Loven brytes hver eneste dag

Ifølge Opplæringsloven har alle elever rett til et «godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring». Elever som ikke får tilfredsstillende utbytte av ordinær undervisning «har rett til spesialundervisning». Hva forteller forskning? At over 8 prosent av elevene i grunnskolen får spesialundervisning.

En ny studie foretatt av Senter for praksisrettet forskning (SePU) som er finansiert av Kunnskapsdepartementet forteller at elever som får spesialundervisning er mindre motiverte, trives dårligere, jobber mindre og oppnår svakere resultater. Dessuten har de dårligere sosial kompetanse. Tidligere studier har vist det samme.

Dermed kan man spørre om spesialtilbud generelt bør utgå. Selvsagt kan man også spørre om det er årsaker til at forskningsresultatene viser det de gjør – eller hevdes å vise. Har alle faktorer vært vurdert? Har rammene vært for snevre? Eller har selve utgangspunktet vært feil?

At elever som sliter med ulike problemer fungerer dårligere totalt sett enn elever i normalløp, er i seg selv ikke spesielt overraskende. Her ligger heller en del av definisjonen på elever som har behov for spesiell oppfølging. Spørsmålet er hvordan disse elevene ville ha skåret dersom de ikke fikk spesialundervisning. Hva med referansegruppe? For selvsagt blir det helt feil å sammenligne direkte med elever som får ordinær undervisning. Noen elever tas ut av klassen et større eller mindre antall timer. Andre går i mer faste spesialopplegg/alternative opplegg. Hvordan fungerer disse i forhold til det de ville gjort i normalskolen? Og hva med referanseelever her? Ikke minst; hvilke lærerkrefter tilbys elever med spesielle behov?

I Opplæringsloven står det at den som skal tilsettes i undervisningsstilling «skal ha relevant faglig og pedagogisk kompetanse». Samtidig vet vi at over halvparten av de som driver spesialundervisning i Norge er ufaglærte. Slik kan det ikke fortsette. Elever med spesielle behov (på ulike områder) bør ha krav på de spesielt gode lærerne. I stedet har spesialundervisning utviklet seg til nærmest å bli en salderingspost.

Hva gjør departementet? Fra opplæringsloven: «Dersom det blir oppdaget forhold som står i strid med denne loven eller med forskrifter gitt med hjemmel i loven, kan departementet gi pålegg om å rette på forholdene.» Hvor mange forhold er oppdaget? Og hvor mange pålegg er gitt? Mens det i helsevesenet stadig snakkes om hvor viktig det er å luke ut ukvalifiserte, går man meget stille i dørene i skolesammenheng. Der er det ikke en gang snakk om å søke dispensasjon.

Det finnes gode alternative tilbud for elever som faller ut av ordinær undervisning. Tilbud som nettopp har de spesielt kompetente lærerne, og som kan vise til utmerkede resultater. Og der elevene dessuten gir uttrykk for høy trivselsfaktor. Hvorfor forskes det ikke på disse?

For svært mange teorifaglig svake elever fungerer vårt ordinære skolesystem overhodet ikke. Mange sliter med til dels tunge problemer. De følger daglig en undervisning som de ikke får noe som helst faglig utbytte av. Og noen blir «problemelever». En løsning for mange av disse har vært at de utplasseres for eksempel en dag i uka. Hvordan takler de etterpå en skolehverdag der de har mistet undervisning, for så å komme inn igjen etter at klassen har jobbet seg videre? Ofte er jo dette en gruppe som sliter faglig.

I en vanlig skoleklasse kan det være 30 elever med svært ulik bakgrunn – også faglig. Noen får knapt med seg noe som helst av undervisningen, andre skjønner alt. Det intellektuelle utviklingsnivået kan ha et spenn på både tre og fire år blant elevene i samme klasse. Gjennomsnittlig er minst en elev i en klasse hyperaktiv – i tillegg har andre elever krav på spesiell oppfølging av andre årsaker. Og her skal læreren «i rolige og ryddige former» gi hver enkelt elev lovpålagt tilpasset undervisning. Det sier seg selv at dette er en uforholdsmessig stor utfordring for en lærer, umulig å oppfylle vil nok mange mene. Så vet vi da også at over 20 prosent av elevene forlater grunnskolen uten en så grunnleggende ferdighet som å kunne lese. Og at en tredel av elevene ikke fullfører videregående skole.

Spesialundervisning og alternative opplegg viser seg dermed dyrere enn å beholde elevene i ordinære klasser. Dyrere på knappe skolebudsjett, og på kort sikt. At sosialbudsjett og kriminalbudsjett i ettertid må fange opp mye her, tas ikke med i vurderingen. Også de er altfor knappe, men de ville utvilsomt vært romsligere ved en mer helhetlig og langsiktig tenkning. Det bør gå an å tenke forebygging.

Kan Norge lære av Finland? I Norge brukes det lite ressurser på spesialundervisning de første skoleårene. Vi venter og ser det an. Deretter setter vi inn altfor små ressurser altfor sent. I Finland starter de med spesialundervisning tidlig i skoleløpet, dermed blir behovet langt mindre senere. Selv om landenes skolesystem ikke er fullt ut sammenlignbare, har vi helt sikkert mye å lære av grunntanken i Finland.

Kristin Halvorsen signaliserer at man nå vil «snu pyramiden» og satse på tidligere innsats. Først skal det kartlegges. Gode intensjoner og medfølgende kartlegging har det vært mye av, men i liten grad har det vært konkret oppfølging. Kan vi håpe på oppfølging denne gangen?

Norske politikere og skolemyndigheter står overfor store utfordringer. Hva gjør dere? Gjeldende lov gir alle elever rett til tilpasset opplæring – og garanterer spesialundervisning til de som trenger det. I dagens skole er dette en illusjon.