Sesongen har så vidt startet for den sentrale Middelhavsruten, den fra Libya til Italia. I fjor kom 153.842 mennesker denne ruten, rundt 3000 døde under overfarten. Så langt i år har 28.687 kommet denne veien, 976 er bekreftet omkommet. Men mens syrere dominerer den østlige ruta mellom Tyrkia og Hellas, hvor det til sammenligning ble registrert 856.723 ankomne og i overkant 900 omkomne i 2015, er det afrikanere som dominerer den sentrale og langt farligere Middelhavsruten. Og mens syrerne omtales som flyktninger, henger «migranter» ved afrikanerne. Dette er de som omtales som «lykkejegere», arbeidsmigranter eller illegale, de er liksom ikke like verdige mottakere av vår nåde, som de hardt prøvede syrerne.
Alle tallene i avsnittet over, og de som følger i resten av kommentaren, er hentet fra International Organization for Migration (IOM) og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Disse to organisasjonene registrerer de ankomne til Europa, og de registrerer også opphavsland, den siste statistikken kan si noe om hvorvidt afrikanerne bare er lykkejegere, som det ofte påstås. Og hvorvidt de alle er på vei hit, som noen også ser ut til å tro. Det er tre nasjonaliteter som dominerer den sentrale middelhavsruten: Eritrea, Sudan og Nigeria. Den første er som kjent blant verdens mest autoritære land, en militærtjeneste uten tidsavgrensning har drevet en hel generasjon unge menn ut over grensene. Veldig mange eritreere er i Etiopia og Sudan, andre igjen tar seg altså til Libya, og videre til Europa. Sudan har flere konflikter å stri med, verken situasjonen i vest, i Darfur, eller den i sør, i Kordofan og Nubafjellene på grensen til Sør-Sudan, er avklart. Sudan huser også svært mange flyktninger fra Sør-Sudan, og altså Etiopia og Eritrea. I Nigeria har opprøret til islamistsekten Boko Haram i nordøst drevet i overkant av to millioner på vandring, og også andre konflikter i Nigeria skaper internflyktninger. Niger og Tsjad har tatt imot mange nigerianere.
Det er flere afrikanske nasjonaliteter på listen over de ankomne til Italia, i Gambia har en autoritær president strammet grepet, i Den sentralafrikanske republikk og Mali er det fortsatt uro. Og så har vi Kongo-Kinshasa da.
Selvsagt kan det være at noen av dem som legger ut fra en del av disse landene ikke er direkte truet på livet, men snarere ønsker å skape en bedre framtid for seg og sin familie, men arbeidsmigrasjon i Afrika har tradisjonelt først og fremst gått sørover eller mellom litt mindre økonomier, og de større. Ikke ulikt migrasjonsmønstre i Europa eller Asia altså. Den sentrale Middelhavsruten, hvor de fleste først skal krysse det ikke helt ufarlige Sahara, og deretter ta seg gjennom et urolig Libya, før de altså setter ut på verdens dødeligste overfart mot Malta eller Italia, vitner i alle tilfeller om stor desperasjon. Det er ingen del av denne ruten som tas med lett hjerte, det er ikke noe sted langs karavanerutene over Sahara og gjennom den libyske ørkenen som er trygg eller enkel. IOM anslår at minst like mange mennesker dør i forsøket på å krysse Sahara, som å krysse Middelhavet, mange forsvinner også i hendene på brutale menneskesmuglere og deres nettverk i Libya. Her fortelles det at mange tvinges om bord i lite sjødyktige holker med våpen i ryggen. Har man først kommet seg til kysten av Libya, er det bare en vei videre, uansett hvor livredd man er.
Det er jo bare også en liten del av Afrikas flyktninger som drar denne veien, selv om vår hjemlige debatt kan gi inntrykk av at de alle er på vei hit. De aller fleste av Afrikas flyktninger blir i «nærområdene», majoriteten er faktisk internflyktninger. Noen av de landene som huser flest flyktninger i verden ligger i Afrika. Nigeria, med sine bortimot to og en halv million internflyktninger er alt nevnt. Et annet land med svært mange flyktninger er Kongo-Kinshasa, der er 1,5 millioner internt fordrevet, ytterligere en halv million kongolesere befinner seg i naboland. Videre utmerker Etiopia, Sudan og Kenya seg. Alle disse landene huser for eksempel flyktninger fra Sør-Sudan. Bare siden den siste borgerkrigen brøt ut, i 2013, har mer enn 800.000 sørsudanere flyktet, 300.000 av disse er i Kenya, 100.000 i Etiopia. Den konflikten som i flere tiår har skapt flyktninger, og som fortsatt gjør det, er den i Somalia. Over en million somaliere er på flukt. Til sammen er det 15 millioner flyktninger i Afrika, og litt i overkant av 100.000 av dem satte altså i fjor ut mot Europa (de litt mer enn 50.000 andre som kom den sentrale Middelhavsruten var hovedsakelig fra Midtøsten). «Alle» er altså ikke på vei til Europa, under en prosent av kontinentets flyktninger, og antakelig ikke engang en promille av migrantene, forsøkte i fjor.
Men det kan forandre seg. I skyggen av krisen i Syria, fortsetter Afrikas egne flyktningtragedier, og det på stadig mer knepne budsjetter. Flyktningkatastrofer i Afrika har tidligere fått stater til å bryte sammen, og kriger til å bryte ut. Det er fortsatt en alvorlig bekymring, både rundt de store sjøene, hvor mange kongolesere fortsatt er i drift. Og litt lenger nordøst, langs alle grensene til Sør-Sudan. Og i Nord-Kenya. Her, som i Syrias naboland, får ikke UNHCR og de frivillige organisasjonene inn nok penger til å ta seg av alle de som alt er i leire. Det gjør situasjonen vanskelig for mottaksland som ofte har sine egne problemer.
I ett av landene som nå ser ut til å ha fått nok, Kenya, har man nå annonsert at man vil stenge den enorme flyktningleiren ved Dadaab i Nord-Kenya. Dette er blant kontinentets eldste og mest beryktede leire, hvor hovedsakelig somaliere har oppholdt seg de siste 25 årene. I overkant av 600.000 mennesker befinner seg i flyktningleirer i Kenya, 330.000 av dem i Dadaab. Kenyanske myndigheter henviser til egen nasjonal sikkerhet når de nå vil stenge Dadaab. I mangel på internasjonal hjelp er det også blitt en for stor økonomisk byrde på Kenya å huse en stor flyktningbefolkning. Nord for Middelhavet bør man uansett heve blikket, for det er fortsatt ikke på kysten av Libya problemet oppstår, det er i de enorme neglisjerte leirene flere steder på kontinentet. Bryter disse sammen, hjelper det ikke å trappe opp patruljering i Middelhavet.