– Neeei, jeg har tapt titusen kroner.
Det er noen år siden nå; Min venn som flyttet til Norge fra et søreuropeisk land hadde oppdaget at arbeidsgiveren hadde trukket henne for mye i skatt året før.
– Slapp av, sa mannen hennes. Du får dem igjen i juni.
Hun bare fnøs. Hun stolte ikke et sekund på skattemyndighetene og var sikker på at de ville finne en måte å beholde pengene hennes på.
I dag er dette bare ett av mange eksempler på hvorfor hun foretrekker å jobbe i Norge og feriere i hjemlandet i stedet for omvendt. «Norge virker», som hun sier.
At det er både mulig og naturlig å stole både på folk og myndigheter er et enormt fortrinn for Norge i den globale konkurransen om flinke arbeidstakere. Det er et fortrinn når vi skal tilrettelegge for gode liv for medborgerne våre, og i den evige jakten på økt produktivitet.
Når utenlandske ingeniører besøker norske produksjonsvirksomheter og blir klar over hvor langt ned i kjeden beslutningsansvar er delegert, blir de forbauset. Fagarbeidere vurderer og beslutter på stedet, og informerer i ettertid. Det er enormt mye mer effektivt enn å måtte få tillatelse av en leder hver gang. Det er en arbeidsform som er utenkelig i mange andre land. Formenn og ingeniører vil gjerne vurdere slik oppførsel som et angrep på sin autoritet. I mer hierarkiske systemer vil dessuten fagarbeiderne selv ikke ha noe å tjene på å ta mer ansvar. Tar de feil, får de skylda, og har de rett får de ingen belønning. Å delegere ansvar krever ydmyke, men også modige ledere. Og en aksept for at feil kan og vil oppstå. Belønningen er økt effektivitet og mer interessante arbeidsplasser med høyere lønninger.
IA-avtalen med egenmeldinger er et annet godt eksempel. Hvor mye sparer vi ikke som land på at vi våger å stole på at folk er syke når de sier at de er syke, og at de kommer på jobb når de er friske? Å bruke helsevesenet på å kontrollere hver eneste influensa ville kostet enorme summer. Gevinstene er langsiktige og store. Og vi får dem på deling alle sammen.
Også utenfor arbeidslivet nyter vi godt av å ha tillit til hverandre. I norsk natur er det hundrevis av ubetjente overnattingshytter som eies av DNT og som hvem som helst kan skaffe seg nøkkel til. Kontrollen begrenser seg til en bok man skriver seg inn i ved ankomst. Det er med andre ord nærmest fritt fram for dem som vil sove gratis eller la være å betale for maten som står framme. Det er egentlig helt utrolig at det virker. Det er et skjørt system. Hvis folk misbruker tilliten, vil DNT måtte øke prisene, og det vil bli enda mer misbruk. Det betyr økt kontroll, som koster penger og igjen vil øke prisene. Likevel fungerer det. Gevinsten er et fantastisk fellesgode andre land kan misunne oss.
Alle som har brukt to dager og netter på å fylle ut den gamle papir-selvangivelsen innser det fantastiske i at vi i dag kan få en SMS med skatteoppgjøret og tenke «ja det stemmer nok». Vi har hyggeligere ting å bruke tida på enn å fylle ut skjemaer. Det er imponerende produktutvikling av skattemyndighetene. Men at vi tør å stole på at det virker gjenspeiler først og fremst en imponerende grad av sivilisasjon. Den fungerer så lenge vi stoler på den, og vi stoler på den så lenge den fungerer. Tilliten lenge leve.