Solidaritet: Det er på høy tid vi kaster ut utviklingspolitikkens mål om fattigdomsreduksjon. I stedet må vi ta mål av oss om 
å bidra til demokrati og rettferdig fordeling.

«Vi opplever en demokratisering av stemmer og uttrykk», sa Jonas Gahr Støre i sin utenrikspolitiske redegjørelse nylig. Etter å ha brukt to setninger til på dette, gikk han over til å snakke om den internasjonale økonomiske krisens betydning for Norge. Han burde konsentrert seg mer om hvilken betydning den internasjonale politiske krisen vil ha for norsk utenrikspolitikk og sørge for at utviklingspolitikken forholder seg til denne. For det er på høy tid med paradigmeskifte i norsk utviklingspolitikk.

Det siste året har vi sett protestbølger skylle over Nord-Afrika og Midtøsten. Mer er i vente med befolkningsvekst, migrasjon og økt press på knappe ressurser. Krav om deltakelse, medbestemmelse og en rettferdig fordeling runger fra sultne, arbeidsledige, sinte og utålmodige mennesker. De ber om vår solidaritet, ikke veldedighet. De ber om støtte og allianser til sin mobilisering og organisering. De krever retten til å organisere seg og ytre seg fritt. Og de forlanger at ressursene skal fordeles rettferdig. De vil selv bestemme om det er skole, mat, klima eller vaksiner de vil prioritere. Få vil at det skal sitte noen her i nord og foreta valgene for dem.

Norsk utviklingspolitikk er basert på overordnede mål om fattigdomsreduksjon. Under Solheims periode som utviklingsminister ble det bestemt at klima, konflikt og kapital var de viktigste faktorene for utvikling og dermed skulle ha topprioritet i norsk bistand. Men hvem spurte folk i de landene om hva de syntes var viktigst? Utvikling dreier seg i siste instans om folkelig deltakelse, demokrati, makt og styring. For hvis folk er godt organisert, har evne til å mobilisere og legge press på sine regjeringer, er det mer sannsynlig at de også utvikler gode institusjoner som fremmer utvikling. Det er på høy tid vi kaster ut utviklingspolitikkens mål om fattigdomsreduksjon. I stedet må vi ta mål av oss om å bidra til demokrati og rettferdig fordeling.

Det er flere grunner til at vi trenger et paradigmeskifte i bistandspolitikken. For det første fordi det er i mangel på demokrati kjernen til fattigdom ligger. Land med sterke demokratier gjør det bra i forhold til sosial og økonomisk utvikling. Demokrati betyr ikke nødvendigvis bare valg. Det er avgjørende er lokale institusjoners evne til å håndtere egne utfordringer. Det trengs med andre ord et godt styresett, og med det aktive, årvåkne borgere og organisasjoner som stiller krav til sine myndigheter. Sosiale bevegelser og organisasjoner er ofte de eneste målbærerne for de fattige og undertryktes interesser. Samtidig opplever slike folkelige bevegelser og organisasjoner økende undertrykkelse i en rekke land. The Economist måler årlig demokratiets tilstand i 165 land. I fjor var konklusjonen at demokratiet er under press i alle verdensdeler. Mange land avholder valg, men kontroll av media, trakassering av opposisjon og sivilsamfunnet, samt manipulering av valgprosessene florerer. Varianter av slike «semidemokratier» er blitt stadig mer vanlige, i Sentral-Asia, Afrika og nå i Europa med Ungarn. Noen av disse landene har klart å skape vekst, men ulikheten øker.

Den bringer oss til den andre grunnen til at vi må endre målene i utviklingspolitikken: Få land er faktisk fattige. Mange av landene som scorer dårligst når det gjelder «velferd» og «velstand» er stinne av naturressurser og rikdommer.

Problemet deres er at inntektene er svært skjevt fordelt, noe som igjen ofte er knyttet til manglende demokrati eller undertrykking av demokratiske folkelige bevegelser. De mangler i korte trekk de institusjonene som kan sikre at ressurser omstilles til utvikling. Når mange i dag med fattigdomsfokus på bistanden ønsker å prioritere støtte til lavinntektslandene, skal vi huske at 72 prosent av de fattige i verden i dag faktisk bor i mellominntektsland. Fattigdom er ikke i samme grad som tidligere et spørsmål om fordeling mellom land som fordeling internt i land.

