Debatt

Lykkens jaktlag

Forskningsleder Nina Witoszek fra Senter for Utvikling og Miljø spør i Aftenposten 17/10 om Bhutan og Norge kan lære av hverandres søken etter lykke. Spørsmålet kommer opp i samband med ti års jubileet for Arne Næss-symposiet i Oslo. Det er en meget betimelig problemstilling som reises og SUM fortjener applaus

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg har selv interessert meg lenge for Bhutan og deres idé om Brutto Nasjonalt Lykkeprodukt. Jeg skrev til og med en sak i Dagsavisen i 2012 hvor jeg oppfordret daværende utviklingsminister Heikki Holmås til å inngå et forpliktende samarbeid mellom våre to land, med gjensidig læring.

Fordrivelsen av «den andre»

Andre har dratt dit og studert lykkelandet mer i detalj. I et kapitel i boka Gull eller grønne skoger (2016) snakker Eivind Hoff-Elimari med både høy og lav under et opphold der. Han avkler myter, og utopier, men med respekt og med et våkent øye og med tilstrekkelig intellektuell avstand. Vi lærer at Bhutan slett ikke er noe lykkens Shangri-la, men at likevel kan ta med oss nyttig lærdom derfra.
Hovedproblemet med Bhutan er selvsagt tvangsflytting av landets nepalesiske minoritet. Det gir en vond smak i munnen og likner litt på et annet buddhistisk lands håndtering av egen minoritet (Myanmar og rohingaene). Det er ulykkelig.

Vi kan lære av andre også

Men det er også andre som står nærmere våre egne idealer om menneskerettigheter, som vi kan lære av. Witoszek nevner selv Sverige. Hoff-Elimari i sin bok nevner New Zealand. De har jobbet med et vekstbegrep som innbefatter ulike størrelser, med både finansiell og fysisk kapital, naturkapital, sosial kapital og menneskelig kapital. Vekst etterstrebes, men en politikk som øker én form for kapital, samtidig som den bryter ned annen kapital, vil være galt
Alle samfunn (bortsett fra Bhutan) er utsatt for reklame. Det er en organisert framstilling av manglende tilfredsstillelse. Den, og sosiale medier, driver utilfredsheten til nye høyder, og er delansvarlig for vårt for store økologiske fotavtrykk. Men det kan vi jo som samfunn gjøre noe med? Det er bare å dra til Grenoble og se hvordan den byen gjorde noe med det offentlige rom og reklamepresset.
Og her hjemme? Malvik kommune prioriterer på en ny måte det som teller for innbyggerne, på Tines fabrikker på Heimdal tar de ut produktivitetsvekst i kortere arbeidstid og bydelen Landås i Bergen har blitt en økoby i byen. Kan vi gjøre dette på samfunnsnivå?

Norge – alle forutsetninger for lykke

Bør vi innføre en borgerlønn for alle?  Bør enhver norsk bedrift ha en tredelt bunnlinje som de er pliktige til å rapportere på, dvs. både økonomisk, sosialt og økologisk? Bør enhver ny konsesjonsrunde innenfor olje- og gass følges opp av et søksmål mot staten? Bør enhver norsk skoleungdom være med inn i naturen (som Arna Næss ville ha sagt det)? Må vi tilbake til Askeladden i oss?
Vi må stille mange slike spørsmål i overgangen til den nye geologiske epoken vi nå går inn i. Da vil vi føle mer kontroll med eget liv. La oss bli del av lykkens jaktlag!

Mer fra: Debatt