Vi vil kjempe for likestilling, men blir definert ut av feministenes gode selskap. Minnene fra 70-tallet står i veien for en ny og nødvendig debatt.

Innlegget er skrevet sammen med Hilde Ekeberg og Sunniva Ihle Steinstad.

Vår generasjon ble lurt til å tro Norge er likestilt. Vi ble oppdratt til å tro at bare vi jobbet hardt nok og godt nok, så ville alle dører være åpne. Kvinnekampen anså vi for å være et avsluttet kapittel, for vi er «generasjon likestilt», hvor enkeltindivider blir vurdert ut fra egne forutsetninger og prestasjoner. Trodde vi. Og ble sannsynligvis dermed den første generasjonen som gikk i den fella Harriet Holter beskrev for en del år tilbake, om at likestillingens største hinder er myten om at vi allerede er der.

For hvis vi allerede er likestilt, hvorfor er det slik at den reelle makten er så skjevfordelt mellom kjønnene? Hvite menn i alderen 45–60 år er stadig overrepresentert på alle politiske nivåer i samfunnet. I dag er kun rundt 40 prosent av stortingsmedlemmene kvinner, og tre firedeler av ordførerne er menn. Selv om det er like mange kvinner som menn som er i jobb i Norge, er likevel tre av fire ledere fortsatt menn.

Likestillingsdebatten er fortsatt aktuell, men dessverre høyst upopulær og uglesett. Vi forstår at vi har mye å takke 70-tallsfeministene for, men det er på tide å slå fast at 70-tallets debatt ikke er vår generasjons debatt. Dagens jenter har ikke et behov for å «ta» mannen, skjule sine feminine sider, gå med fotformsko eller gro hår under armene. Likestilling handler ikke om at noen må tape for at noen skal kunne vinne. Likestilling handler derimot om like muligheter til å lykkes, rettigheter og ikke minst respekt.

Vi er opptatt av likebehandling og likestilling, men får ofte høre at vi ikke er ordentlig feminister. Da vi deltok på Diskriminerings- og likestillingsombudets 30-årsjubileum for likestillingsloven i fjor, følte vi oss mer diskriminert enn inkludert. Forsamlingen besto av mange sterke kvinner som har kjempet en kamp for at vi har kommet dit vi er i dag. Men det var tydelig at vi verken var en naturlig eller ønsket del av dette fellesskapet.

De religiøse for eksempel – de kjemper ikke en riktig kamp. Ikke de som er tilhengere av norsk EU-medlemskap, heller. Og i alle fall ikke de som tilhører høyresiden i norsk politikk. Som henholdsvis leder i Europeisk Ungdom, generalsekretær i Unge Høyre og nestleder i KrFU fikk vi den gang pepret ørene fulle om at kampen de snakket om verken var eller er vår. Ikke fordi vi ikke vil være med, men fordi vi er definert ut. Dette er antifeminisme.

Vi var de eneste i salen under 40 år. Et illevarslende tegn i seg selv, men det så ikke ut til å bekymre majoriteten. Kvinnekampens forkjempere burde ha omfavnet oss fordi vi har tatt på oss oppgaven å gjøre vår generasjon likestilt. Vi deler saken, men opplever stadig at minnene fra 70-tallet står i veien for likestillingsdebatten. «Feminist» er et skjellsord blant ungdom. Likestillingspolitikk er ut.

Vi ønsker derfor å løfte en ny likestillingsdebatt ved å arrangere en jentekonferanse om makt og muligheter, der vi fokuserer på hvordan jenter kan lykkes som jenter, der jenter får lov til å bli inspirert av andre jenter som har lykkes, og der jenter får lov til å være jenter på jenters premisser.

Når regjeringen foreslår å innføre feministisk selvforsvarskurs for jenter i skolen, opplever vi imidlertid at de stikker kjepper i hjulene våre. Målet med kurset er å «sette grenser mot ulike typer diskriminering, blant annet mot usynliggjøring, latterliggjøring og seksuell trakassering». Men hvordan kan likestillingskurs som stempler unge jenter som ofre, være med på å bidra til mer likestilling her til lands?

Vi må slutte å gjøre likestilling til en kamp mellom kjønn, og heller samles i kampen mot alle former for diskriminering. Det er på tide at 70-tallsfeministene lar oss slippe til, og at regjeringen ikke skyter ned alle andre forslag enn dem de «riktige» feministene har. Vi vil også være feminister, ikke for å ta rotta på noen, men fordi vi ser og kjenner mange dyktige unge kvinner som fortjener alle muligheter.