Den tredje grunnen til endring, er at Regjeringen ønsker fokus på områder der Norge er spesielt godt egnet til å bidra til forandring og i tillegg har egeninteresse av å delta. I praksis har vi langt å gå. Brasil har endt opp som den største mottakeren av norsk bistand, men er det fordi vi er spesielt gode på tropisk regnskog? Fokus på demokrati og fordeling, ville vært mer i samsvar med et «rødgrønt» politisk budskap. Sosialdemokratiets velferdspolitikk har da aldri fokusert på fattigdomsreduksjon og utdeling av almisser, men tvert imot å styrke demokrati, organisasjonsbygging og en rettferdig fordeling.

Den fjerde grunnen til at fokus nå må settes på demokrati og fordeling, er fordi dette faktisk adresserer de relevante problemstillingene i dagens internasjonale politiske krise. Kravene fra Tahrir-plassen vil runge også fra andre byer i årene framover. Alvorlige inntektsforskjeller er i ferd med å bli den største globale krisen både her i nord og i sør. Det store spørsmålet da er hvilke krefter som skal plukke opp de demonstrerende ungdommene? Anarkister, fundamentalister eller sterke demokratiske organisasjoner? En demokratiseringsbølge er i emning. Spørsmålet er ikke om vi ønsker å støtte den, men hvordan vi skal gjøre det.

Den vestlige verden ga i fjor 133,5 milliarder dollar i bistand. Til sammenligning handlet verden varer for omtrent 18 000 milliarder dollar i fjor. Bistand utgjør med andre ord kun en liten del av verdens kapitalstrømmer. Vi må bruke disse begrensede midlene på en effektiv og solidarisk måte. Vi kan støtte demokratiske krefter gjennom direkte støtte, men ikke minst alliansebygging og bidrag til organisasjons- og institusjonsbygging. Menneskerettigheter, som retten til å ytre seg og organisere seg, må integreres i økonomiske samhandling og utviklingssamarbeid. Hvis vi virkelig ønsker en ny agenda for utviklingspolitikken finnes det et stort knippe med muligheter. Det finnes mange gode grunner for å skifte agenda og ikke så mange for å beholde den gamle.

Myanmar har i løpet av det siste året gjennomført betydelige politiske, økonomiske og administrative reformer.

Than Shwe, som tidligere var den ubestridte lederen for landets militærjunta, har trukket seg tilbake, og etterlatt et langt mer pluralistisk system enn det han selv rådet over. Selv om den nye regjeringen domineres av tidligere generaler, er den allikevel sivil av natur. Og selv om valget i 2010 var preget av betydelig valgfusk, har det nye parlamentet raskt utviklet seg til å bli en avgjørende premissleverandør for landets politiske prosesser.

Parallelt med disse reformene har hundrevis av politiske fanger blitt løslatt, inkludert flere av lederne fra studentopprøret i 1988. Nobelpris-vinner Aung San Suu Kyi har ikke bare sluppet ut av husarrest, men også blitt invitert av president Thein Sein til å omregistrere sitt politiske parti, og stille som kandidat til suppleringsvalget i april 2012. Pressesensuren har myknet opp betraktelig, og sivilsamfunnet har fått langt mer armslag.

Vanlige arbeidsfolk – inkludert bønder, som utgjør minst 70 prosent av Myanmars arbeidsstyrke – har foreløpig merket lite til disse prosessene. Allikevel er det i ferd med skje betydelige forandring også i forhold til arbeideres rettigheter. I oktober 2011 vedtok parlamentet en ny arbeidslov, og i begynnelsen av mars 2012 trådte loven i kraft, etter først å ha blitt sanksjonert av presidenten. Denne loven gir arbeidere, inkludert bønder, rett til å fagorganisere seg, presentere felles lønnskrav, og gå ut streik. Visse essensielle sektorer er imidlertid unntatt, som forsvaret, politiet, brannvesenet og helsevesenet, men dette er vanlig i de fleste land med tilsvarende lovgivning. Alt i alt fremstår Myanmars fagforeningslov som den mest liberale i Sørøst-Asia, hvilket er bemerkelsesverdig, landets historie tatt i betraktning.

En rekke kritikere, ikke minst fra den burmesiske opposisjonen i diaspora (inkludert Federation of Trade Unions in Burma, som inngår i ITUC), har påpekt at prosessen har gått langsomt. At det tok presidenten nesten et halvår å sanksjonere loven har blitt tolket som et tegn på regjeringens manglende vilje til reform. Dette er forståelig, sett i lys av burmesiske myndigheters utallige løftebrudd i løpet av de siste tiårene. Allikevel fremstår dette som en feilaktig lesning av prosessen.

Hovedårsaken til forsinkelsen synes snarere å være at loven er for generell til å fungere på egenhånd, og dermed trengte et sett av mer spesifikke reguleringer i tillegg. Disse reguleringene, som primært omhandler registreringsprosessen for nye fagforbund samt spillereglene for arbeidskonflikter, har blitt utarbeidet i løpet av de siste månedene, og er nå så godt som ferdige. Hvis alle tilleggsreguleringene også trer i kraft i løpet av våren, har denne prosessen gått oppsiktsvekkende raskt. Det er nærmest utenkelig at en lignende prosess kunne skjedd like raskt i et vestlig land.

Dernest er det foreløpig lite som tyder på at regjeringen ikke ønsker å stå løpet ut. I følge ILO-representanter som har bistått i utviklingen av loven, har regjeringen, inkludert presidenten selv, vist stor velvilje. Myanmars regjering har også vært innforstått med at ILOs vurdering av de nye lovene og reguleringene vil bli avgjørende for om USA og EU skal kunne heve sanksjonene mot landet. ILO satte fristen til 27. mars, og alt tyder på at også tilleggsreguleringene vil være ferdige innen den tid.

Ingen skal påstå at denne prosessen har vært smertefri. Men de problemene som har oppstått underveis synes primært å skyldes regjeringens manglende evne, ikke dens manglende vilje. Dette er et gjennomgangstema, og nær sagt alle segmenter av landets statsforvaltning skriker etter kapasitetsbygging. Noe av det som først og fremst kommer til å avgjøre om hvorvidt Myanmar greier å gjennomføre sitt reformprogram, er spørsmålet om kapasitet.

Nettopp derfor er det avgjørende at internasjonale aktører nå bryter med sitt sedvanlige mønster, og utvider sitt engasjement i Myanmar. Dette gjelder også norsk fagbevegelse. For at loven skal kunne omsettes i praktisk politikk, vil det være et enormt behov for kapasitetsbygging blant nyoppstartede fagforeninger i Myanmar. Kunnskapen om hva det innebærer å drive en fagforening er svært begrenset. En tekstilarbeider i Yangon beskrev prosessen «som å starte på null».

Og det er mye som står på spill, ikke minst ettersom landets økonomi opplever en eksplosjonsartet økning i utenlandske investeringer. I et slikt klima, hvor myndighetenes viktigste ambisjon er å skape økonomisk vekst raskest mulig, blir det viktig å støtte utviklingen av et velregulert arbeidsmarked, samt styrke kapasiteten til de aktørene som ivaretar arbeidstageres interesser. Utvikling av fagbevegelser vil også være essensiell i forhold til den nye nasjonsbyggingen i Myanmar, som promoteres av både regjeringen og store deler av sivilsamfunnet. Etter tiår med autokratisk styre, hvor en liten elite har stukket av med eventyrlige rikdommer, blir det nå avgjørende å utviklet en ny samfunnskontrakt mellom regjeringen og befolkningen for øvrig.

Norsk Folkehjelp har arbeidet tett med Myanmars sivilsamfunn siden 2004. Gjennom vårt kontaktnettverk har vi fått flere direkte forespørsler om hvorvidt norsk fagbevegelse kan bistå med kapasitetsbygging til det som forhåpentligvis utvikler seg til å bli en sterk og selvstendig fagbevegelse i Myanmar. Vi håper norsk fagbevegelse tar denne utfordringen.

Skrevet av Liv Tørres og Andreas Indregard

Norske myndigheter peker på asylbarnas foreldre, foreldrene peker på norske myndigheter. Igjen sitter barna med svarteper uten mulighet til en oppvekst som setter dem i stand til å leve et godt liv. Nå må regjeringen innse barnas beste og la dem bli.

Dagsavisen skrev i helgen om tjue av de 420 barna som har bodd tre år eller mer på asylmottak i Norge, og som har fått endelig avslag på asylsøknaden. Noen av disse barna bor på Norsk Folkehjelp mottak. Som husvert ser vi hvordan papirløstilværelsen påvirker barndommen deres.

