Stillingsvernet en hindring mer enn en ressurs?

Innholdsliste

Innledning 1

Paradokset 1

Mekanismene 2

Spørsmål 2

Påstand 2

Hva er produktivitet 3

Bakgrunn 3

Tidligere konklusjoner 4

Hva betaler samfunnet/ konsekvenser 4

Innledning

Et «utilitaristisk» perspektiv vil hevde at vi bør beskytte de mest produktive verdiskaperne i samfunnet slik at majoriteten eller helheten kan dra nytte av deres arbeidsinnsats.

Dette perspektivet står ikke nødvendigvis for fall, poenget her er heller at vi med dagens ordning ikke kan eller vil vite hvem de mest produktive verdiskaperne er fordi de kanskje aldri blir testet.

Dette handler mest av alt om kanskje den viktigste arenaen i livet og kanskje den med størst inngangsbarriere, en barriere som kanskje ikke er nødvendig eller hensiktsmessig – stillingsvernet.

Paradokset

«Et av hensynene bak arbeidstakers sterke stillingsvern, er at en oppsigelse vil kunne ramme hardt i forhold til å få nytt arbeid, økonomi og på det personlige plan» (Etter arbeidsmiljøloven § 60)

Akkurat, man har altså erkjent problematikken ved å havne utenfor arbeidslivet ettersom dette perspektivet er medtatt som bakgrunn i lovbestemmelsen. Det man samtidig unngår å se er blant annet, at det er samme «stillingsvernet» som også da blir hindringen på veien tilbake. Det som var en «venn» idag blir rundt neste sving en «fiende». Man vil beskytte de som har mer enn de som ikke har. Å rettferdiggjøre dette krever at man legger til grunn at de som er i stilling fortjener så av ulike årsaker (faktorer som kompetanse, produktivitet osv.), men burde da ikke dette være et vern godt nok i seg selv? Eller stoler man ikke på slike mekanismer og må sikre utover det som er «fortjent», og hva er da disse faktorene verd?

«Redusert overflytting av arbeidskraft vil kunne gi redusert vekst i total faktorproduktivitet»

(Econ-rapport nr.2009-112, Prosjekt nr. 5Z090100 ISSN: 0803-5113, ISBN 82-8232-110-5 AUG/kki, EBO, 27. januar 2010)

Mekanismene

Et rigid stillingsvern gir mindre omløpshastighet mht gjennomtrekk ved arbeidsplassen (ref. fotballtrenere) noe som igjen skaper høyere lønninger og større investering i den arbeidskraft man besitter på tross av om denne er optimal eller ei. Optimalisert arbeidskraft kan kun skje dersom det er rom for «feilansettelser», man kan ikke vite før man har prøvd. Stillingsvernet reduserer et slikt rom.

«Videre vil sterkt stillingsvern påføre eieren økt risiko, noe som virker negativt på investeringsviljen og dermed på produktiviteten.

(Econ-rapport nr.2009-112, Prosjekt nr. 5Z090100 ISSN: 0803-5113, ISBN 82-8232-110-5

AUG/kki, EBO, 27. januar 2010)

Spørsmål

Poenget med et stillingsvern er forankret i ønsket om en gitt forutsigbarhet, et styrket arbeidsmiljø, samt å svekke muligheten for opportunisme fra arbeidsgivere, spørsmålet er om ikke dette stillingsvernet er utdatert og er mer til hinder enn til nytte? Spørsmålet blir også i hvilken grad skal «verktøyet» forme resultatet, vil ikke fremtidige premisser krever «skreddersøm», slik at verktøyene i større grad må tilpasses det ønskede resultat?

«Cingano et. al. (2009) analyserer samspillet mellom stillingsvern, bedriftenes finansielle stilling og finansmarkedets funksjonsmåte. De bruker data for enkelt selskaper og nasjonale data for stillingsvern og finansmarkedet. De finner at sterkere stillingsvern gir lavere investeringer og produktivitet.» (Econ-rapport nr.2009-112, Prosjekt nr. 5Z090100 ISSN: 0803-5113, ISBN 82-8232-110-5 AUG/kki, EBO, 27. januar 2010)

Påstand

Stillingsvernet bidrar til «homososial reproduksjon» i arbeidslivet som konsekvens av mindre risikotilbøyelighet hos arbeidsgiver fordi «feilansettelser» ikke lar seg korrigere uten større økonomiske forpliktelser.

