Tankevirus: Norge er ikke et verdifellesskap, det er et ­uenighets-fellesskap. Det bør det fortsette å være.

Et uenighetsfellesskap

Lars Laird 
Iversen

Sosiolog, Menighetsfakultetet

kronikk

Tankevirus: Norge er ikke et verdifellesskap, det er et ­uenighets-fellesskap. Det bør det fortsette å være.

Et kjennetegn på gode demokratier er evnen til å forvandle uenighet i befolkningen til avgjørelser som alle opplever som litt sine. Det er viktig at disse avgjørelsene blir akseptert av de berørte, særlig de som i utgangspunktet var uenige. Kanskje er det lett å tenke seg at vi trenger en fellesskapsfølelse for å få til dette. Hva med å snu saken på hodet? Hvis vi utdyper demokratiet, så blir fellesskapsfølelsen sterkere!

Dessverre finnes et tankevirus som kommer i veien for denne fellesskapsfølelsen, nemlig tanken om at nasjoner deler en slags grunnmur av felles verdier. Dette viruset har smittet ellers gode tenkere om dette tema. Det er nemlig ikke verdier som gjør oss norske. Det er heller ikke delingen av verdier som sørger for nasjonalfølelse. Retorikken om å «bygge på» delte verdier bærer galt av sted. Burde vi ikke heller, hver og en, leve etter våre verdier - ikke bare dele dem? Norge er ikke et verdifellesskap, det er et uenighetsfellesskap. Det bør, slik jeg ser det, fortsette å være det. Hvorfor?

Et virus fører ofte til feber, og verdifeberen har spredt seg fra høyresiden til venstresiden, og er nå omtrent allment akseptert i norsk politisk retorikk. Forskjellen mellom høyresiden og venstresiden i Norge handler bare om hvilke verdier vi skal vedta at vi deler, og om vi skal erklære disse verdiene for «kristne», «universelle» eller «felles». Vi finner viruset hos utenriksminister Jonas Gahr Støre (Aftenposten 12.12.11). Vi finner det i skolens formålsparagraf og i utkastet til den nye grunnlovens paragraf 2, «verdiparagrafen». Vi finner det i Audun Lysbakkens integreringsmelding og i nettavisers kommentarspalter. Knut Olav Åmås formulerer tankeviruset godt: «Et samfunn som skal henge sammen, trenger et sterkt grunnlag av felles verdier - ingen som helst relativisme når det gjelder de universelle menneskerettighetene.» (Aftenposten 03.12.11).

Verdifellesskapsretorikken kan virke som et bolverk mot relativisme, men er det overhodet ikke. Den kortslutter universell argumentasjon ved å erklære verdier for «våre», på bekostning av argumenter for at de er «gode». Et av virusets symptomer er at den smittede forveksler identitet med enighet. Uvanlig nok setter de smittede alle andre i karantene, særlig når verdigrenser retorisk framstilles som sammenfallende med kulturelle grenser.

Hvis Norge forstås som et uenighetsfellesskap, forsvinner ikke verdiene. Tvert imot: Verdiene som skal styre Norge framover blir resultatet av samtalen, ikke forutsetningen for den. De universelle menneskerettighetene bør råde i Norge fordi de leder til samfunnsliv av høyere kvalitet, mer sikkerhet og mer frihet. Ikke fordi alle ekte nordmenn allerede har menneskerettighetene i blodet. I et fungerende uenighetsfellesskap bør vi bestemme hvilke verdier som skal styre våre valg inn i framtida, ikke hvilke verdier noen av våre forfedre kanskje delte. Dette er også en utfordring til hver og en av oss: i stedet for å sloss for «våre» verdier, burde vi forsøke å leve etter dem.

Verdiviruset lar seg lett bruke til å ekskludere de som har feil meninger fra fellesskapet. Når meningsuenighet blir til verdikonflikt framstår kontrasten som mye dypere forankret enn den trenger å være. Å komme til en løsning eller kompromiss framstår da raskt som et svik eller manglende autentisitet. Små praktiske problemer blir til uløselige prinsipielle konflikter.

