Debatt

Listhaugs syndebukk

Menneskerettighetene er ikke problemet. Vi har allerede verktøyene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Adele Matheson Mestad, nestleder i Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter

Det er ikke noen motsetning mellom å ivareta sikkerheten til norske borgere på den ene siden, og å ivareta menneskerettighetene på den annen.

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug uttalte nylig at Norge må ta i bruk det hun omtaler som «nye virkemidler» for å ivareta borgernes sikkerhet. Hun mener staten må internere mennesker som har fått avslag på asylsøknaden og av ulike grunner ikke har forlatt landet. I tillegg vil hun fengsle asylsøkere med usikker identitet. Listhaug uttaler at Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) er «utfordrende» for vår mulighet til å ivareta borgernes sikkerhet, og at den «bør utfordres».

Hva som menes med å «utfordre» EMK er ikke helt lett å gripe fatt i, men utspillet synes bygge på en virkelighetsbeskrivelse der menneskerettighetene hindrer staten i å regulere innvandringspolitikken og ivareta grunnleggende samfunnssikkerhet. Denne beskrivelsen er feil.

Verktøykassen er allerede stor

De færreste menneskerettigheter er absolutte. Stater kan gripe inn i dem med egne lover når det er nødvendig og forholdsmessig, og når inngrepet ivaretar legitime fellesskapsinteresser. Innvandringsregulering og samfunnssikkerhet er typiske eksempler på slike fellesskapsinteresser.

Utlendingsmyndighetene har i dag en rekke virkemidler for å sikre at kun personer med lovlig opphold får bli i Norge. De kan både internere personer som ikke bidrar til å avklare sin identitet og personer som de har konkrete holdepunkter for at vil unndra seg utsending. Disse virkemidlene brukes aktivt. I 2016 foretok utlendingsmyndighetene 4.112 interneringer på Trandum. Interneringer skjer etter at en domstol konkret har vurdert lovligheten og forholdsmessigheten av interneringen. Slik ivaretar myndighetene grunnleggende rettssikkerhet og menneskerettigheter.

Listhaugs uttalelse bærer preg av et ønske om kollektiv vurdering av grupper av asylsøkere. En slik ordning vil, i motsetning til dagens praksis, stride mot menneskerettighetene.

De senere årene har Norge dessuten fått et betydelig utvidet grunnlag for å bekjempe terror innenfor straffesystemet. Myndighetene kan pågripe og straffe personer som planlegger terror eller tilslutter seg terrororganisasjoner, og kan drive omfattende hemmelig overvåking for å avverge terrorhandlinger.

Statens verktøykasse er altså allerede stor på områdene Listhaug omtaler. Det er ikke behov for å foreta tendensiøse koblinger mellom terror og mennesker på flukt.

Menneskerettsdomstolen har lenge forholdt seg til utfordringen med å finne det rimelige balansepunktet mellom statenes behov for å sikre borgerne mot terror på den ene siden, og enkeltindividenes behov for beskyttelse mot for omfattende statlig tvangsmiddelbruk på den annen. Å påpeke at dette er en utfordrende balansegang, hvor myndighetenes handlingsrom gjerne kan diskuteres, er noe ganske annet enn å hevde at man bør «utfordre» EMK.

På samme måte er de 1.600 (ifølge NRK) såkalte ureturnerbare asylsøkerne en utfordring for Norge av mange grunner. Men den største utfordringen knyttet til disse menneskene, mange som har bodd her papirløse i over 20 år uten muligheter for jobb eller utdanning, er nok neppe hvorvidt de bør fengsles eller ikke.

Signaleffektene av slike uttalelser

Internasjonale menneskerettskonvensjoner brukes fra tid til annen som syndebukk når politikere mener de setter grenser for deres politikk. Konvensjonene gjør imidlertid sjelden det. Menneskerettighetene gir statene et vidt handlingsrom. Men de stiller krav til at statlig maktutøvelse mot enkeltmennesker begrunnes i konkrete behov. Det er ikke for mye forlangt.

Det man oppnår ved å ta til orde for å undergrave disse konvensjonene, som EMK, er å svekke vårt forsvarsverk mot at de verste delene av vår relativt nylige historie skal gjenta seg. I Norge er EMK heldigvis mest relevant som et bolverk mot en fremtid vi ikke kjenner. Men i en rekke andre land – og med stigende relevans – har disse rettighetene en viktig funksjon i dag. Vi trenger ikke se lenger enn til Tyrkia, Ungarn og Polen. Hva skjer når statsråder i et land som Norge, med vår utenrikspolitiske målsetning om å være et menneskerettslig foregangsland, utfordrer disse beskyttelsesmekanismene, og slik legitimerer en «à la carte»-tilnærming til menneskerettighetene, der man bare kan velge bort de som ikke måtte passe fra sak til sak?

Erna Solberg har presisert at dette er et valgkamputspill fra Frp som ikke reflekterer regjeringens politikk. Men det hindrer ikke signaleffektene ved slike uttalelser fra en statsråd i justissektoren.

Internasjonalt får vi, som representanter for Norges stortingsopprettede institusjon for menneskerettigheter, spørsmål om hva vi synes om endringen i den norske menneskerettsprofilen. Vi svarer da at oss bekjent er det ikke skjedd noen slik endring. For i Norge, til forskjell fra en rekke andre land, er ikke menneskerettighetene kun forankret i EMK og andre konvensjoner. De er også forankret i vår egen grunnlov fra 2014. For kun tre år siden, og ikke i en helt annen tid og ment for helt andre forhold (som synes å ha blitt en populær måte å beskrive menneskerettighetenes angivelig manglende relevans i dagens samfunn på) bestemte altså Stortinget med over to tredjedels flertall seg for å ta en rekke menneskerettigheter inn i Grunnloven. Men dette prinsipielle synet støttet av et bredt politisk flertall, er ikke immun mot negative virkninger fra motstridende soloutspill, som skyver de lange linjene i norsk menneskerettspolitikk i bakgrunnen.

Lever godt med menneskerettslige rammer

I vårt rettsstatlige demokrati lever vi godt med grensene som menneskerettighetene stiller. Vi kan fint ivareta statens behov for å sikre borgerne samtidig som vi holder oss innenfor disse grensene. Imidlertid lever vi dårlig med en gradvis nedbygging av vårt omdømme som menneskerettsnasjon. I disse tider av verdidebatt bør det være ekstra viktig å holde fast på at Norge er en rettsstat der menneskerettighetene står sterkt.

Mer fra: Debatt