En av dem Dagsavisen skrev om som bor hos oss er Hadiza Boubacar Diallo (5) som er født i Norge og skal begynne på skolen til høsten. Moren til Hadiza fortalte at datteren lurer på hvorfor de må bo på mottaket så lenge. Andre foreldre på våre mottak forteller at barna deres ofte er redde. De går med en konstant frykt at politiet plutselig skal dukke opp og sende dem til et sted der de ikke kjenner noen og mange ikke en gang kan språket.

En av våre mottaksledere beskriver den frustrerende situasjonen: «Vi opplever at avstanden mellom barnas to arenaer, det norske samfunnet og «hjemlandet», blir større og større. Foreldrene har ikke rett på norskundervisning mens barna kun lærer norsk.»

420 barn sitter på norske asylmottak uten mulighet til å starte på et nytt liv i Norge eller i hjemlandet. Foreldre har avslag på sin asylsøknad og kan eller vil ikke reise hjem. Felles for Hadiza og alle de andre barna er at de blir skadelidende for en innvandringspolitikk som ikke har plass til dem.

Regjeringen bruker barndommen til de 420 barna for å sette et eksempel slik at andre asylsøkere ikke tror de kan komme hit til landet, skyve barna foran seg og trenere systemet, for så å få bli. Dette til tross for at ingenting fra de mange europeiske landene som har gitt papirløse barn oppholdstillatelse, tyder på at det har ført til økning i antall asylankomster.

Norsk Folkehjelp mener at barn som fortsatt oppholder seg i Norge tre år etter at de har fått endelig avslag på sin asylsøknad, må få muligheten til legalisere oppholdet sitt i Norge. Som Justisminister Grete Faremos forgjenger Knut Storberget sa det: «et par år er hav av tid i et barns liv». Vi ser at flere av barna på våre mottak allerede sliter. Et barns liv er for kostbart til å bruke det som «fugleskremsel» for å få ned asylankomstene. Vi oppfordrer derfor regjeringen med Faremo i spissen til å ta ansvar for asylbarna og gi asylbarna som fortsatt er her tre år etter at de fikk avslag, opphold. Inntil stortingsmeldingen om barn på flukt kommer, må alle barnesaker stilles i bero.

Nylig varslet både miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og utenriksminister Jonas Gahr Støre et mulig skifte i norsk politikk overfor Burma. Norsk Folkehjelp ønsker et taktskifte velkommen.

Innlegget er skrevet sammen med Andreas Indregard, Norsk Folkehjelps landdirektør i Burma.

Vi mener Norge har muligheten til å lede an og stimulere den politiske nyorienteringen vi nå ser i Burma.
 
Solheim sier til Dagsavisen at Norge argumenterer overfor USA, EU og andre for en gradvis reduksjon i sanksjonene som svar på positive skritt fra regjeringen i Burma. Dette skal Solheim også ha sagt til Burmas president. I en debatt på Stortinget tirsdag 22. november bekreftet Støre at den norske regjeringen vurderer å trekke tilbake oppfordringen om ikke å handle med eller investere i Burma.
 
Norsk Folkehjelp jobber i Burma. Vi hører ofte fra burmesere i det sivile samfunn at Vestens sanksjonspolitikk ikke bidrar positivt til utviklingen inne i Burma. Vi mener Solheim og Støre nå kan ta grep som vil gjøre at Norge ligger i forkant og som er i takt med den politiske nyorienteringen i Burma.
 
UDs oppfordring om ikke å reise til Burma ble opphevet tidligere i år. Flere stortingsrepresentanter ga i debatten uttrykk for at det ville være uklokt med det de kalte «norsk alenegang» i saken. Faktum er at en opphevelse av den særnorske oppfordringen om å ikke handle med eller investere i Burma ikke vil være noen alenegang – så vidt vi vet er det er ingen andre land i Europa som krever det samme.
 
Norge er tilknyttet EUs fellesposisjon overfor Burma. Denne inneholder en lang liste produkter man ikke kan kjøpe fra landet. Norge har i tillegg en spesifikk oppfordring om ikke å handle med eller investere i Burma. Denne finner vi ikke hos noen andre europeiske land. Norsk Folkehjelp mener norske myndigheter sender et riktig signal hvis regjeringen nå åpner for handel og investeringer med Burma. Samtidig må norske myndigheter bidra til at investeringer og handel skjer på en ansvarlig måte.
 
Stortingsrepresentant Øyvind Håbrekke (KrF) sa i sitt innlegg i Stortinget at dersom Norge skal bruke pisk og gulrot, må vi sørge for at ikke alle gulrøttene deles ut samtidig. Vi mener Norge og EU fremdeles har mange gulrøtter igjen i bunten. Norge bør nå gå foran og bidra til fortsatt politisk oppmykning i Burma.

Neste uke er Israel vertskap for en europeisk WHO-konferanse i Jerusalem, “European Conference on the New European Policy for Health”. Fagforbundet og Norsk Folkehjelp krever at norske myndigheter trekker seg fra denne konferansen.

Israel ønsker at internasjonale konferanser som WHO-konferansen 28.–29.11.11 skal holdes i Jerusalem for gradvis å legitimere Jerusalem som Israels hovedstad. Da Israel var vertskap for en omstridt OECD-konferanse om turisme i Jerusalem i 2010, uttalte Israels turistminister at deltakernes tilstedeværelse varen anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad.Norge valgte da å trekke seg, sammen med flere andre land, blant annet Storbritannia, Sør-Afrika, Tyrkia og Sverige. Utenriksdepartementet sa også at Norge ville ta opp saken i OECD.

Israel okkuperer Øst-Jerusalem – i strid med folkeretten. Israel har annektert Øst-Jerusalem og hevder at hele Jerusalem skal være Israels udelelige hovedstad. For byens palestinere er følgene undertrykking og sakte fordrivelse. Så lenge Israel fører denne politikken, anerkjenner ikke det internasjonale samfunnet Jerusalem som hovedstad for Israel. Derfor har Norge og mange andre land sine diplomatiske representasjoner til Israel i Tel Aviv.

I dag og i morgen besøker palestinernes statsminister Salam Fayyad Oslo. Her vil det blant annet bli signert en intensjonsavtale mellom Folkehelseinstituttet, WHO og Den palestinske selvstyremyndigheten om etableringen av et palestinsk nasjonalt folkehelseinstitutt.  

Saken er like klar i år som i fjor: Norge må melde avbud til WHO-konferansen i Jerusalem neste uke, med en tydelig politisk begrunnelse. Dette vil være en god melding for Salam Fayyad å ta med seg hjem fra Norge.

Dette er et åpent brev sendt til utenriksminister Jonas Gahr Støre og helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Kontaktpersoner:

Fagforbundet:Stein Gulbrandsen, AU-medlem, mobil 913 90 717

Norsk Folkehjelp:Ivar Christiansen, pressekontakt, mobil 916 10 873

Norsk Folkehjelp påpeker (10. oktober) at Norge har et særskilt ansvar for å bidra til at partene overholder fredsavtalen i Sudan. Vi er glad for at utenriksminister Støre og utviklingsminister Solheim (24. oktober) deler den erkjennelsen.

Det er bra at at statsrådene tar opp den alvorlige situasjonen i Sør-Kordofan og Blånilen med sudanske myndigheter og jobber tett bl.a. med den Afrikanske Union for å finne løsninger.

I Nubafjellene (Sør-Kordofan) og Blånilen lever folkegrupper som er kritiske til Bashirs regime i Khartoum. Der er det nå en humanitær katastrofe under utvikling. Flere uavhengige kilder bekrefter daglige angrep av regjeringsstyrker mot egen befolkning. Samtidig stenger Bashir hjelp fra å komme inn. Denne strategien fra regimet kjenner vi igjen både fra Darfur og borgerkrigen mot Sør-Sudan. Lidelsene er enorme og beskrivelsene av angrepene grusomme. Hundretusener er på flukt.

Støre og Solheims innlegg preges av et fortsatt hovedfokus på den fredsavtalen som i sin tid ble skrevet mellom Sudan og det nye nabolandet Sør-Sudan som ble selvstendig i juli 2011. Vi er enig i at uløste forhandlinger må sluttstilles slik at disse to statene kan sikres levedyktige vilkår. Problemene i sørlige delen av det gjenværende Sudan kan imidlertid ikke tolkes, eller løses, primært ved å se på forholdet mellom de to naboland. Vi må fokusere langt mer på forholdene internt i Sudan.

