Møtestedet i midten

Tirsdag i forrige uke meldte Dagsavisen at studieretningen film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer er nedleggingstruet. Argumentet er at det har vært en betydelig nedgang i antall studenter som har søkt seg inn på studiet de siste årene, og årets søkertall gir heller ikke rom for særlig fremtidsoptimisme. I dagens høgskolesystem er det studentene som er valutaen, og når inntektene svikter, gjør høgskolesystemet det som er naturlig for en kapitalistisk tenkende maskin; den legger ned. Den endelige beslutningen er ennå ikke tatt, men den tas i slutten av neste uke.

At antall søkere på studiet har minket betraktelig er ikke usant. Da jeg møtte opp til første skoledag i 2010 hadde jeg mer enn 100 klassekamerater, og auditoriene var så fulle at de som kom litt sent måtte sitte i trappa. Noen år senere hadde man kunnet hatt undervisningen i et mellomstort grupperom. Likevel fremstår den potensielle nedleggelsen som en usedvanlig korttenkt løsning.

Den opplagte årsaken til at studiet bør bevares er hvor essensielt det er med en audiovisuell forståelse i dagens medierte samfunn. Levende bilder er vår tids viktigste uttrykksform, enten det er i kinosalen, på TV, på dataskjermen, på smarttelefonen eller nå snart i virtual reality-hodesettene. En manglende forståelse for hvordan mediene faktisk fungerer, hvordan de brukes, og hvordan de utnyttes kan i beste fall føre til politiske flauser som en viss reklamevideo fra Justisdepartementet i fjor høst, og i verste fall gjøre en høyrepopulistisk realitystjerne til verdens mektigste mann.

Det virker som om trenden for tiden er at et studieløp skal fortelle deg nøyaktig hva du skal bli og at drømmejobben venter på deg på den andre siden. Sånn har det aldri vært for film- og fjernsynsvitenskap, men studentene får likevel som regel faglig relevant arbeid. Jeg har truffet tidligere studenter som har gått over i å produsere film og TV, administrere det, distribuere det, kritisere det og undervise i det. Det er rett og slett forbausende hvor mange jeg har møtt i alle kriker og kroker av det vi kan kalle for norsk film- og fjernsynsbransje som har hatt en fortid på film- og fjernsynsvitenskap i Lillehammer.

Og en av grunnene til det er at enn så lenge tilbyr Lillehammer hele spekteret av undervisning i film, TV og kultur: Den norske filmskolen er den høyeste utdanningen innen filmproduksjon, Den norske TV-skolen er det viktigste fagmiljøet innen flerkamera- og dokumentarfilmproduksjon, og et ytterst kompetent kulturmiljø har oppstått gjennom studiet kulturprosjektledelse. Midt imellom alt dette sitter de litt mer tilbakelente film- og fjernsynsviterne som fungerer som bindeleddet mellom de praktiske linjene. De er møtestedet i midten, de som inviterer til diskusjon og de som skaper en arena hvor verdifulle nettverk for fremtiden kan bygges. Ut av disse møtene har det for eksempel vært et svært aktivt filmklubbmiljø ved siden av studiene i Lillehammer, og det har også vært den direkte katalysatoren for opprettelsen av Den Norske Studentfilmfestivalen. Om studiet legges ned i Lillehammer vil filmvitenskap ved NTNU være det eneste gjenlevende i landet (der finner man for øvrig heller ikke fjernsynsvitenskapen). Og intet vondt ord om det flotte fagmiljøet og de dyktige og trivelige studentene i Trondheim, men den nære tilknytningen til de praktiske linjene og mulighetene for å knytte kontakter og skape et felles miljø for film på tvers av faglinjer er noe bare Lillehammer er forunt.

Det snakkes ofte med store ord fra politikere om at Norge skal være en filmnasjon som kan måle seg i verdenstoppen. 2015 var i så måte et år som viste svært positive tegn, med flere Oscar-nominasjoner og og landets første deltakelse i hovedkonkurransen i Cannes på flere tiår. 2016 ser ikke ut til å ha fulgt opp denne suksessen riktig ennå, og om vi skal ha noe håp om at 2015 ikke bare var et eksepsjonelt unntak, er det viktig å dyrke en aktiv filmkultur i Norge. Det kan ikke skapes god film uten et kunnskapsrikt og engasjert miljø. Vi trenger disse særingene som har sittet og sett gamle, franske nybølgefilmer og satt dem i kontekst med kinesisk wuxia og italiensk neorealisme, for plutselig har vedkommende funnet på noe genialt og så har vi den nye Quentin Tarantino. Dyktige filmskapere skapes ved at interessen for film som kunstart holdes i live, gjennom filmklubber, cinemateker og et spirende forskningsmiljø.

Nå tenker sikkert ledelsen at alt dette er vel og bra, men så lenge studentene ikke kommer, så hjelper det lite. Nå kan jeg ikke argumentere mot de økonomiske sidene ved dette, men jeg kan i alle fall banne på at interessen for film- og fjernsynsvitenskap i Lillehammer ikke akkurat blir større av at studiet legges ned. En nedbygging av det totale tilbudet av film- og fjernsynsundervisning i Lillehammer vil være starten på nedbyggingen av Lillehammer som filmby. For hva blir det neste? Det har vært mang en diskusjon om hvorvidt Den Norske Filmskolen skal ligge ute i distriktet, og enn så lenge har det vært kjempet harde kamper for å beholde Lillehammer som base for Norges viktigste filmutdanning. Men hvor lenge vil det vare? Jeg frykter et mer fragmentert fagmiljø ved høgskolen uten det akademiske limet som holder det hele på plass, som på lengre sikt vil gjøre film- og fjernsynsutdanningen i Lillehammer, eller Norge for den saks skyld, svakere.

Norge trenger et aktivt, engasjert og kunnskapsrikt film- og fjernsynsmiljø. Det trenger arbeidere som forstår mediet de arbeider med. I stedet for å legge ned bør skolen fokusere enda mer på samarbeid og synliggjøring for å gjøre studiet relevant igjen. Vi trenger film- og fjernsynsvitenskap, for menneskets evne til å la seg fascinere, engasjere, berøre og ikke minst inneha en genuin interesse for kunst, kultur og det mange andre tar for gitt, gir i alle fall meg et optimistisk syn på menneskets fremtid.

Bevar film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer!