norsk som Kristin Vinje. Det er all grunn til å tro at det er flere som har det på samme måte. Stadige påminnelser om at man ikke er hundre prosent norsk kan ikke føre noe positivt med seg.

Med tiden vil vi også få et større mangfold av de som besitter nye og viktige posisjoner i samfunnet. Ifølge OECD ligger vi på topp i å integrere andregenerasjons innvandere. Det ser lyst ut for fremtidens mangfoldige Oslo!