Intensjonen i fredsavtalen fra 2005 skulle ikke bare gi Sør-Sudan rett til selvbestemmelse, men sikre en demokratisering av hele Sudan, og ikke minst en mer rettferdig fordeling av makt og ressurser. Grunnen til at Khartoum nå fører krig mot egen befolkning i et nesten sammenhengende belte fra vest til øst, ligger her. Folk i Nubafjellene og Blånilen har opplevd en økende trussel, og i de siste månedene direkte angrep på egen befolkning.

Så mens det internasjonale samfunnet venter på en forhandlingsløsning, blir folk slaktet og livsviktig nødhjelp stenges ute. Overgrepene mot sivilbefolkningen må stoppes og humanitær tilgang sikres. For å få til dette kreves ny taktikk og allianser. Man kan ikke la et regime som bruker sult som våpen få legge premissene for humanitær tilgang til den lidende befolkningen. Britene har nå varslet at de ikke vil gi noe direkte assistanse til et konkurstruet Sudan før krigshandlingene opphører. Hva vil Støre og Solheim gjøre?

En januardag i 2008 nord i Laos: En ueksplodert klasebombe i grøftekanten blir forvekslet med en leke, og fire barn blir drept, fem hardt skadd. To år gamle Dokthjan overlevde fordi han satt beskyttet på ryggen til sin storebror, som omkom i ulykken.

Denne tragedien er unik av kun én grunn: Den ble fortalt. Hver eneste dag drepes og lemlestes barn og voksne av miner og klasebomber i fredstid. Disse våpnene rammer blindt, og skiller ikke mellom en barnefot eller en voksen manns støvel. Konsekvensene av disse ulykkene har ringvirkninger langt utover de enkeltindividene som blir drept eller kvestet for livet: Frykten for og uvissheten om hvem som rammes neste gang lammer lokalsamfunn verden over, og utgjør en enorm hindring for utvikling og gjenoppbygging. I noen av de hardest rammede områdene i Sudan, Bosnia-Herzegovina, Libanon og Laos er det å hente vann, samle ved, dyrke mat eller gå til skolen direkte forbundet med livsfare. I tillegg gjøres dyrkbar mark, boområder og viktig infrastruktur utilgjengelig, noe som hindrer muligheten til å skape utvikling og vekst i de samfunnene som er rammet.

Søndag 23. oktober setter NRK TV-aksjonen i samarbeid med Norsk Folkehjelp søkelys på alle de millioner av sivile barn, kvinner og menn som fortsetter å bære byrden fra væpnede konflikter – lenge etter at fredsavtaler er signert.

Norsk Folkehjelp er en av verdens største organisasjoner innen humanitære minerydding. Gjennom snart 20 års erfaring kan vi dokumentere hvilke enorme økonomiske og sosiale kostnader miner og klasebomber har for enkeltsamfunn som har vært rammet av krig og konflikt. Det som ikke lar seg dokumentere, er følelsen av å leve med konstant frykt for ditt eget og dine barns liv, hver eneste dag, i tiår etter tiår.

Norsk Folkehjelp har til nå ryddet millioner av kvadratmeter land i lokalsamfunn hvor sivile bor.Men fortsatt er behovet for mine- og eksplosivrydding stort, og det er både kostbart og risikabelt å rydde opp etter krig. Vi anslår at det fortsatt ligger flere titalls millioner miner nedgravd i bakken i land over hele verden. Når det gjelder klasebomber vet vi at de har vært brukt i 32 land, og det anslås at 440 millioner småbomber har blitt spredt over disse landene. Én fjerdedel av disse, 132 millioner dødelige småbomber, eksploderte aldri. Disse er blitt liggende igjen på bakken og utgjør samme trussel som en landmine.

En viktig del av løsningen er selve mine- og eksplosivryddingen: For hver eneste mine som blir fjernet fra bakken forbedres livssituasjonen for befolkningen i områder der det har vært konflikt. Men like viktig er det politiske påvirkningsarbeidet som har pågått i spennet mellom sivilsamfunn og myndighetsnivå parallelt med selve ryddingen. Norsk Folkehjelp er en av få organisasjoner som har kombinert en politisk talsmannsrolle med operasjonell minerydding. Dette har gitt oss et rom for betydelig påvirkning inn i de politiske prosessene med å få på plass de to internasjonale forbudsavtalene mot landminer (1997) og klasebomber (2008). I forkant av disse avtalene foregikk et utbredt lobbyarbeid og en politisk tautrekking på flere nivå. Karakteristisk for begge prosessene var at de var produkter av et uvanlig sterkt og strategisk partnerskap mellom regjeringer, internasjonale organisasjoner som Den internasjonale Røde Kors-komiteen og FN-organisasjoner og sivilsamfunnet – blant annet representert av humanitære organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Human Rights Watch.

