Debatt

Leve Catalonia?

Løsrivelse er bare lov fra stater vi ikke liker.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I 1991 blei den tidligere jugoslaviske delstaten Kroatia sjølstendig. Før dette var Kroatias historie som eget land i beste fall kort. En slags storhetstid i middelalderen, så ingenting før det blei etablert en fasciststat til støtte for Hitler under andre verdenskrig. Denne blei knust av kroaten Titos partisaner, en seier som la grunnlaget for opprettelsen av den multietniske staten Jugoslavia.

Kroatias begrensa historie som sjølstendig land forhindra ikke EU, Norge og FN fra å støtte opp om løsrivelsesprosessen fra første stund. Fra folkeavstemningen om uavhengighet sommeren 1991 til Kroatia blei anerkjent som egen stat gikk det knapt ett år. Like raskt blei Slovenia anerkjent, og i årene som har gått etterpå har det blitt etablert til sammen sju ulike sjølstendige stater med utspring i det gamle Jugoslavia. Det er kun den siste, Kosovo, som fortsatt er omstridt.

Oppløsningen av Jugoslavia leda til den siste langvarige og blodige krigen på europeisk jord hvor tusenvis av menneskeliv gikk tapt, byer blei sønderknust og tilsynelatende uopprettelige fiendskap blei sementert. Ingenting av dette hindra oss, i denne sammenheng Vesten, EU, Nato og Norge, i å anerkjenne, støtte og til dels påskynde løsrivelsesprosessene.

Når Catalonia nå slåss for sjølstendighet fra Spania, er det lite å spore av iveren etter å støtte små nasjoners rett til løsrivelse. De samme kreftene som stilte seg mer eller mindre samstemmig bak kroater og slovenere for 25 år siden, er like samstemte på sentralmakten i Madrids side i dag. Når den spanske statsministeren sender politiet sitt med våpenmakt for å stenge stemmelokaler og banke opp gamle damer, er det med trygg forvissning om at han har EU, USA og om det betyr noe, Norge i ryggen. Sjøl på den norske venstresida og i de vanligvis så ytringsfrihetsvennlige liberale mediene, er det liten tvil om hva som er rett og galt i Spania. Det er «uheldig» at de spanske myndighetene bruker vold, men det er helt uaktuelt å anerkjenne katalanernes rett til sjølstendighet. Sjøl en folkeavstemning har de ikke krav på, det er nemlig forbudt etter spansk lov. I tillegg er Catalonia rikt, og katalanske nasjonalister velstående mennesker som ikke vil dele sin velstand med det fattigere sørlige Spania. Kravet er altså dømt som både moralsk og konstitusjonelt forkastelig.

Men om man da spoler 25 år tilbake, var situasjonen i stor grad den samme i Jugoslavia. Det var de rike, industrialiserte delstatene i nord, Slovenia og Kroatia som leda an i oppløsningen. De ville heller ikke lenger dele sin velstand med de fattigere statene i sør, og deres løsrivelse var like mye i strid med Jugoslavias grunnlov som katalanernes, og for den saks skyld baskernes, er med Spanias. Den serbiske lederen Slobodan Milosevic, hevda at Jugoslavia var udelelig på samme måte som den spanske statsministeren og kongen gjør det i dag. Milosevic fikk ingen støtte for sine konstitusjonelle krav, og endte etter krigens slutt i krigsforbryterdomstolen i Haag.

Nå er ikke Milosevic en leder det er noen grunn til å forsvare, men det burde framstå som et dilemma for dem som støtta oppløsningen av Jugoslavia at de i dag kjemper mot de samme rettene for spanske provinser. Catalonias nasjonale historie er ikke kortere enn Kroatias eller Slovenias. Og mens det var et fascistisk regime som blei nedkjempa av føderalisten Tito, var Barcelona og Catalonia republikken og demokratiets siste forsvarere under den spanske borgerkrigen. De tapte, også den gang delvis fordi resten av Europa vendte ryggen til dem mens Görings fly bomba dem sønder og sammen. Resultatet var førti år med fascistisk diktatur og nasjonal undertrykking styrt fra Madrid. Det er bare ti år mellom Francos død og starten på oppløsninga av Jugoslavia. Vi anerkjenner at krigen som fulgte, har satt varige spor i befolkningen på Balkan, men lukker øynene for at en spansk sentralmakt som arresterer katalanske politikere og setter tillitsvalgte under tiltale for å organisere streiker, vekker den samme type følelser i Spania.

Nasjonal sjølstendighet og retten til statsdannelse har vært et stridsspørsmål i hele Europas moderne historie. Sjelden eller aldri har det gått fredelig for seg. Katalanerne blir klandra for å bryte med spansk grunnlov og å skape en situasjon som kan ende med vold. Da Norge innførte parlamentarismen mot den svenske kongens vilje, skreiv vår nasjonalforfatter Bjørnstjerne Bjørnson følgende linjer «Gamlingen på Tinget skal stemme trygt og kjekt, bakom rifleringe av vår unge slekt». Trusselen om vold eller retten til å forsvare seg mot vold, har alltid ligget der. I Barcelona for noen uker siden, var det katalansk politi og brannvesen som forsvarte folk i gatene når spansk politi gikk amok.

Det mest slående med dagens situasjon i Spania og Catalonia er ikke styrken i sjølstendighetsbevegelsen, men vår dobbeltmoral i møte med den. Om nasjoner og folkegrupper skal ha rett til sjølstendighet, må det være en allmenn rett. For Kroatia, Slovenia og de andre tidligere jugoslaviske republikkene gjaldt denne retten. For Georgia, Ukraina og alle de andre tidligere sovjetrepublikkene også. I Somalia, Etiopia og Sudan støtter Norge det samme prinsippet. Men når det er skottene som vil løsrive seg fra Storbritannia, eller baskere og katalanere som vil løs fra Spania, er døra lukka.

Det er ingen høye prinsipper eller demokratisk tankegang bak EU og Natos holdning i disse spørsmålene. Loven er enkel. Du kan løsrive deg fra stater vi ikke liker, men ikke fra de vi er alliert med. For 150 år siden blei Bjørnson folkehelt i de slaviske områdene fordi han støtta deres rett til løsrivelse fra de store imperiemaktene. Siden har vi alle lært å synge nasjonalsangen han skreiv for den unge norske nasjonen. Vi har åpenbart glemt hva den handla om.

Mer fra: Debatt