Alle er for likelønn. Det jo rettferdig. Men ingen vil betale for den. Verken partiene, arbeidslivets organisasjoner eller arbeidsgiverne legger nok på bordet til at kjønnslønnsgapet forsvinner.
Vi i Feministisk Initiativ mener det på tide å komme ut av likelønnsapatien. Vi trenger en tverrpolitisk likelønnsdugnad i Norge.
Kvinner har i gjennomsnitt lavere timelønn enn menn, rundt 86 prosent av menns timelønn. For menn og kvinner i samme yrke, innen samme næring, har kvinner rundt 93 prosent av menns timelønn. Det siste kan skyldes ulikheter i ansiennitet, kvalifikasjoner og arbeidsoppgaver - eller det kan skyldes direkte lønnsdiskriminering. Også menn i de kvinnedominerte yrkene har en bedre lønnsutvikling enn sine kvinnelige kolleger. Medregnet kapitalinntekt er det totale inntektsgapet mellom kvinner og menn på 37 prosent.
Det er jo verken rettferdig eller lønnsomt å sluntre unna arbeidet for likelønn. Mangel på verdsetting av det som kvinner tradisjonelt har jobbet med, er ikke bra for damene som brenner ut i disse lavstatusyrkene. Denne skjevheten i lønn mellom kjønnene har store ringvirkninger for kvinners økonomiske selvstendighet og sender også signaler om at kvinner er mindre verdt påarbeidsmarkedet og ellers. Det opprettholder også det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Jenter utdanner seg oftere til såkalte mannsyrker enn visa versa. Det kunne vært fint å være barnehageansatt, men lønna er jo så lav, tenker mange gutter. Og kanskje det tristeste av alt, likelønnsapatien vår sender et tydelig signal til barna våre: noen urettferdigheter må vi bare leve med, tross alt. Vi har det ganske greit i Norge. Vi er kanskje petroliumsbedøvet.
Men det finnes håp. En ny generasjon feminister vil ta ansvar. Vi vil ikke at neste generasjon skal bruke tid og energi på å løse likelønnsgåten. Vi kan gjøre det nå. Og det finnes feminister av begge kjønn i alle partier. La oss ta fem grep sammen:
1. Virkeliggjøre forslaget om en likelønnspott. Hovedutfordringen i arbeidet med å redusere lønnsforskjellene mellom kvinner og menn handler om det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Norge, og om hva vi som samfunn anser som yrker verdig en god lønn. Tradisjonelt kvinnedominerte yrker slik som omsorgsyrker er konsekvent lavtlønnede, selv om de fleste er enige i at dette er yrker vi ikke kan leve uten. At minoritetsandelen er høy i noen av disse yrkene bidrar også til lavere status. Omsorgsarbeidere vil aldri tjene likt som industriarbeidere - eller sykepleiere likt som ingeniører - før kjønnsdimensjonen anerkjennes som en grunn til at disse yrkene vurderes som mindre verdt.
Den regjeringsutnevnte Likelønnskommisjonen med Anne Enger i spissen kom med flere tiltak for ål øse dette i 2008. Blant annet ble politikerne anbefalt å innføre en stor utjevnende likelønnspott. Ingen var villige til å ta grep. Kjønnshierarkiet i fagbevegelsen, arbeidsgiverorganisasjonene, partiene og samfunnet forøvrig stod i veien. Det eneste pussige unntaket var at nåværende finansminister Siv Jensen gikk inn for dette i 2012. Barnebarnet til Betzy Kjeldsberg snuste på likestillingsarven sin.
2. Innføre Likelønnsstandarder påkommunale arbeidsplasser. På Island har de innført en slags likelønnssertifisering. Oslo kommune må undersøke lønnsforskjeller mellom sine kvinnelige og mannlige ansatte, og sette av en likelønnspott for å rette opp skjevheter.
3. Fjerne uønsket deltid. Et annet viktig tiltak for å oppnå økonomisk likestilling er at faste, hele stillinger skal være normen. Mange flere kvinner enn menn jobber i dag deltid, og tilbys ofte en kombinasjon av småbrøkstillinger og vilkårlige ekstravakter. Oslo kommune og andre bør gå i bresjen for nulltoleranse for ufrivillig deltid.
4. Pålegge store private bedrifter å offentliggjøre kjønnslønnsstatistikk. Også i private bedrifter i Norge bør det settes fokus på likelønn. Lønnsforskjellen mellom menn og kvinner er større i privat sektor enn offentlig. I Storbritannia har den konservative regjeringen nylig bestemt at alle bedrifter med mer enn 250 ansatte skal offentliggjøre statistikk på gjennomsnittslønna for kvinner og menn. Slik kan vi oppnå at bedriftsledere blir mer bevisst på årette opp skjevheter, og kanskje at bedriftene skjerper seg for ikke å være blant de med det største lønnsgapet. Dette er en idé som bør prøves i Norge, vi kan starte i Oslo?
5. Den enkelte arbeidsgiver har også makt til å endre ren kjønnsdiskriminering av kvinner. Kvinner hører ofte at de må bli like tøffe som menn i lokale lønnsforhandlinger. Men når kvinner tar rådet på alvor, hva skjer? Jo, forskning fra Sverige viser at arbeidsgivere oppfatter pågående kvinner i lønnsforhandlinger som upassende og aggressive. Stereotype forestillinger om menn og kvinner hindrer altså likeverdige lønnsforhandlingsprosesser. Hva skjedde med arbeidsgiveres lovpålagte plikt til å fremme likestilling?
Likelønn er en av de mest seiglivede likestillingsutfordringene vi har. Innsatsen har oftest druknet i velvilje. Prisen har blitt for høy for mange. Det koster for mye å bli helt. Ansgar Gabrielsens heltestatus var billigere, kvotering av kvinner til ASA styrene kostet ikke penger i statsbudsjettet. Men er det ikke nok prat nå? Er det ikke på tide med nye likestillingshelter som ikke godtar at kvinner utnyttes økonomisk i likestillingslandet Norge. Eller skal bare fortsette å gi jentene våre litt mindre lommepenger enn guttene våre, for å forberede dem på arbeidslivets harde realiteter?
Innlegget er skrevet sammen med Cathrine Linn Kristiansen, førstekandidat for FI Oslo