Hva skjer med listen over verdier som har blitt framhevet som «norske» når de blir forsøkt konkretisert. Jo - enigheten forsvinner. «Vi» vil ha likestilling. Men er kvotering rett eller galt for å få det til? «Vi» vil ha likhet. Men vil vi ha like resultater eller like muligheter? «Vi» vil ha mer demokrati og mer åpenhet. Men er nettdebatter problemet eller løsningen? Det viser seg at mange av kandidatene for «felles verdier» er, ved nærmere ettersyn, sentrale nominerte i kampen om å være våre sentrale uenigheter.

Hvilke verdier deler nordmenn? Spørsmålet er dømt til å få et svadasvar. Kandidatene til felles verdier er både klebrige og glatte. De er klebrige fordi de klistrer seg til alles festtaler, men de er glatte fordi enigheten forsvinner når festtalene skal settes ut i livet. Det betyr ikke at ikke nordmenn deler noe. Hvis vi skal forstå norskhet, er det mye å lære av å se på hva våre viktigste akser av uenighet er. Tenk deg om. Hvis du skal plassere en nordmann i ditt mentale landskap, så tenker du etter hvor han eller hun står i våre interne uenigheter. Politisk har konfliktlinjer som by/land; EU eller ikke; arbeid/kapital; motrøyrsle/sentralmakt vært samtaler som har bidratt til å holde Norge sammen!

Norsk fellesskapsfølelse handler om å ramme inn hvem vi er uenige med, hvem vi fører en samtale med. Fellesskapet vi føler med meningsfeller i Sverige, Polen eller Pakistan er av en annen art enn det nasjonale fellesskapet vi krangler innenfor.

Så hva er gode tiltak for å fremme Norge som uenighetsfellesskap? På det symbolske planet skulle jeg ønske at staten ble mindre opptatt av å definere hvor våre verdier kommer fra. De burde heller fokusere på hvor disse verdiene bør lede oss. Mer praktisk tror jeg at fellesskapet styrkes ved at folk opplever at de er med på avgjørelser som faktisk berører dem. Flere viktige avgjørelser bør ut av næringslivets styrerom, og gis påvirkningsmulighet av ikke bare eiere, men av de påvirkede. Rettsliggjøringen er en annen utfordring for folkestyret. Maktutredningen peker på dette, og det er sant at det uthuler rommet for offentlig samtale og samhandling. Jeg håper også vi kan etablere flere gode diskusjonsarenaer, gjerne ansikt til ansikt. Skoler, høyskoler og universiteter har et ansvar her, mens alle og enhver har muligheter i sitt lokalmiljø. Bruk mer energi på å etablere gode diskusjoner enn på å forhindre dårlige.

Praktisk tror jeg at vi må øves i å jobbe sammen med ukjente. For store byråkratier, ekspertsystemer og teknokratiske avgjørelser tømmer samfunnslivet for noe av dets kraft. Tidsklemma gjør at vi får for liten tid sammen i skoler, barnehager, borettslag, arbeidsplasser, bydelshus, torg, idrettslag, kulturhus og mye, mye mer. Samfunnslimet er hverdagslig, det er levd liv og det utspiller seg i møtet mellom deg og naboen din. Hver dag. Vi er uenige i Norge. Det er bra, slik vil det fortsette å være. La oss bestrebe oss på å etablere et godt uenighetsfellesskap. Slik kan det nye Norge fremme verdier - ikke late som om vi deler dem.

«Når meningsuenighet blir til verdikonflikt framstår kontrasten som mye dypere forankret enn den trenger å være.»

Er hatet, frykten og sinnet vårt en trykkoker som eksploderer når den ikke luftes ut, eller en muskel som blir sterkere når den blir trent? Metaforene har makt over vår mørke side.

Debatten om debatten er i full gang etter angrepet på Regjeringskvartalet og Utøya. Noen sier at vi nå må slå ned på hatpratet, forby det, gjøre det vanskeligere tilgjengelig. Andre sier at nettopp nå er det viktig at debatten blir enda mer fri for sperrer og hindringer, og at det er debattens begrensninger som har skapt en farlig aggresjon.