«For å bøte på norsk innovasjonsevne, arrangerte Business Region Bergen nylig nyskapingskonferansen Grow 2011, som fikk besøk av den nederlandske professoren Paul Iske fra Maastricht University. Han mener norsk monokultur er blant de største hindringene for at Norge skal bli innovasjonsledende.»(http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article4071801.ece, 29.03.11)

Ut fra studiene på makronivå kan man konkludere følgende:

Sterkere stillingsvern gir mindre gjennomstrømning (færre jobbskifter) i arbeidsmarkedet

Sterkere stillingsvern skaper økt langtidsledighet og økt ledighet blant unge

Sterkere vern av faste stillinger svekker produktivitetsveksten

(Econ-rapport nr.2009-112, Prosjekt nr. 5Z090100 ISSN: 0803-5113, ISBN 82-8232-110-5

AUG/kki, EBO, 27. januar 2010)

Hva er produktivitet

«Slik sett kan produktivitetsmålet være noe misvisende på hvor godt en økonomi fungerer, fordi produktiviteten kun ser på størrelsen på verdiskapningen per person i arbeid (og per time disse arbeider).»

(http://blogg.aftenposten.no/gustavson/2011/01/31/det-norske-produktivitetsmirakelet/)

Nasjonens produktivitet kan sees som den samlede verdiskapningen fordelt over den del av befolkningen (f.eks.16 – 70 år) som det er naturlig å «innlemme» i et arbeidsmarked.

Hvordan får vi best utnyttet den arbeidskraften landet holder uavhengig sysselsetningsraten eller andre politiske premisser. For det er ikke sikkert at flest mulig i arbeid gir størst nasjonal verdiskapning. Likevel er det åpenbart at svaret nødvendigvis må ligge et sted hvor mange nok er i jobb hvor de trives og samtidig har kompetanse, ofte er dette sammenfallende. Men et rigid stillingsvern bidrar ikke nødvendigvis til dette? Effektivitet omkring det å kunne oppnå verdiskapning handler mye om å «finne» den rette gjennom blant annet å tørre og «prøve» alternative ansettelser, noe som avhenger blant annet utgangsbarrieren.

«Amable (2007) er et unntak; I denne studien finner forskerne at sterkere stillingsvern gir både økt sysselsetting generelt og dessuten økt sysselsetting for de eldste og de yngste i

arbeidsstyrken. Dette funnet er ganske enestående14.», «Redusert overflytting av arbeidskraft vil gjøre det mer lønnsomt å investere i de ansattes kompetanse, noe som bidrar til økt produktivitet»

(Econ-rapport nr.2009-112, Prosjekt nr. 5Z090100 ISSN: 0803-5113, ISBN 82-8232-110-5

AUG/kki, EBO, 27. januar 2010)

Bakgrunn

Ulike organer tar til orde for at Norge er et produktivt land helt i verdenstoppen også om man korrigerer for olje, eller kalt fastlandsproduktivitet.

«Norge er nå et av de mest produktive land i verden, men glem ikke at produktiviteten i stor grad er skjenket oss av verden der ute, skriver porteføljeforvalter Torgeir Høien i en kronikk i Stavanger Aftenblad.» (https://www.skagenfunds.com/is/News-archive/2005/July/Produktivitet-helt-i-tet/)

Men sier dette egentlig nok om de produktive forhold bare å korrigere for oljesektoren, skulle man ikke også korrigere for ypperlig geografisk beliggenhet med de råvarer og den energi fordelen få land kan matche. Skal man følge det residuale- og alternativkostnadsprinsippet bør andre sektorer også utelates. Gjør man dette vil man først og fremst ikke lenger blande forholdet Norge og nordmenn, men man vil finne at nordmenn ikke er mest produktive, kanskje blir de forhindret fra bedre produktivitet fordi stillingsvernet hindrer mer enn det bidrar.

Tidligere konklusjoner

«En bivirkning av den norske arbeidsmarkedsmodellen er at et høyt lønnsnivå bidrar til å presse opp produktiviteten. Det er to grunner til dette. Høyere lønn reduserer den relative kostnaden ved kapital, hvilket gir arbeidsgivere incentiver til å skifte over til mer kapitalintensiv produksjon, noe som i sin tur øker produktiviteten per arbeider. Den andre grunnen er at de som ikke er i stand til å produsere verdier på nivå med de fastsatte lønningene, faller på utsiden av arbeidsmarkedet.»

(http://blogg.aftenposten.no/gustavson/2011/01/31/det-norske-produktivitetsmirakelet/)

Denne konklusjonen om at høyere lønnsnivåer øker produktiviteten bestrides herved;

«Videre vil sterkt stillingsvern påføre eieren økt risiko, noe som virker negativt på investeringsviljen og dermed på produktiviteten. (Econ-rapport nr.2009-112, Prosjekt nr. 5Z090100 ISSN: 0803-5113, ISBN 82-8232-110-5 AUG/kki, EBO, 27. januar 2010)

Og den har heller ikke vært gjeldende f.eks. i Spania, hvor man kan vise til at en kombinasjon av sterkt stillingsvern og høy lønn ene og alene har ført landet «utfor» stupet. Man kan gjerne si at de som faller utenfor ikke er produktive nok, men det får man aldri testet ettersom stillingsvernet er for rigid. Man for ensartet rekruttering basert på en tapsaversjon. Konsekvensene av «feil»-ansettelser er for negative, slik vil bedrifter søke å sikre seg ved å etterspørre det tilsynelatende trygge og samtidig miste muligheten for produktivitet som nødvendigvis må eksistere utenfor den sfære. Mye forskning viser at det er liten sammenheng mellom høy lønn og gode prestasjoner, mens det er stor sammenheng mellom trivsel og gode prestasjoner.

«Når man kontrollerer for bedriftsstørrelse, er gjennomstrømningen i USAs arbeidsmarked 40 prosent høyere enn i det norske markedet.», «Sterkt stillingsvern for faste stillinger gir redusert vekst i total faktorproduktivitet. Effektene er betydelige (0,3-0,4 prosent per år hvis man endrer indeksverdien for stillingsvernet tilsvarende halvparten av forskjellen mellom OECD-snittet og

USA)»

(Econ-rapport nr.2009-112, Prosjekt nr. 5Z090100 ISSN: 0803-5113, ISBN 82-8232-110-5

AUG/kki, EBO, 27. januar 2010)

Hva betaler samfunnet/ konsekvenser

Vi vet ikke hvilken produktivitet i forhold til verdiskapning vi kunne holdt ved optimale forhold, vi vet heller hva som er optimale forhold. Det vi kan anta er at de som er i posisjon vil forsøke å befeste denne uavhengig produktivitet fordi man tvi holder på et «vern» som hemmer gjennomstrømningen i arbeidsmarkedet. I Norge forsøker man å «kompensere» hensynet til de som står utenfor ved å unngå statistisk arbeidsledig. På den ene siden tar man innover seg fordelen med ledighetstrygd da denne bidrar i større grad rett person på rett sted, men hvorfor gjør man ikke de som justeringer på den andre siden, altså legger til rette for rett person på rett sted ved å la bedriftene prøve seg frem uten å risikere større økonomiske negative konsekvenser?

«Iske mener nordmenn har et altfor snevert perspektiv på mangfold. Større kulturell blanding samt ansatte med ulik yrkesbakgrunn er nøkler til større innovasjonsevne, mener professoren.» (http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article4071801.ece, 29.03.11)

Dette er ikke nødvendigvis et forsvarskriv for doping eller for sykkelentusiaster over holdbarhetsdato, men heller et forsøk på å oppklare hvilken «gåte» sykkelsporten helt åpenbart er for mange sportsinteresserte nordmenn.

