Kultur

Lyden fra singlende glasshus

Når det bare er «de andre» som står for aggresjon og propaganda, bør vi minne om at en konflikt alltid har flere sider.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Norske medier har den siste måneden av naturlige grunner vært svært opptatt av president Putins offensiv mot Krim-halvøya etter kollapsen av det gamle regimet i Ukraina. Det er mange grunner til å være kritisk til utviklingen i Russland, inkludert de stadig vanskeligere forhold for uavhengige medier. Men nettopp når retorikken skjerpes i stormaktenes rivalisering, er det nødvendig at mediene bidrar med kritisk journalistikk og nyanserte analyser. Vi må unngå at forenklede «vi» og «dem», perspektiver vi kjenner fra den kalde krigen, får dominere.

Når det bare er «de andre» som står for aggresjon, falske argumenter og propaganda, bør vi stoppe opp og minne om at en konflikt alltid har flere sider. Når president Obama og utenriksminister Kerry med moralsk indignasjon løfter pekefingeren og sier fortørnet at man invaderer ikke et annet land med falske argumenter, er det overraskende at ikke flere hører lyden fra singlende glasshus. Det er tross alt ikke mer 11 år siden USA invaderte Irak med falske argumenter om masseødeleggelsesvåpen. Det kaoset som det åpenbare folkerettsbruddet i Irak medførte, har hatt store regionale konsekvenser. Det har også berørt Russlands sikkerhetspolitiske interesser.

Vi har i det siste fått mange bekymringsmeldinger fra USA, NATO, norske politikere og medier om den nye trusselen fra en selvsikker og pågående Putin. Hans reaksjonsmønster må sees i en historisk kontekst der NATO-land, Norge inkludert, kanskje bør ta seg en titt i speilet. Hvis vi skrur tida tilbake til 1999 bombet NATO (med Norges luftstøtte) det tidligere Jugoslavia uten et FN-mandat. Samtidig etablerte NATO sin nye out-of area politikk. Alliansen skulle ikke lenger være en forsvarsallianse konsentrert om oppgaven å forsvare av Europa, men var klar for nye offensive operasjoner til støtte for USAs globale strategi i «krigen mot terror». Det har medført at NATOs ISAF-styrke har vært i Afghanistan og at NATO overtok operasjonen i Libya.

Den sistnevnte hadde et FN-mandat, som NATO-selv omdefinerte fra å være en håndhevelse av en flyforbudssone for å beskytte sivilbefolkningen, til å bli en offensiv aksjon for regimeskifte. Ved den anledning uttalte Russlands utenriksminister at de følte seg lurt av NATO og aldri ville stemt avholdende i FNs sikkerhetsråd om de hadde visst hvordan dette skule utvikle seg. Etter at Warszawapakten har kollapset og Sovjetunionen smuldret hen som stormakt, er det ikke å undres over at Kreml registrerer med bekymring at USA og NATO flytter fram sine posisjoner.

Under oppløsningen av Jugoslavia er det ikke tvil om at daværende president Milosevic gjorde seg skyldig i etniske rensing, krigsforbrytelser og folkemord (Srebrenica). NATO-angrepet var begrunnet som en «humanitær intervensjon». Sett fra et folkerettslig synspunkt er det tvilsomt om bombing av en storby som Beograd kan forsvares som et humanitært tiltak. Selv om man aksepterer det humanitære argumentet for angrepet, må man i det minste stille som krav at slik maktbruk ikke fører til nye overgrep. Dessverre ble kosovoalbanernes påfølgende etniske rensing mot den serbiske minoriteten i Kosovo i liten grad slått ned på.

Igjen kan NATO med en viss rett beskyldes for dobbeltmoral. Umiddelbart etter at Kosovo var uten serbiske styrker etablerte USA militærbasen Camp Bondsteel inne på det som fortsatt var serbisk territorium. Dette har norske medier nesten ikke omtalt enda det da var den største amerikanske basen på utenlandsk territorium med over 7000 amerikanske soldater. For dem som måtte tro at USA kun hadde humanitære hensikter med sitt militære angrep i 1999 kan jo spørre seg om en stormakt investerer 350 millioner dollar i et anlegg på størrelsen med en amerikansk småby med en leiekontrakt på grunnen som varer i 99 år, kun for å gjennomføre en midlertidig avgrenset operasjon?

NATOs flystøtte førte UCK-geriljaen til seier til tross for UCKs tvilsom praksis i forhold til menneskerettigheter. Et UCK-medlemmer som var under etterforskning for alvorlige krigsforbrytelser ble internert i et fengsel på Bondsteel, men forsvant etter en påstått rømming. Amnesty International har også satt dette fengslet i sammenheng med USAs «outsourcing» av tortur der USA har fraktet fanger med fly til land som har mindre restriktive torturlover, slike forhørssentre har også blitt nevnt i tilknytning til Warzsawapakt-land som Polen og Romania. Marek Nowicki med bakgrunn fra Helsingforskomiteen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har offentlig sagt at fengslet i Bondsteel, som han selv hadde besøkt, minnet om bildene vi kjenner fra Guantánamo. Nowicki uttalte i 2006 at fengslet ikke var underlagt noen sivil eller juridisk kontroll og at vi må stille spørsmål hva som foregår der inne.

Mange har med rette reagert på det urene spillet Putin har spilt på Krim med aggressiv militær opptreden, soldater uten nasjonale distinksjoner på uniformen og en folkeavstemning for selvstendighet som alle på forhånd kunne si utfallet av. Det er vel ikke helt utenkelig at Putin har sett og lært av den forserte prosessen for å få skilt ut Kosovo som en uavhengig provestlig stat. Dette var et brudd på FN-resolusjon 1244, som slår fast at Kosovo er en del av det tidligere Jugoslavia. Etter selvstendighetserklæringen i 2008 har kun 56 prosent av FNs medlemsland anerkjent den nye staten. På tross av begrenset internasjonal legitimitet er jeg sikker på at Putin også merket seg at daværende utenriksminister Hillary Clinton i 2012 offentlig uttalte at Washington ville hjelpe Kosovo å bli medlem av NATO og EU. Hørte vi det single i glass? Som et eksperiment søkte jeg på databasen Retriever (omfatter alle største nyhetsmedier) med søkeordene «Krim» og «base» for den siste måneden. Det ble 80 treff. Så søkte jeg på søkeordet «Bondsteel» hele det siste året. O treff. Pierre Bourdieu brukte doxa som et begrep på det selvsagte som det ikke snakkes om. Kan det passe?

Mer fra: Kultur