ANNONSE
lykkeland

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst

24-03-2017

Lille speil på veggen der

Det siste vi trengte nå, var å bli kåret til verdens lykkeligste land.


Akkurat idet vi hadde sluttet å tenke på at vi i altfor mange år er blitt kåret til verdens rikeste land, så fikk vi dette slengt i trynet! Når slike ting skjer, tårner det seg opp med spørsmål, og det alle lurer på er: Hvem i huleste er det som går rundt i landet her og føler seg lykkelig? Hvem skrøyt på seg dette? Hvem lurer hvem?

For det første er folk blitt svært frustrerte over at vi er kåret til verdens lykkeligste land. For det er jo befolkningen som er lykkelig, ikke landet, mener folk. Vel, nå ser det jo ut som landet også er ganske lykkelig, bortsett fra de i landet som denne uka måtte evakueres på grunn av snøras. Vi evakueres oftere enn før på grunn av snøras. Det skyldes klimaverstingene, det er ikke hard nok vinter lenger selv om de fryser i Alta og flyktningene fra Syria som kommer dit, vil hjem til ruinene framfor å bo så langt nord. Men bortsett fra snøen, så har vi unnagjort vårjevndøgnet. Norge som land vet at når våren kommer, da kommer lykken også. Vi har ikke sett naboene på trekvart år. Alle kommer strømmende ut av hus og hjem og hilser på hverandre. «Hvordan har du hatt det denne vinteren? Hallo, hallo, hvordan står det til? Bare bra! Hei på deg, hei på deg!»
For det andre så er det altfor mye ansvar å gi et så lite land status som lykkelandet. Det er for få mennesker her. Vi kan ikke bære dette på våre skuldre nå. Det er et altfor stort ansvar, og ikke minst en altfor enkel sak å lage artikler på. Det har ikke gått en dag denne uka uten at noen i en redaksjon har tenkt: hva med å lage enda en sak rundt dette med lykke? Også undertegnede kaster seg på Kathrine Aspaas-bølgen og dundrer ut en lykkesak på en fredag. Jeg merker jeg skammer meg.

Les også: Harald Eia: – Byråkratene er hemmeligheten bak nordmenns lykke

Så siden det ikke er landet, men alle oss andre som bor her, som er så sabla happy, hvem er lykkejegerne? Sylvi Listhaug kanskje? Som umiddelbart skrev på Facebook: «Hvem skulle tro dette etter at Ap, Sp, SV og MDG har tutet ørene våre fulle om hvor grusomt det har blitt under Frp/H regjeringen. Ha en fin dag alle sammen!» Hun skal jo inn i babylykkerusen i tillegg, det høyeste lykkepresset et menneske kan oppleve.

Så da vet vi, det er ikke mammabloggerne. Eller småbarnsforeldrene. De er nemlig ærlige på at det å være i en sånn posisjon, det er knallhardt. Det er unikt og fylt med vakre opplevelser, men det er ikke bare topp. Voksenlivet er ofte et sjokk for de fleste, og de godt voksne ser på de nye voksne og tenker: Hold ut! «Det er bare en overgang, sa reven da han ble flådd». Og hvis lykken ikke holder etter noen år, må du ikke si hvis du til slutt blir skilt, at det var «for barnas beste». Det er feigt å ikke tviholde på lykken så langt det lar seg gjøre. Siste statistikken sier at det var færre skilsmisser i fjor. Og går det galt, skyldes det på barnas beste. Det er om å gjøre å ikke være lykkedrepere!
Så det kan ikke være disse barna i Norge som er de lykkelige. Skilsmissebarn blir forsket på hele tiden, og all forskning viser at alle barn helst vil ha en familie. Det tenker visstnok barnevernet også, men de får kjeft siden de rykker barn ut av familier, og kaller alle de definerer som dumme for psykisk utviklingshemmet. Barnevernet eller de som rømmer fra barnevernet, er altså ikke de lykkelige her.

Hva med tenåringene, da? Det kan umulig være generasjon prestasjon som går fra å være alvorlige til lykkelige? De som kontinuerlig hører hjemme i krenkeland på vegne av seg selv og andre. Generasjonen som har vokst opp med antimobbekampanjer, de er målt med nasjonale prøver og har Kardashian-familien som store forbilder. Samtidig som de er for å legalisere narkotika uten å skjønne at hvis du prøver å lure hjernen din med dop for å bli lykkelig, da blir du psykisk syk og må gråte på søndager. Hardt.