Min påstand er at doping har en helt annen plass og berettigelse i sykling enn noen annen idrett.

Hva skiller sykling fra langrenn

Det er noen klare forskjeller mellom tilsynelatende like kondisjons- og styrkeidretter som sykling og langrenn. Riktignok eksisterer avarter innen sykling som eksempelvis terrengsykling hvor konkurransen likner mer på langrenn enn landeveissykling. Akkurat som utforsykling (DH) har større likheter med alpint enn tohjulinger på asfalt. De viktigste forskjellene mellom langrenn/ terrengsykling og landeveissykling er «drafting» eller det å unngå luftmotstanden. Dette er et vesentlig element som gir konkurransen en helt spesiell karakter, mye fordi den sterkeste sjeldent makter å vinne avstand til de andre bare på ren styrke som er tilfelle i friidrett og langrenn. Taktikk og samarbeids-dyktighet er viktige faktorer både innad i et lag, men også like mye for de kontinuerlig skiftende samarbeids-forholdene på tvers av lagene eller de utallige ad-hoc lagene som eksisterer under et ritt.

Vår egen supermann Thor Hushovd er verken den raskeste, sterkeste eller mest utholdende i det profesjonelle sykkelfeltet, men av og til er han summen av mange faktorer og ikke minst er han først over målstreken etter 250 km, sannsynligvis fordi han var best til å gjemme seg for vinden. Man ser små tilnærminger mot dette i moderne langrenn.

Forutsigbarheten omkring utfallet av et enkelt mesterskap i langrenn er vesentlig høyere enn i landeveissykling, det er få om ingen andre idretter hvor utfallet er så åpent. Kanskje man må til fotball og cup-sammenheng for å finne tilsvarende påvirkning av utenforliggende og situasjonelle innvirkende faktorer. I praksis betyr dette at doping har mindre virkning på resultatet i sykling enn i langrenn. Riktignok vant Lance Armstrong 7 TdF på rad med diverse illegale hjelpemidler, men det var andre faktorer som hadde større betydning for utfallet skal man tro Dr Michael Ashdeni. Hvorfor er det da doping tilsynelatende mer utbredt blant syklister enn hos skiløpere. Vi må tilbake i historien for å finne svarene, et sentralt begrep hva er juks og hva måtte til for å gjennomføre umenneskelige prestasjoner.

Større kulturforskjeller

Sykling er i motsetning til eksempelvis langrenn av «katolsk» eller partikular opprinnelse fra en søreuropeisk kultur hvor kun døden er endelig . Det betyr i denne sammenhengen at sykling tradisjonelt er idrettskultur med en høyere grad av pragmatikk, større rom for feilbarlighet og mindre absolutte normer. Sykling er således et fenomen oppstått fra «syndsbekjennende» samfunn, dette er et viktig premiss å ta inn for å forstå dets natur. Samfunn sør i Europa skapte syklingen utfra datidens «Zeitgeist», totaliteten sykling reflekterer således sin samtid ganske så ulikt fra langrennets opprinnelse og utvikling, derfor er de svært ulike idretter med hensyn til juks-anskuelsen.

Ulike størrelser

Syklingens inneholder andre verdier enn eksempelvis langrenn, rett og slett fordi de begge gjenspeiler totalt forskjellige kulturer. Begge er de forankret hos folket, men på vidt forskjellige vis. Skigåingens uttrykk er folket, familien sammen med kongen og appelsinklister på bambusstaven, sykkel derimot er ikke en familie med døtre og mødre eller kongen, men et mannfolkmøte blant arbeidere, kanskje med sønnene på slep. Dette er også to vidt forskjellige premissbærende idealer for konkurranseformene. Allerede i fra første stund var sykling som konkurranseform preget av umenneskelige heltegjerninger, eller kamuflert juks i anti glamorøs innpakning, arbeiderens utrettelige kamp mot fjellet, værforholdene, konkurrentene og ikke minst seg selv. Dette er naturligvis også enkelte andre idretters gjenspeilinger, men ikke i nærheten av proporsjoner man finner i sykling.

