For en framoverlent, offensiv og endringsvillig politiker finnes det knapt noe skumlere enn anklager om å være reaksjonær. Tilbakeskuende. Gammeldags. Det er ikke uten grunn at vi har et parti som har lånt navnet sitt fra fremskrittet, men ingen som er oppkalt etter tilbakeskrittet.
Derfor er det på sett og vis forståelig når Aps strateger mistrives med Høyres stadige påpekninger om at partileder Jonas Gahr Støre ønsker å reversere utviklingen. Bremse framskrittet. Snu framgangen. Da NRK sjekket saken, viste det seg at Støre ikke lenger snakker om å reversere, men om å «ta bort» eller «ta tilbake». «Ordet reversere finnes ikke i mitt vokabular», har han proklamert, i et forsøk på å nøytralisere kritikken. Det hjelper sånn passe. Høyre vil fortsette å male bildet de har skissert opp: En reaksjonær motstander som vil snu klokka tilbake og som frykter det moderne.
Diskusjonen om semantikk og ordforråd blir ganske tullete. Opposisjonen ønsker jo å reversere mye av det de blåblå har gjort dersom de overtar makten etter valget 11. september: Tvangssammenslåinger av kommuner blir ikke noe av. Loven om midlertidige ansettelser skal gjøres om. Skatteletter skal annulleres. Fengselsplasser i Nederland skal hentes hjem. Det blir kamp mot privatisering og nedsalg.
Hva så? Er rett fram, samme hva man støter på, den eneste aktverdige retningen å bevege seg i innen politikken? Hvorfor i alle dager skal det være så vanskelig å si rett ut, uten omsvøp, at man vil reversere politiske tiltak man ikke ønsket i utgangspunktet? Ingen ville kjøpt en bil som ikke kan rygge. Vi bør neppe ønske oss en regjering som ikke er i stand til det samme.
Politikere på venstresiden har et fast uttrykk for denne reverseringsangsten. De snakker om tannkrem. Nærmere bestemt at det ikke er mulig å presse tannkremen tilbake på tuben når den først er klemt ut. Til det er det to ting å si: Jo, det er mulig. Det er vanskelig, men med litt innsats går det an. Og viktigst: Politikk er ikke tannkrem. Det er ikke i nærheten, engang.
Hjertesukkene om den irreversible tannkremen har flere funksjoner. Noen ganger brukes den mobiliserende. Politikere på venstresiden skremmer med at dersom høyrekreftene får slippe til, kan de gjøre uopprettelig skade. La oss kalle det «nå-eller-aldri-doktrinen». Andre ganger virker det som om tannkremteorien brukes som en unnskyldning for ikke å gjøre noe. Man hevder at man gjerne skulle sett noe ugjort, men akk, det er utgjort – og dessverre for sent. Denne teknikken kan effektivt brukes til å unnskylde mangel på handlekraft. Og som et bekvemmelighetsflagg når man ikke ønsker å holde løfter. Man sier «vi vil gjerne, men vi kan ikke» – når det ærlige svaret ville vært «vi kan, men vi vil ikke».
Tannkremteorien kan minne litt om det som ble kalt «skjebnetrua» under EU-striden. Nei-siden fryktet, antakelig med rette, at EU-motstanderne kunne rammes av en slags politisk fatigue – en følelse av at det ikke nyttet, det kom til å ende med medlemskap åkkesom. Kampen mot «skjebnetrua» var en viktig komponent i nei-seieren i 1994.
«Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Ap ikke får puttet det tilbake». Slik lød motivasjonen til Høyres Linda Hofstad Helleland da den blåblå regjeringen rullet ut en storstilt privatisering av jernbanen. Utsagnet setter to streker under påstanden om at høyrepolitikk er umulig å gjøre om på. Har man først privatisert, er det ingen vei tilbake
Det er bare ett problem med dette, og det er at det er tull og tøys. I Oslo har det rødgrønne byrådet motbevist påstanden mange ganger etter at de overtok makten i 2015. Det mest spektakulære eksempelet er rekommunaliseringen av energiselskapet Hafslund. Etter en omstridt delprivatisering under høyrebyrådet, har kommunen igjen kjøpt seg opp. Hundre prosent av aksjene eies av det offentlige og selskapet skal tas av børs. På den måten sikrer man folkevalgt kontroll og inntekter til det offentlige. Da det private selskapet Veireno ikke klarte å hente søpla, også det i Oslo, sa byrådet til slutt opp kontrakten. I stedet for å kjøre et nytt anbud, tok kommunen over. Også barnehager og sykehjem skal avprivatiseres i Oslo.
Etter at Telenor ble privatisert, har selskapet hatt en eventyrlig vekst. Men det styres nå av en sjef som har jukset med CV-en. Styre og direktør er i åpen maktkamp. Selskapet har vært involvert i alvorlig korrupsjon. Veireno klarte ikke hente søpla. Kvikkas, som overtok avisleveringen, klarte ikke å levere aviser. Det offentlig eide Flytoget har en punktlighet på 97 prosent og forsyner staten med sjenerøse utbytter. Det finnes med andre ord ikke grunnlag for å hevde at privatisering alltid er et framskritt og at reversering alltid er et tilbakeskritt.
På fjellet heter det at det er ingen skam å snu. I politikken bør det hete at å snu er ingenting å skamme seg over.