ANNONSE
taee4b1e

LYSPUNKT: Sett fra Latin-Amerikas ståsted er Bernie Sanders det eneste virkelige lyspunktet i den amerikanske valgkampen, skriver Benedicte Bull. Han blir kalt El viejito (den lille gamlingen). FOTO: BRADLEY LEEB/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

15-03-2016

Latinamerikanernes håp

Mellom El Trump, La Hillary og El Viejito: Latin-Amerika og USAs presidentvalgkamp.

Mange av oss skulle gjerne hatt en stemme i USAs presidentvalg, men latinamerikanerne har bedre grunn til det enn de fleste. Selv om USA har mindre innflytelse i regionen nå enn for 20 år siden, vil valget i november ha stor betydning for utviklingen framover, og for Latin-Amerika er det egentlig bare ett lyspunkt blant de gjenværende kandidatene.

Mye av oppmerksomheten i media har dreid seg om Donald Trumps rasisme, løftet om en mexicansk finansiert mur mot Mexico, 35 prosent toll på mexicanske varer, og å deportere 11 millioner udokumenterte innvandrere, de fleste av dem fra Latin-Amerika. Vi har lett for å avfeie en mur mot Mexico som en gal manns luftslott, men latinamerikanerne har hatt sin andel narsissistiske demagoger som ledere, som de har måttet ta på ramme alvor. Trump har derfor skaffet seg fiender i alle politiske leire i Latin-Amerika: fra den nasjonalistiske venstresida til den frihandelsorienterte høyresida. Mexicos president Enrique Peña Nieto sammenlignet Trumps retorikk med Hitlers.

Mye tyder imidlertid på at Trumps politikk overfor Latin-Amerika kan gå hardest ut over USA. En beregning viser at USA ville miste seks millioner jobber om grensa ble stengt siden Mexico er USAs nest viktigste eksportmarked. Deler av Mexicos eksportindustri er også USA-eid, og USAs landbruk vil kollapse om den billige migrant-arbeidskraften forsvinner. Det Trump kaller en politikk for å gjenreise USAs storhet ville med all sannsynlighet både ramme USA direkte og svekke USAs rolle i Latin-Amerika ytterligere.

Et av de få forsonende trekkene med Trump for regjeringene i Latin-Amerika er at han er for Obamas Cuba-tilnærming (så lenge den gir klingende mynt i kassa) – i rake motsetning til hans Cuba-ættede partifeller Marco Rubio og Ted Cruz. Som de fleste med røtter i det eksilcubanske miljøet (Rubio mer enn Cruz), er de ultrakonservative og markedsliberale, og avviser enhver tilnærming til Cuba før Castro-regimet faller. Miami-miljøet, som Rubio kommer fra, har tette bånd til høyreorienterte miljøer i Latin-Amerika som nå er i ferd med å styrke seg, mens Cruz har støtte i de evangeliske kretsene. Likevel ser ikke de fleste av latinamerikanerne Rubio og Cruz som signe egne. En av årsakene er manglende interesse for migrasjonsreform, kanskje fordi cubanerne, enn så lenge, får spesialbehandling om de kommer seg fra Cuba til USAs jord.

De er åpenbart heller ikke favoritter blant latinamerikanere i USA. Latinamerikanerne utgjør nå 24 millioner velgere og 16 prosent av befolkningen, men bare 2,2 prosent av den samlede velstanden, og de aller fleste stemmer demokratisk. Så langt er det i første rekke La Hillary som med en mulig mexicansk-ættet visepresidentkandidat, progressiv migrasjonspolitikk og tiltak rettet mot lavere klasser har fått «the latino vote».

Men politikken overfor Latin-Amerika reiser mange spørsmål. Hillary Clinton vil alltid bli husket for rollen hun spilte som utenriksminister for Obama etter kuppet i Honduras i 2009. I den politiske krisen som oppsto etter at den valgte presidenten Manuel Zelaya var blitt avsatt av militære og den politisk-økonomiske eliten, presset Clinton på for at kuppmakernes plan om et snarlig nyvalg uten den avsatte presidenten, ble gjennomført. Det langsiktige resultatet er et gjennommilitarisert, elitestyrt land, preget av både kriminell og politisk vold. Det siste høyprofilerte offeret for brutaliteten var Berta Cáceres: urfolksleder og miljøaktivist som ble drept 3. mars i år etter utallige dødstrusler. Hun pekte personlig ut Clinton som en av de hovedansvarlige for at kuppmakerne fikk beholde makten. Med tette bånd til Wall Street og Henry Kissinger – arkitekten bak et antall tidligere intervensjoner i Latin-Amerika – som personlig venn og rådgiver, står Clinton for en videreføring av USAs dominans i regionen.

Det eneste lyspunktet er Bernie Sanders – El viejito (den lille gamlingen) – som han blir omtalt i latinamerikanske miljøer. Han står for det som mange i Latin-Amerika har ønsket seg igjennom tiår men som aldri har vært en realitet: et USA som respekterer andre lands nasjonale suverenitet samtidig som demokrati settes foran kapitalinteresser og geopolitiske hensyn. Gjennom over tre tiår har han vist at han står for en annen linje enn det som hittil har vært USAs offisielle. Han var en skarp kritiker av USAs politikk i Nicaragua og resten av Mellom-Amerika på 1980-tallet og har kritisert så vel intervensjonene på Cuba som i Chile og Guatemala i harde ordelag. Senere har han stemt imot de omfattende frihandelsavtalene som USA har inngått med Mexico og Mellom-Amerika. Sanders retter dessuten kritisk søkelys på de negative konsekvensene av USAs interne politikk for landene rundt: inkludert deportasjon av udokumenterte migranter og liberale våpenlover som bidrar sterkt til volden sør for Rio Grande. Derfor er han blitt venstresidas yndling i Latin-Amerika, men han har også tatt avstand fra autoritære trekk til venstre, og kalt Hugo Chávez en kommunistisk diktator.

Latinamerikanerne vet godt at om noe virker for godt til å være sant, så er det ofte det. Om det skulle skje et mirakel og Sanders ble valgt, forsvinner verken Pentagon, CIA eller Wall Street med det første, og veien ligger slett ikke vidåpen for en endring i politikken. Det er mye som ser mørkt ut i Latin-Amerika om dagen, og sannsynligheten for et lys fra nord er liten.


nyemeninger

Se også

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!