Syklingens aktualitet

Syklingen inneholdt i sin tid oppgaver, forpliktelser, helte-ansvar, egoisme og kynisme som krevde fullstendighet av utøveren utover det som var forventet av andre idrettshelter. Man var ofte alene en lagspiller som stod for sine egne reparasjoner, sin egen føde og sin egen medisinering, et slags individualisme under et tilstadig mer kollektivistisk orientert Europa. Noe av denne totale hengivelsen og oppofringen er grunnen til disiplinens moderne popularitet. Med vår tids fritid og mangel på meningsbærende oppgaver søker mange inn mot ekstreme disipliner i håp om alternativ virkelighet, sykling er en av disse.

Umenneskelige prestasjoner

Paris Roubaix kjent som «helvete i nord» er syklingens manifesteringen av den endelige konkurransen, men dette er også så mye mer enn en konkurranse. Den gav helter til arbeiderne i nord (Frankrike) og i Belgia som man en gang sårt trengte, også utenfor de nasjonale rammer. Knallharde sykkelritt skulle tåle alt fra uforutsigbare trafikale hendelser til demonstrasjoner, de ble arrangert under ekstreme forhold for å vise de hundre tusener av tilskuere langs veiene at alt kunne være mulig, det måtte være håp. Dette skapte også en arena med taushet omkring de individuelle behov for selvmedisinering, betaling av hjelperyttere og ikke minst betaling av motstandernes hjelperyttere når dette var mulig. Generelt kan man si at sykling flyttet ikke bare individets fysiologiske og mentale grenser, men også dets moral, kreativitet og kynisme.

Hva vil nordmenn med sykling

Når vi adopterer og tilpasser syklingen mot en mer protestantisk universalisme og den nordiske moralisme er det viktig å huske at oppfattelsen av juks er relativ, min forståelse og mine grenser er kanskje ikke identiske med naboens oppfatninger. Tiden forandrer også oppfattelse, det er ikke mange år siden italienerne var de forhatte kynikere i langrennssporet der de snyltet og ikke ville være med på våre premisser. Petter Nordthug og hans medhjelpere har tydelig vist det de har lært av slike som Fauner.

Man skal huske at nasjonen som gav verden Materazzi, Gentile, og Fauner også er skapere og tidligere eiere av sykkelsporten. Det som vi før kalte juks og italienske usportsligheter innen ulike idretter er idag standardiserte triks, trøyeholding, legge seg ned, ikke ta føringer, rett og slett gjøre alt som ligger i og utenfor idretten. Deres frykt for å tape har avlet frem det vi ser som kynisme og i overkant kreativt, likevel er det deres arv vi bærer. Dette er nasjonene og kulturene som skapte syklingen, vi tok den til oss, men med hvilken rett forvalter vi den kun på våre premisser?

Moderne sykling

Moderne sykling handler mindre om ære, selvjustis og umenneskelige prestasjoner. Disse en gang så uutholdelige prestasjoner ble lagt merke til, såpass at sponsorene kom inn på arenaen med forventninger. Et paradoks og dilemmaer vokste frem, de sponset fordi det var prestasjoner som lå utenfor mennesket, men de samme sponsorer ville også ut dersom det skulle vise seg at prestasjonene faktisk ikke var menneskelige. Og her er vi per idag, ved et veiskille som noen italienske involverte provoserende nok (overfor oss skinnhellige) har påpekt.

Er det jukset man ikke tåler, eller er det visse assosiasjoner knyttet til jukset det vi kaller bildet av jukset som vi ikke tåler. Det er spesielt kombinasjonen av dop, sprøyter, blod med smilende idrettshelter som får oss ut av stolen. Mekanisk simulering, fjelluft på tank, spionasje og økonomisk innsprøytning er åpenbart juks, men slike bilder og assosiasjoner er på langt nær så skremmende og skitne. Vi lever bedre med pen oppfatning og skitten moral enn omvendt. Egentlig har kanskje dopingen innen sykling vært et sannferdig bilde av sponsorene og således har den vært både nødvendig og uunngåelig. Syklingen blir ren(ere) med menneskene og ikke i forkant.