Civita-leder Kristin Clemet er opprørt over lekkasjer til Klassekampen og Dagens Næringsliv om regjeringens arbeid med langtidsplanen for Forsvaret. På bloggen sin gir hun inntrykk av at det går på demokratiet løs. Lekkasjene er svært alvorlige og det får «i verste fall konsekvenser for hvordan den norske regjeringen kan arbeide i framtida».
Lekkasjene er ikke noen trussel for den demokratiske prosessen. Det er tvert imot en styrke. Et hovedmål for den politiske journalistikken er å kaste lys over de politiske prosesser og forklare hva som førte til den endelige beslutningen. Til det trenger mediene gode kilder eller «lekkasjer» om man vil.
Lekkasjer er en del av politikken i alle demokratier. Pentagon-papirene i sin tid og Panama-pairene i nyere tid, er to eksempler på lekkasjer som har gjort den demokratiske verden en stor tjeneste.
Her i landet har vi også hatt mange lekkasjesaker uten at vårt demokrati har tatt skade av det. Som regel er det ikke embetsverket, men politikerne som lekker. Den borgerlige Borten-regjeringen falt på en lekkasjesak. Statsministeren var selv en av dem som lakk. I tida før statsbudsjettet legges fram lekker det som en sil fra den politiske ledelsen. Det irriterer opposisjonen, men det er ikke til skade for budsjettprosessen.
Det skader heller ikke at offentligheten har fått innsikt i regjeringens arbeid med langtidsplanen for Forsvaret. Planen er lagt fram for Stortinget. Debatten er i full gang. For debattens skyld er det bra at det blir kjent at forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) ikke fikk regjeringen med på det store forsvarsløftet som hun lovet da hun og Høyre var i opposisjon.
Clemet antyder at forsvarsministeren ba om mye fordi hun visste at hun ville få mindre. Regjeringen er ikke som en arabisk basar med overbud og pruting. Forsvarsministeren fikk ganske enkelt ikke gjennomslag for sin plan. Det er politisk veldig interessant.