Søndag ble Iván Velásquez, leder for den FN-oppnevnte kommisjonen mot straffefrihet i Guatemala (CICIG), utvist av landets president Jimmy Morales. Morales hadde først uten hell bedt FNs generalsekretær Antionio Guterrez om å endre CICIGS mandat fra bekjempelse av korrupsjon til «terrorisme», og avsette Velásquez. Utvisningen er et hardt slag for alle som har bidratt til kampen mot korrupsjon i det traumatiserte og voldsutsatte landet, inkludert norske skattebetalere. Men slaget er ikke tapt.
Den norske politikken i Guatemala er kanskje det klareste eksempelet på såkalt «engasjementspolitikk» i Latin-Amerika. Norge deltok i fredsforhandlingene som gjorde slutt på den 36-år lange borgerkrigen i 1996. I de 20 påfølgende årene fikk Norge en tydelig profil i Guatemala som en bistandsgiver fokusert på å styrke rettsapparatet og rettighetene til den diskriminerte majoriteten med urfolksbakgrunn. Nesten 2.000 ulike små og store prosjekter ble støttet i 20-årsperioden. Norges politikk var ikke alltid populær blant næringslivseliten og andre mektige aktører, men Norge slapp aldri av syne fredsavtalens målsetting om demokrati, rettsstat og forsoning etter krigens nærmest ufattelige overgrep, særlig mot urbefolkningen.
Det tok imidlertid ikke lang tid før Norge og andre donorer innså at verken fred, sosiale fremskritt eller fattigdomsreduksjon ville være mulig uten å fjerne korrupsjonsnettverkene og de kriminelle gruppene som kontrollerte staten innenfra. Mange var overlevninger fra krigen. Penger fra narkosalg og korrupsjon gjennomsyret politiske partier, og kongressen var blitt en markedsplass.
I 2006 ble CICIG etablert med mandat til å etterforske de tyngste sakene av korrupsjon og organisert kriminalitet, støttet a USA, Norge og en rekke andre donorer.
Etter flere år med tung motbør, kom resultatene både av CICIGs arbeid og den langsiktige støtten til rettssystemet og sivilsamfunns-organisasjonene. CICIGs avsløringer av omfattende korrupsjonsnettverk bidro til at president og tidligere krigsgeneral Otto Pérez Molina og hans visepresident ble avsatt og fengslet i 2015. Det kom bare to år etter at tidligere diktator Efraín Rios Montt ble dømt for folkemord på Maya-Ixil befolkningen under borgerkrigen. Selv om dommen ble opphevet på grunn av en påstått teknisk feil, ble den historisk, både fordi Rios Montt var den første i verdenshistorien som ble stilt for retten for folkemord i sitt eget land, og fordi rettssaken for første gang ga Ixil-folket en mulighet til å fortelle sin historie for et nasjonalt publikum.
CICIG ble et unikt eksempel på at internasjonal bistand kunne reformere selve staten dersom ulike land står sammen, og en modell for andre land. I Guatemala balanserte CICIG hele tiden hårfint mellom å etterforske storfiskene blant landets politiske og økonomiske elite, og å sikre videre støtte til å operere fra den samme eliten. Da påtalemyndigheten sammen med CICIG fredag ba om oppheving av president Morales’ immunitet for å starte etterforskningen av kriminelle bidrag til hans valgkamp i 2015, ble det for mye. Broren og sønnen til Morales står allerede anklaget for korrupsjon.
Da Pérez Molina ble tvunget fra sitt embete i 2015 gikk det fredelig for seg, og prosessen vitnet tross alt om at store fremskritt hadde skjedd i Guatemala som har en lang historie av voldelige regjeringsskifter. Nå er det høyst usikkert hva som vil skje. Tusenvis av mennesker mobiliserte i gatene til støtte for Velásquez, og krevde at Morales, og ikke Velásquez, må gå. Grunnlovsdomstolen har stoppet utkastelsen midlertidig, og flere ministre er gått av i protest.
En viktig forskjell fra 2015 er den internasjonale konteksten. Fra ambassadene til USA, Tyskland, Canada, Spania, Frankrike, Storbritannia, Sverige og Sveits er det kommet fordømmelser av utkastelsen. Men selv om USA har fortsatt å støtte CICIG under Trump, så har man signalisert støtte til en militær kamp mot voldelige gjenger, snarere enn korrupsjonsbekjempelse. Likhetene mellom Jimmy Morales og Donald Trump er også tydelige: de deler en fortid som TV-personligheter, mangel på politisk erfaring, og en tydelig forakt for sine egne rettsvesen.
En annen forskjell er at Norge ikke lenger er til stede i Guatemala. Den norske ambassaden ble nedlagt i fjor i det som ser ut til å ha vært et dårlig gjennomtenkt sparetiltak. Et av argumentene for nedleggelsen var at det man ikke har oppnådd i løpet av 20 år, oppnår man vel heller ikke senere. Men tilfellet Guatemala viser at kampen mot korrupsjon og for fred ikke er en kamp som kan vinnes en gang for alle, men må kjempes i stort og smått hver dag.
Det er ikke uten skjebnens ironi at dommeren i rettssaken mot Rios Montt, Yassmin Barrios, blir utnevnt som æresdoktor ved Universitetet i Oslo førstkommende fredag. Mens vi feirer hennes utrettelige arbeid for rettferdighet i Oslo, kan både rettsorden, demokrati og fred stå på spill i Guatemala. Det betyr ikke at engasjementspolitikken har vært mislykket. Snarere understreker det at en rettsstat fremdeles er en radikal idé i store deler av verden – en idé som trenger sine forkjempere og forsvarere. Norge bør fortsette å være en av dem, selv om det kan gå mot en mørk periode i et av landene man har investert mest i.