Jeg tror dette skillet har lite med høyre/venstre-aksen å gjøre. Jeg tror det handler om at vi i vårt språkfellesskap har to metaforer vi gjerne benytter når vi snakker om menneskets mørke sider. Aggresjon, begjær, angst, frykt og hat er sider ved oss selv som vi ikke kan se, og som vi derfor trenger tankemodeller og mentale bilder for å kunne snakke om. Disse modellene og bildene er vi oss sjelden særlig bevisste, men de er viktige når vi forsøker å forstå oss selv. Ikke minst er de viktige fordi de forskjellige tankemodellene leder til ulike syn på hva som nå bør gjøres.

Noen tenker på menneskers hat, frykt og irrasjonelle aggresjon som en trykkoker. Hvis den ikke luftes ut, vil den sprenge. Hvis den holdes lukket, vil innholdet tyte ut et annet sted med enda større kraft. «Troll sprekker i sola,» sier vi gjerne. En slik metafor tilsier flest mulig frie og usensurerte ytringer – gjerne følelsesladde, intense og umiddelbare.

Den andre modellen ser på hatet, frykten og aggresjonen som om de var muskler. Jo mer de blir brukt, jo sterkere blir de. Hvis du reagerer på motstand med å skrike eller slå, skapes et spor i hjernen eller sjelen som blir lettere å følge neste gang du er i samme situasjon. Etter hvert skapes en sti, en vei, en autostrada. En slik metafor tilsier begrensninger på offentligheten. Det blir viktig å få på plass mekanismer som maner til ettertanke og ro.

Den offentlige debatten i Skandinavia er preget av dette skillet. Den danske offentlighetsretorikken er at det er et udelt gode at frontene er harde, at ordskiftet har høy temperatur og at skjellsordene sitter løst. Trykkokermetaforen dominerer stort. Svenskene, derimot, er opptatt av at det som forstås som hatefulle eller krenkende ytringer ikke skal få for stor oppmerksomhet, og at hovedsamtalen skal preges av refleksjon og kompetanse. Her dominerer muskelmetaforen.

Så vidt jeg kan se, finnes det ingen fasit. Jeg har ikke sett noen overbevisende forskning som tilsier at den ene modellen alltid er bedre enn den andre. Et bedre spørsmål å grunne videre på kan være: Under hvilke forutsetninger fungerer offentlig debatt som en ventil på trykkokeren? Hvilke faktorer må være til stede for at offentlig debatt skal fungere som en treningsleir for hatets muskler? Slik kan vi komme videre fra en debatt om debatten som stagnerer. Den står stille fordi debattantene gjør bruk av til dels motstridende tankemodeller i sine forsøk på å forstå menneskets mørke sider.

På et personlig nivå er det lurt å etablere egne grenser for hva man synes er greit og ikke greit. Det gjør vi alle sammen, mer eller mindre bevisst, uansett. Det vi ikke gjør like ofte, er å tenke på hvordan vi skal møte ytringer som krysser våre egne grenser for det akseptable. Altfor ofte tenker vi at andres normbrudd legitimerer at vi forlater de prinsippene vi egentlig vil følge. I stedet for å lage regler for en praktisk debatt, der folk av og til er teite, lager vi reglene for den perfekte samtalen, og blir stående motløse igjen når den ikke finner sted. Det er når andre utfordrer dine prinsipper at de har sjansen til å skinne.

På samfunnsnivå er det viktig å huske at diskusjon ikke alltid må føre til enighet. Det viktige er snarere at flest mulig føler seg som en del av diskusjonen, og at de bidrar til uenighetsfellesskapet. Vi bør framelske følelsen av at vi er i samme båt, og at våre politiske avgjørelser kommer fra fellesskapet og påvirker fellesskapet. Denne følelsen tror jeg er samfunnets viktigste lim i en globalisert verden. Da må vi tørre å snakke med fienden, og vi må tørre å inngå urene kompromisser. Alle sammen.

Både Cameron og Merkel (Sarkozy har jeg ikke fulgt like godt) har sagt at multikulturalismen har spilt fallitt. De har begge vært både beleste og ganske retorisk finurlige når de har skrevet det de har skrevet.