Vårt arbeid i disse prosessene viser at det er mulig for en liten norsk organisasjon å være med og forme internasjonal humanitær politikk. Dette først og fremst fordi våre 1200 mineryddere verden over, med fare for egne liv, opererer i virkelighetens minefelt.

Arbeidet har langt på vei vært en suksess, og i dag er antipersonellminer og klaseammunisjon forbudte våpen. Så langt har 111 stater undertegnet klaseforbudet, og 156 stater, altså 80 prosent av alle verdens land, har sluttet seg til minekonvensjonen. Alle statsparter til forbudsavtalene har forpliktet seg til ikke bare å rydde landområdene på sine territorier, men også å destruere alle lagre de måtte ha med slike våpen.

I dag dreier vårt politiske påvirkningsarbeid seg først og fremst om å få statspartene til å oppfylle sine forpliktelser til å destruere lagre, rydde landområder og bistå ofrene. Dette arbeidet er sterkt knyttet sammen med den kontinuerlige innsatsen for å videreutvikle metoder som benyttes i mine- og eksplosivrydding og destruksjon av våpenlagre. Med midler fra NRK TV-aksjonen 2011 vil Norsk Folkehjelp intensivere sitt arbeid ytterligere, for derigjennom å bidra til enda flere trygge samfunn og færre ulykker med død og lemlestelser til følge.

Av: Liv Tørres, generalsekretær i Norsk Folkehjelp og Per Nergård, leder av mineavdelingen i Norsk Folkehjelp

Norge har et særskilt ansvar for at fredsavtalen i Sør-Sudan blir ­­overholdt.

Norsk Folkehjelp advarte 17. juni i brev til utenriksminister Støre og utviklingsminister Solheim, mot humanitær katastrofe i Nubafjellene i Sør-Kordofan og påpekte risikoen for spredning av konflikten til Blånilen. Nå, tre måneder etter, er krisen en realitet. Mer må gjøres for å mobilisere internasjonalt press mot Khartoum.

UNHCHR, Amnesty og Human Rights Watch har dokumentert massive overgrep mot sivilbefolkningen i Nubafjellene. Konflikten har nå spredd seg til delstaten Blånilen, og vi mottar meldinger om stadige flybombinger mot sivile mål. Nå er også matlagrene snart tomme. Om en drøy måned begynner tørketiden. Det vil muliggjøre at bakkestyrker settes inn, og dermed fullskala krig og humanitær katastrofe.

Fredsavtalen, CPA, ble inngått mellom regjeringspartiet i Khartoum, NCP og SPLM i 2005. I henhold til en egen protokoll i denne avtalen, skulle Sør-Kordofan og Blånilen igjennom en konsultasjonsprosess i befolkningen for å sikre at innholdet i avtalen ble implementert. Abyei skulle få egen folkeavstemning om tilhørighet til Sør eller Nord. Ingen av disse prosessene har blitt gjennomført.

Norge står som en av de internasjonale garantistene for fredsavtalen. Norske myndigheter har således et særskilt ansvar for at intensjonen i avtalen overholdes. Utenriksminister Støre uttrykte nylig bekymring for spredning av konflikten til Sør-Kordofan og Blånilen, og ba myndighetene i Khartoum umiddelbart gi FN adgang til området. Norske myndigheter har for øvrig vektlagt en forhandlingsløsning på konflikten i grenseområdene. Men er en forhandlingsløsning uten samlet, sterkt og vedvarende internasjonalt press mot Khartoum i det hele tatt realistisk?

Etter 25 år i Sør-Sudan kjenner Norsk Folkehjelp Khartoum-regimets taktikk godt. Khartoum bærer ansvar for at 2 millioner sørsudanere døde i borgerkrigen mellom Nord og Sør. Sudans leder, Bashir, står tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av den internasjonale straffedomstolen, ICC. Taktikken med angrep mot sivilbefolkningen, allianser med arabisk stammemilits og bruk av sult som våpen, er kjent både fra Sør-Sudan, Nubafjellene og Darfur. Khartoum fører i dag krig mot sin egen befolkning i et nærmest sammenhengende belte fra vest til øst; i Darfur, Nubafjellene og Blånilen, og fredsavtalen fra 2006 med Beja-folket i øst er svært skjør. Regimet lyktes dessuten tidligere i vår med å rense den omstridte Abyei-regionen for dens rettmessige innbyggere, Ngok Dinkaene.

