For den oppvoksende slekt bør det først opplyses at den samme Lier-Hansen har båret flere hatter enn de fleste innenfor det feltet som heter rovdyrforvaltning i dette landet. I så måte har han større ansvar enn kanskje noen annen for dagens situasjon.
I 1989-90 trakk han, som generalsekretær i NJFF, hele den norske jegerstanden inn i det kokkelimonke-prosjektet som Viggo Ree organiserte og kalte ”tidenes største samarbeid i nordiske naturvernkretser”, da organisasjoner med 1,5 millioner medlemmer ville ha Nordisk Råd til å ta avstand fra en nordisk forvaltningsplan for store rovdyr med den begrunnelse at den var i strid med Bernkonvensjonens prinsipper. De hevdet at Norge var forpliktet til å bygge opp levedyktige bestander av alle de store rovdyra innenfor sine egne grenser. Det lyktes over all måte: Nordisk Råd bøyde av for miljøorganisasjonene og aksepterte tolkningen. At NJFF i en høringsuttalelse forut for rådsmøtet hadde snudd på hælen og støttet forvaltningsplanen, var det ingen som registrerte. Og generalsekretæren klarte å fjerne all oppmerksomhet fra sin egen rolle.
I dag vet alle, selv om bare noen få av oss snakker om det, at vi IKKE er forpliktet til å bygge opp egne nasjonale bestander av rovdyr. Men de to første rovviltmeldingene la det motsatte til grunn, og Lier-Hansen var leder av Direktoratet for naturforvaltning i nettopp de årene da de administrative konsekvenser av en slik målsetting ble satt ut i livet.
Og ikke nok med det. I 2000-2001 satt han som statssekretær i Miljøverndepartementet under Siri Bjerke. De departementale saltomortalene som vi den gang var vitne til, bærer et umisskjennelig preg av Stein Lier-Hansen. Det var på denne tiden det gikk opp for de ansvarlige at totalfredningen av ulv ikke lot seg opprettholde på grunn av de voldsomme skadene på bufe som de ennå fåtallige ulvene forårsaket. Og de første fellingstillatelser ble gitt. Det førte selvfølgelig til protester, og tre organisasjoner gikk til sak mot Staten – som de vant i første omgang. Det ledet til den merkverdighet, med tydelig stempel av Lier-Hansen, at departementet innledet et samarbeid med WWF Norge og Rasmus Hansson om markedsføring av gjeldende politikk. Privatiseringsforsøket artet seg bl.a. slik at WWF ved Hansson og Schandy på et seminar på Elverum gjorde rede for hva som var gjeldende politikk, mens departementet nøyde seg med møteledelsen.
Så vant departementet omkampen i retten – men med en fortolkning av Bernkonvensjonen som gikk langt ut over det som departementets prosedyre hadde lagt opp til, slik at seieren langt på vei ble en trussel mot selve grunnlaget for politikken: Myten om ”nasjonale levedyktige bestander” ble avslørt. Men i forståelse med medienes miljøredaksjoner lyktes det å dysse det hele ned. Og hovedlinjene kunne ”videreføres”.
Det er den tidligere generalsekretæren, direktøren og statssekretæren som nå lar sin stemme lyde i NRK P1 med friske uttalelser om at rovdyrforliket er en ”katastrofe” og at de norske politikerne finner unnskyldninger for ”å felle rovdyr i alle situasjoner”. ”Det går ikke an å få en bærekraftig forvaltning med bare tre ynglinger,” doserer han – og har nok glemt at det var i hans tid som statssekretær at myten om de nasjonale bestander ble forlatt. Nå er han freidig nok til å hevde at ulven i Norge er på randen av utryddelse!
Den 9. mai 2001 hadde Dagbladets Ottar Jacobsen et stort oppslag om hiuttak av jerv og innhentet uttalelse av den tids medieguru, Viggo Ree, om at ”DN og Statens naturoppsyn opererer som bøddelkorps.” Da svarte statssekretær Lier-Hansen at ”uttaket av dyr er forsvarlig”. Men i 2014 har han fått ny hatt og sier at uttak av jerv i jervehi er ”i strid med dyrevelferden” og at ”det må finne andre måter”.
Noen undres over at denne mannen har hatt klippekort i NRKs ulike naturredaksjoner. Jeg er ikke blant dem.