Jeg håper en liten gjennomgang av begrepet, slik jeg har forstått det,  kan være klargjørende.

"Multikulturalisme" har en ganske snever betydning i fagdebatt. Ordet har en mye bredere betydning i hverdagslivet. Den snevre betydningen av multikulturalisme er en strategi i møte med mangfold, som vil ta utgangspunkt i grupper, gjerne kulturelle, religiøse eller etniske. Disse gruppene sees på, i den snevre multikulturalismen, som utgangspunktet for å gi forskjellige folk forskjellige rettigheter, forskjellig systemer for tilgang på velferd etc.

Dette var fremgangsrikt på 1990tallet, men har blitt mye kritisert de siste 15 årene. Av omtrent alle, inkludert en så mangfoldsvennlig skribent som Thomas Hylland Eriksen. Denne formen for multikulturalisme har vært prøvd i noen få land. Canada, Australia (bittelitt), UK og delvis Nederland var innom slike strategier.

Det finnes mange kritikere av denne snevre formen for multikulturalisme (deriblant meg selv) som ikke ser noe negativt i kulturelt eller religiøst mangfold. Men de hevder gjerne at den snevre formen for multikulturalisme er et dårlig grep for å forvalte dette mangfoldet. Hovedproblemet kan være at det gjøre minoritetenes kvinner og indre minoriteter utsatt, at levende kulturer "fryses" fordi tradisjonelle autoriteter får representere gruppens interesser, og at grupper får mindre med hverandre å gjøre heller enn mer med hverandre å gjøre.

Mangfoldsvennlige kritikere av den snevre multikulturalismen hevder ofte at det er bedre å være god gammeldags liberal, eller de ønsker seg en større grad av kulturblanding og møteplasser (hybridister). Omtrent hver nye skribent forsøker å komme opp med en ny modell for å organisere mangfoldige samfunn "etter multikulturalismen".

I hverdagslivet, derimot, betyr multikulturalisme noe slikt som "en positiv holdning til kulturelt mangfold og innvandring".

Det både Cameron og Merkel har gjort med god retorisk teft (og en god porsjon sleiphet), er å følge opp den forskningsmessige dominerende analysen om at (den snevre) multikulturalismen har feilet, men de sørger for å bli hørt slik at mange hører at multikulturalismen er forfeilet, også når den forstått på hverdagsspråket.

Det er mange som krangler om det er høyresiden eller venstresiden som er farligst. Det er andre som lurer på om det er noen ideer som har kimen til vold i seg. Jeg tror en innfallsvinkel kan kutte begge knutene: Renhetsfantasier skaper vold.

Det er flere som ønsker seg en ny tone, og brobygging mellom forskjellige politiske fløyer i disse tider. En måte å få til dette, er å fronte nye innfallsvinkler - som kan skape nye måter å se uenigheter på, nye måter å analysere retorikk.

For meg er det åpenbart at både høyresiden og venstresiden kan bli voldelig - men når er det dette skjer? Svaret er heller ikke å si at løsningen ligger i å være moderat det går å ann å brenne inderlig og voldsomt for en sak, og ikke bli voldelig av den grunn.

Bakgrunnen for dette tankespinnet er Bernt Hagtvedts bok "Folkemordenes svarte bok". Han og hans kollegaer går igjennom folkemord i det siste århundret, og sier at folkemord kan komme fra mange ideologier - men felles for dem alle var at de utviklet ideologier og retorikk knyttet til renhet.

Dette kan gjelde nasjoner (ofte, men ikke bare, høyresiden), det kan gjelde politiske utopier (ofte, men ikke bare, venstresiden), det kan gjelde religiøse verdensbilder (her tror jeg fanatikere innen alle store religioner (og en del små) er representert).

Det viktige med dette, er at man kan være relativt ekstremt nasjonal i sine drømmer og handlinger - digge folkemusikk og nasjonalromantiske bilder og stolt av landet sitt på alle mulige måter - men hvis det dukker opp renhetsfantasier - da er det fare på færde.