Er det Erna? Hun sier at nøkkelen er at det gjelder å være tilfreds i livet, men er hun så tilfreds etter denne ukas høring? Der hun selv innrømmer at hun ikke visste vi var såpass dårlig terrorsikret. Kanskje det er derfor vi er så lykkelige? Lykkelig uvitende! Ville vi blitt kåret til de lykkeligste hvis de hadde spurt oss etter den høringen, nå når vi alle må gå rundt og tenker på at drikkevannet vårt ikke er godt nok sikret?
Kanskje den lykkeligste i Norge er Martin Kolberg, fordi han får sitte i konstitusjonskomiteen og granske og spørre? Og kanskje er det også svaret på hvorfor vi andre er lykkelige, fordi vi vet at det granskes og spørres, det er åpent og derfor har vi tillit til de som styrer. Derfor er det farlig når Ine Marie Eriksen Søreide har hemmeligstemplet deler av sikkerhetsrapporten. Hemmelighet skaper mistenksomhet. Det gjør ingen andre enn Ine Marie Eriksen Søreide lykkelig.

Kan det være naverne? De 300.000 som trengte jobb i fjor og som ifølge Nav ikke syns det er flaut å bli arbeidsledig fordi det nå er så mange, hver tiende arbeidstaker, faktisk, med forskjellige yrker som går inn og ut av Nav. Nå er det å miste jobben blitt mer stuereint. Enkelt for ansatte på Nav å si, de har jo tross alt en jobb å gå til. Resten av livet. Men vi vet jo at Nav-ansatte ikke er lykkelige, de blir jo like mye trua på livet som barnevernsansatte. Det må være noen andre.

Er det kanskje russen? Den eneste tida det er lov å hoppe opp og ned i gullbelagt boblejakke mens du kjefter på politiet fordi de ikke har snakket med dere i forkant om hvorfor dere ikke skal voldta, som dere visstnok trenger å få beskjed om i Stavanger. Våren som er lykkeligste tida for spesielt vestkangutter. De som med god samvittighet vet de skal ta opp fag neste år, så russetida ikke blir ødelagt av nedturen rett etterpå; eksamen! Er det kultureliten? Som humrer seg gjennom Trygdekontoret og syns Seltzer tar opp spennende og drøye temaer, og som heller ikke blir personlig påvirket av at Emma Claire lurer på om hun har for lang tiss. De som leser mest, tjener fett og har flest ovale weekender av oss alle. Er det rett og slett kanskje Bjørn Eidsvåg som er lykkeligst i Norge fordi han tør å innrømme at han elsker Amarone-vin? Eller Jørgen Skavlan som både er solbrun, tynn, pen og Norges mest populære lege?
Hvordan skal det gå med dette folkeslaget som skal bære på stempelet som lykkeligst? Når du vet at du hater naboens tre, og innvandringsdebatten gjør deg sprø samtidig som du er rasende fordi det finnes altfor dyr kreftmedisin der ute som ikke det offentlige helsevesenet har råd til.

Du vet vi ikke får bukt med barnefattigdommen, og at kvinner tjener dårligere enn menn. Du er bekymret for deg, barna dine og hva suksessen vil gjøre med Markus og Martinius når de en gang blir voksne. Du må bære på dine skuldre at det smilet du smeller ut på instagram gjør at andre også legger ut smil på instagram, og at du derfor ser ganske lykkelig ut. Men du føler deg som en misforstått borger som ikke vet om det er sunt å jogge, eller om du burde kjøpt deg utleieleiligheter for å sikre pensjonen din. Er de klar over hva de har gjort med de fleste av oss?

Det at vi har vunnet lykkepokalen rett og slett, skyldes at demokratiet og byråkratiet funker. Vi stoler på politikerne, vi liker åpenheten, vi liker å kunne kritisere uten å bli satt i fengsel, vi liker naboen. Vil denne utmerkelsen gjøre oss til potte sure mennesker? At det å vinne lykke på et lite korrupt og godt byråkrati er det samme som å få en Bocuse d’Or for å ha laget knekkebrød med cottage cheese. En pokal som rett og slett bærer fargen grå! Jeg tror det er frivilligheten, at alle i Norge driver med sine små hobbyer, lokalrevyer, røde kors eller vaffelsteking på turisthytter i påsken. Det er derfor vi vet innerst inne at vi er lykkelige, fordi vi ikke er proffe konsulenter i våre egne liv, vi liker rett og slett vårt eget langstrakte lykkeland.


nyemeninger Meninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!