ANNONSE
Knut Olav Åmås (t.h.) har sammen med Aksel Braanen Sterri (t.v.), Kristin Clemet, og Kjetil Wiedswang stått for kåringen og omtalene av de 252 mektigste innenfor arbeids- og næringsliv, politikk, forvaltning, kunnskap, kulturliv og medier og sivilsamfunn.

Knut Olav Åmås (t.h.) har sammen med Aksel Braanen Sterri (t.v.), Kristin Clemet, og Kjetil Wiedswang stått for kåringen og omtalene av de 252 mektigste innenfor arbeids- og næringsliv, politikk, forvaltning, kunnskap, kulturliv og medier og sivilsamfunn.

Vis bildetekst
Foto: Cornelius Poppe/NTB scanpix

02-09-2016

Maktmennene

Til tross for kvinnelig statsminister, kvinnelig finansminister, kvinnelige ledere i Høyre, Frp og Venstre, kvinnelige toppsjefer i LO og NHO, og kvinnelige ledere av våre toneangivende tenketanker, Agenda, Civita og Manifest, er det stort sett menn som styrer Norge.

 

Det påstår forfatterne av boka «Makteliten» som kom denne uka. Knut Olav Åmås i Fritt Ord er redaktør. I redaksjonen har han hatt Civita-sjef Kristin Clemet og kommentatorene Aksel Braanen Sterri (Dagbladet) og Kjetil Wiedswang (Dagens Næringsliv).

Med et kjent tabloidgrep har redaksjonen kåret Norges mektigste personer. Det er 252 personer som har gjort seg fortjent til medlemskap i den norske makteliten. Det er ingen prioritering mellom dem. De er plassert i alfabetisk rekkefølge. Derfor står Aps sekretariatsleder Hans Kristian Amundsen på topp når det gjelder politikk, mens sjefen hans, Jonas Gahr Støre, ligger nesten på bunn.

Slike lister er en uting. Men når man først gir seg ut på dette, må man ha nerver til å dele ut førsteplasser, andreplasser og sisteplasser. På min liste ville statsminister Erna Solberg stått på topp. Regjeringens nest mektigste, finansminister Siv Jensen, hadde kommet på andre plass. Stortingspresident Olemic Thommessen ville ikke ha nådd opp. Derimot så ville jeg ha nominert kong Harald på sikker plass. Kongen har i kraft av sin person mer makt enn de fleste i gjengen av næringslivsfolk, kulturfolk, pressefolk og annet folk som har fått plass på lista.

Problemet med lista er at den gir inntrykk av at landets kvinner ikke har mye de skulle ha sagt når det gjelder styre og stell. Av de 252 mektigste er bare 30 prosent kvinner. Innen arbeids- og næringsliv utgjør de bare 20 prosent.

Det stemmer kanskje for næringslivets vedkommende.

Der er det fortsatt «Gutteklubben Grei» som styrer. I organisasjonslivet stemmer det ikke. Her har det skjedd store endringer de siste årene. Det samme er tilfellet i politikken. Det er snart like mange mektige kvinner som menn i politikken. Kvinnene er tydelig til stede i Stortinget, i regjeringen og i partiene. Forskning på kvinnenes politiske deltakelse viser at de gjør en forskjell. En god statsvitenskapelig definisjon på makt er nettopp evnen til å gjøre en forskjell. Det er lenge siden de politisk mektigste bare var menn. Derfor blir en liste over de mektigste som er dominert av menn misvisende, ja direkte gal etter min mening.

Jeg forstår at det kan være fristende å operere med navnelister. Navn på kjente og mektige personer er godt lesestoff. Men godt lesestoff om kjente personer er det også mye av i Se og Hør. Uten at leserne får særlig stor innsikt i norsk politikk og samfunnsliv av den grunn.

Forfatterne har stirret seg blind på folk i etablerte posisjoner. De har ikke sett at det er noe som heter motmakt, som frivillige organisasjoner, miljøbevegelse og demonstrasjoner. Hadde makteliten slik den framstår i boka vært så mektig som forfatterne tror, ville Norge ha vært medlem av EU allerede i 1972. 1972 og 1994 er to av de viktigste årstallene i norsk politisk historie. Begge ganger tapte makteliten for en folkelig mobilisering uten sidestykke i etterkrigstida. Motmakt og motkulturer er ikke tema for boka.

Åmås åpner med et hårete mål. Dette er boka om de som styrer Norge, om hvordan makt skapes og hvordan makten blir utøvd. Det er et klassisk spørsmål i statsvitenskapen, som statsviterne sliter med å finne svar på.

I Norge har vi hatt to store maktutredninger. Den første på 1970-tallet ble ledet av sosiologen Gudmund Hernes. Den andre som ble sluttført i 2003, ble ledet av statsviteren Øyvind Østerud. Det er fremragende utredninger som gir stor innsikt i norsk politikk og maktutøvelse. Verken Hernes eller Østerud forsøkte seg på noen liste over de aller mektigste. Med god grunn. Det lar seg ikke gjøre på en fornuftig måte.

Jeg må innrømme at jeg som journalist forsøkte å få Gudmund Hernes til å svare på hvem som er mektigst i landet. Jeg fikk ikke noe klart svar. Det eneste han offentlig ville si var at LO er den mektigste organisasjonen i arbeidslivet. Det er LO fortsatt. Men det går ikke klart fram av Åmås’ kjendisbok.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!