Tilsvarende kan man drømme om fremtidens arbeiderstyrte samfunn, med like muligheter og mangel av fremmedgjøring av mennesket - men når man ser avvik fra Den rene lære som noe mer enn uenighet - men heller som svik og besudling - da har volden gode kår.

Tilsvarende er mange religiøse, dypt religiøse, noen er konservative i sitt liv og sin vandel. Men når de ser på brudd på religiøse normer og lover som urenhet, gjerne gjennom smittemetaforer, da kan fanatismen få voldelige konsekvenser.

Dette tror jeg også er tilfellet når det gjelder ære og skam.

Jeg tror altså ikke det er hvor langt til høyre eller venstre man har meningene sine. Det handler mer om hvor mye rom vi har for "det urene", for rotet ethvert fritt samfunn fører med seg, for det glade og frustrerende kaos menneskelivet fører med seg.

Hvis et tankesystem har alle svarene - da lyver det, da lukker det seg - da svarer det ikke på verdens utfordringer - de er altfor urene og uryddige til å settes på ett skjema. 

At også andre tros- og livssynssamfunn blir understøttet «paa lige Linje» betyr at de får økonomisk kompensasjon, ikke at de oppnår lik status.

Inge Lønning kommenterer i Dagsavisen (24/5) min kritikk av den såkalte «verdiparagrafen» i Grunnloven (Dagsavisen 13/5). Det er snakk om paragraf to, som til nå har etablert luthersk kristendom som statens offentlige religion. Fra neste stortingsperiode skal paragrafen bli en «verdiparagraf» der første setning fastslår at «verdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske arv».

Dette skiftet henger sammen med en rekke andre endringer i Grunnloven som angår relasjonen mellom stat og kirke i Norge. Lønning hevder at jeg ikke tar hensyn til denne helheten når jeg kritiserer den kommende verdiparagrafen. Han argumenterer for at endringene i sum utgjør en sekularisering av statsforståelsen, og at de siste restene fra enevoldstiden nå er fjernet.

Lønning hevder det finnes en sammenheng mellom endringene han påpeker, og den første setningen i den kommende verdiparagrafen. Det han har rett i, er at de kommende endringene henger logisk sammen med at den gamle paragrafen må endres. Men hva er den logiske sammenhengen mellom kirkeforlikets mange endringer og første setning i den kommende verdiparagrafen? Hvorfor trenger Grunnloven å etablere hvilken arv «våre» verdier har? Dette sier Lønning ingenting om. Hvis jeg skal gjette, kan det være at en viss kontinuitet må opprettholdes når man nennsomt skal endre slike stabile størrelser som Grunnloven. Hvis dette er tilfellet, faller Lønning inn i samme felle som mange andre: Han antar at formuleringer om «verdigrunnlag» har en ærverdig og lang historie.

Lønning hevder at jeg siterer selektivt fra det kommende forslaget til en ny paragraf 16. Den lyder i sin helhet: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje.» Jeg hadde bare sitert andre setning. I folkeopplysningens navn tar jeg selvkritikk på dette. Mitt anliggende var å påpeke at logikken bak at staten skulle understøtte Den norske kirke, var en logikk om ett folk. Jeg mener at dette er en uheldig og ekskluderende sammenblanding av religion, nasjon og identitet.

At også andre tros- og livssynssamfunn blir understøttet «paa lige Linje» betyr at de får økonomisk kompensasjon, ikke at de oppnår lik status. Det er heller ikke sånn at «paa lige Linje» står i kontrast til at de kommende grunnlovsendringene knytter folk, religion og nasjon sammen på en ekskluderende måte. Tvert imot, den åpner for at andre grupper kan gjøre det samme – noe som viser hvordan multikulturalismen og nasjonalismen er nært beslektet. Det blir viktigere at verdiene er «våre» enn at de er «gode». Denne logikken viser seg konsekvent i de kommende grunnlovsendringene, og det var denne sammenhengen jeg ønsket å rette søkelyset mot. Jeg ser ikke at dette følger «nødvendig og uløselig» av at stat og kirke endrer sine relasjoner.