Den ICC-etterlyste Ahmed Mohammed Harun ble utpekt som vinner av valget i begynnelsen av mai i Sør-Kordofan. Marginene var små og valgresultatet omstridt. Den viktigste opposisjonen, SPLM-N, anerkjente ikke resultatet og påpekte fusk. Carter-senteret erklærte imidlertid valget som fredelig og troverdig til tross for vanskelig sikkerhetssituasjon og en del uregelmessigheter. Tidligere nestleder i Carter-senteret, Aly Verjee, gikk senere ut med massiv kritikk av Carter-sentrets anerkjennelse av resultatet. Et valg med lite legitimitet som utpekte en person med Haruns historie som guvernør, skapte frykt for maktmisbruk og overgrep.

Og frykten var ikke ubegrunnet. Bare få uker etter det omstridte valget, sendte NCP ut ordre om full avvæpning (innen 1. juni) av alle enheter som hadde vært knyttet til SPLA. SPLM-N oppfattet dette som en direkte provokasjon. Til sammenligning hadde Sør-Sudan innlemmet alle militsgruppene i sør som hadde kjempet med støtte fra Khartoum, i sin hær. SPLA-soldatene fra Nubafjellene og Blånilen fikk aldri en tilsvarende avtale i Nord. Khartoum satte aldri i gang forhandlinger om demobilisering eller integrering av disse soldatene, før de altså fikk noen dagers varsel på å gi fra seg våpnene 1. juni. Hva som direkte utløste kampene 6. juni er omstridt og påstand står mot påstand. Det som er klart er at Khartoum 9. juni rettet det første massive angrepet mot Nubafjellene og bombet og startet fordrivelsen av sivile og likvideringen av antatt opposisjonelle.

Humanitære organisasjoner og FN er fortsatt nektet tilgang til Nubafjellene og all internasjonal stab har måttet forlate området. FNs ønske om å forhandle om en humanitær korridor inn til befolkningen i Nuba har møtt en kald skulder fra regimet i Khartoum. Regimet er ikke interessert i noen form for internasjonal tilstedeværelse. Etter 17. august har det vært flere forhandlingsinitiativ der Etiopias statsleder, Meles, har spilt den sentrale rollen. Dette har så langt vært mislykket.

Khartoum-regimet er kjent for å bruke politiske forhandlinger som uthalingstaktikk for å lette på internasjonalt press. 28. juni ble det eksempelvis underskrevet en fredsavtale i Addis Ababa mellom NCP og SPLM Nord. Denne ble undertegnet av NCPs mektige Nafi’e Ali Nafi’e og beskriver blant annet hvordan SPLA-N kan integreres i SAF og SPLM-N anerkjennes som parti (Malik Agar vant guvernørvalget i Blånilen i 2010 for nettopp SPLM-N, men er nå kastet av Bashir). Avtalen ble så tilsidesatt av Bashir 7. juli. Ifølge Reuters ga Bashir hæren ordre om å fortsette militære operasjoner til «rensingen er over». 23. august erklærte Bashir ensidig våpenhvile. USA ba SPLM-N gjøre det samme. Rapporter viste imidlertid at SAF fortsatte bombingen bare timer etter at våpenhvilen ble erklært.

Norsk Folkehjelp ber norske myndigheter om å legge om kursen. De må bli betydelig tøffere. Forhandlinger nytter ikke uten massivt internasjonalt press. Norge må bli den sterke pådriveren og sikre et samlet press hvor også land med innflytelse i Khartoum, slik som Kina, er med og krever at:
* flybombingen og angrepene mot sivile mål stoppes umiddelbart
* adgang for humanitær assistanse i hele Sør-Kordofan og Blånilen sikres
* man søker en politisk løsning som omfatter de grunnleggende problemene i Sudan: konsentrasjonen av makt og ressurser i Khartoum og marginaliseringen av utkanten

Tiden er knapp – tøyles ikke Khartoum nå vil situasjonen bli katastrofal om kun en måneds tid.