Debatt

Ledelse & politikk

Lederkurs kan være tull og fjas, men av og til kommer man hjem litt klokere.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg var for noen år siden på en ledersamling i DNB, og et av foredragene sitter fortsatt. Det var Gareth Jones som hadde gjort et omfattende globalt arbeid for å finne ut hva folk egentlig ville ha av en leder. Hva slags kvaliteter må ledelsen i bedriftene ha for at folk skulle bli med på laget og gjøre sitt beste? For å finne ut dette spurte de tusenvis av medarbeidere i veldig ulike kulturer, fra Kina, Singapore og Sør-Afrika til land som Frankrike og Norge.

Det overraskende var at alle stort sett ønsket seg den samme. Uansett hvor de kom fra og hva slags arbeidskultur og hierarki de var vant til. Kort oppsummert var det fire ting: De ønsket å oppleve tilhørighet og samhold, de ønsket å bli sett, de ville være med på noe spennende og viktig, og sist men ikke minst: de ønsket seg ledere de opplevde var hel ved – noen de kunne stole på.

Kanskje er det sånn at folk ønsker seg det samme av politiske ledere også? Hvis det stemmer, hva betyr det for de partiene som ønsker å være relevant og viktige framover?

Det første handler om fellesskap. Folk ønsker å være med på et lag. De som klarer å tilby samhold og tilhørighet har et fortrinn. Moderne høyrepopulistiske bevegelser mobiliserer gjennom å peke på ytre fiender som skaper indre samhold. Det finnes en lang og mørk tråd gjennom historien der millioner har blitt mobilisert i fellesskap bygget på å holde andre grupper ute og nede. Det er heldigvis også eksempler i historien på at sterk lagfølelse kan skapes også uten å undertrykke andre. Både bondebevegelsen og arbeiderbevegelsen er norske eksempler på det. Arbeiderbevegelsens pionerer var opptatt av det skulle løftes i flokk og at samhold gjør sterk. Det store flertallet var fattige og hadde svake rettigheter, og politikk handlet om å løfte massene. I dag er vi ikke lenger en menneskemasse, men en masse mennesker med ulike behov. Men selv om vi er blitt mer individualistiske og trenger ulike ting, er det fortsatt sånn at vi ønsker å være en del av et inkluderende fellesskap. De som vil lykkes er de som klarer å skape følelsen av samhold.

For det andre vil folk bli sett og hørt. En av Arbeiderpartiets analyser av valgnederlaget er at de snakket for mye om ting folk ikke var opptatt av, og for lite om det som var tema rundt middagsbordene og på arbeidsplassene. Jeg tror dette er en riktig analyse, og at det er helt nødvendig å lytte mer, og engasjere seg i det folk er opptatt av. Hvis politikk oppleves som noe abstrakt som ikke har noe med folks liv å gjøre, eller bare handler om andre, er det fare på ferde. Alle må rett og slett oppleve å bli tatt på alvor.

Det betyr selvsagt ikke at alle kan få det som de vil. Politikk handler ofte om å veie gode formål opp mot hverandre og noen vil nødvendigvis bli misfornøyd. Det viktige er at ingen føler seg oversett og glemt.

Men det holder ikke bare å identifisere problemer og snakke om dem. Da leverer man ikke på det tredje som folk ønsker seg av sine ledere; nemlig begeistring og å være med på noe viktig. Dette er jo egentlig en fantastisk nyhet for alle som har tro på at politikk betyr noe. Folk ønsker å være med på noe spennende. Forfatteren Simen Ekern hadde en god analyse på et Agenda-møte nylig om de tradisjonelle partienes utfordringer i møte med høyrepopulistene: Mens Marine Le Pen snakker i store bokstaver om at «en ny verden reiser seg, og den gamle verden er død», har de tradisjonelle partiene til dels redusert seg selv til kommentatorer som kritiserer andre partiers virkemidler og høyrepopulistenes språkbruk. De formidler ikke sin egen visjon om framtidas samfunn.

Skal vi tro på Gareth Jones’ undersøkelser, vil det være mer attraktivt å være med på det laget som har en engasjerende framtidsvisjon. Det betyr ikke at man trenger å ha alle svar, men at partiene kan peke ut en tydelig retning, og at det oppleves som et attraktivt sted å dra til.

En åpenbar visjon for sentrum-/venstrepartier i Norge burde være å lede oss inn i framtidas økonomi, der CO2-utslippene skal dramatisk ned, og ny teknologi endrer produksjonsmetoder og forretningsmodeller. Dersom vi skal ha velferd og arbeid til alle i dette samfunnet, kreves politisk lederskap og nytenkning. Dette løser ikke markedet alene. Det er stort behov for felles løft i framtida også, men skal vi lykkes må folk være med på reisen.

Til det siste kravet, at ledere må være til å stole på, har vi et godt utgangspunkt i Norge. Vi har høy tillit til hverandre, og folk flest stoler på politikere, medier og institusjoner. Det er veldig verdifullt og gjør at alt er mye enklere å få gjort i Norge, sammenlignet med land med lav tillit. Dette må imidlertid ikke bli en sovepute. Vi ser at forakten for politikere er sterk i mange land rundt oss. Tilliten vi har er avhengig av at folk opplever at de som er valgt til å styre vet hvordan mennesker de ber om tillit fra har det. Jeg deler derfor bekymringen til lederen for Fellesforbundet, Jørn Eggum, som påpeker at det er altfor få med yrkesfaglig bakgrunn i ledende stillinger i politikken.

Det handler ikke bare om å kunne identifisere seg med partiene, men også om å sikre at ulike perspektiver er med i utviklingen av politikken. Verden ser litt ulik ut fra stillaset, ved sykesenga og over kontorpulten. Vi trenger alle for å kunne levere politikk som folk vil ha: det vil si politikk som gir velgerne en opplevelse av fellesskap, betydning, begeistring og tillit.

Det er for få med yrkesfaglig bakgrunn i ledende stillinger i politikken.

Mer fra: Debatt