Ingen skal anklage kunnskapsministeren for å drive politikk. Det er en politikers fordømte plikt. Men politikken må bygge på noen innsikter som ivaretar det feltet politikken skal utøves i forhold til. For å få til det, er politikerne avhengige av å lytte til noen. Spørsmålet er HVEM man lytter til, og HVORDAN man lytter. Stortingsmelding 19, Tid til lek og læring bærer tydelig preg av at statsråden mer enn villig lytter til de ideer, forskningsresultater og innspill som passer inn i hans tanker om hva en god barnehage er, mens han med tilsynelatende letthet ignorerer kritiske perspektiver og logikker. Det er altså en ekskluderende lytting Røe Isaksen driver med, selv om meldingen prøver å gi inntrykk av en mye bredere lytting. Meldingen opprører imidlertid ikke bare de forskere den så elegant ignorerer.
For det ser ut til at departementet heller ikke er villige til å låne øre til barnehagefeltets praktikere. Barnehagelærere over hele landet er bekymret og deres fagforening roper varsku, uten at det ser ut til å påvirke viljen eller evnen til å lytte. I et forsøk på å få feltet til å tie stille, kommer forsikringer om at departementet vil barn og barnehager vel. Dernest anklages kritikerne for ikke å ha lest meldingen godt nok. Etter hvert gjentas et velkjent mantra: barnehagenes egenart står ikke i fare og barna skal fremdeles leke i barnehagen. Med andre ord: man ser ingen grunn til bekymring, fordi departementet egentlig er enig med feltet om barnehagens fremtid. Dette er snedig og maktproduserende retorikk, for når ens meddebattant proklamerer enighet, faller grunnlaget for saklig diskusjon vekk. Da er det ikke lenger noe poeng i å diskutere. Skinnenighet kalles det, om jeg husker rett. Dét er en enighet som baserer seg på den privilegerte partens manglende vilje til å lytte.
Og enhver barnehagelærer vet at lytting innebærer noe annet enn å gjenta egne synspunkter. Lytting krevet lydhørhet og oppriktig interesse fra den privilegerte part, selv når det som blir sagt oppleves som ubehagelig, uønsket eller provoserende. Lytting krever altså at ministeren er villig til å åpne opp for feltets synspunkter, slik at dialogen blir noe mer enn en vareopptelling av gamle ideer og perspektiver. Og endelig krever lytting at den som har noe på hjertet har tillit til adressaten. Den tilliten opparbeides bare gjennom å erfare at man blir tatt på alvor- at man blir lyttet til i ordets rette forstand. Kunnskapsministeren og hans stab i departementet ser ikke ut til å mestre lyttingens edle kunst, kanskje trenger de et kurs i lyttende pedagogikk, eller muligens i lyttende politikk?