Allmen verneplikt er verken særlig allmenn eller nødvendig for å forsvare Norge, og bør avskaffes.

Debatten om kjønnsnøytral verneplikt har bredt om seg, og i vår har både SV og Sp vedtatt dette i sine partiprogrammer. Trolig går det samme veien på Aps landsmøte denne helgen. Også på landsmøtet til Miljøpartiet De Grønne 26.-28. april skal et lignende forslag opp til behandling.

Argumentet for en utvidelse av verneplikten er likestilling. Skal en først ha verneplikt, må den gjelde for begge kjønn. Tilhengerne har et poeng når de sier at det er uttrykk for et middelaldersk kjønnsrollemønster at en så viktig samfunnsinstitusjon som Forsvaret bare skal være forbeholdt menn, mens kvinners oppgave er å føde barn.

Dette hadde vært et godt argument dersom det var slik at vi hadde reell verneplikt i Norge. Det har vi ikke. Bare en fjerdedel av menn i vernepliktig alder utfører militærtjenesten, og i praksis er det en smal sak å slippe unna ved å skylde på dårlig rygg eller mangel på motivasjon.

Sesjonen fungerer i stor grad som en base Forsvaret kan bruke til å rekruttere de mest motiverte og dyktigste personene, og førstegangstjenesten ligner mer og mer på en vanlig jobbsøknad. Du registrerer CV og opplysninger om deg selv, også kontakter Forsvaret de mest interessante kandidatene som blir innkalt til å møte opp fysisk. Dette gjelder både kvinner og menn, etter at Stortinget vedtok sesjonsplikt også for kvinner i 2009. Det er altså allerede slik at jenter har muligheten til å gå inn i Forsvaret på lik linje med gutter, hvis de selv ønsker det.

Denne utviklingen henger sammen med at Forsvaret ikke lenger har behov for like mange vernepliktige, på grunn av en økende grad av profesjonalisering. Trusselbildet ser annerledes ut i dag enn det gjorde under den kalde krigen, og en invasjon fra Russland framstår som fjernere enn noen gang. Cyberangrep og bruk av masseødeleggelsesvåpen av terrorgrupper framstår som et langt mer realistisk scenario. Deltakelse i fredsbevarende operasjoner i regi av FN stiller også helt andre krav til norsk militært personell enn det en kan få ved å trene opp norske ungdommer i 12 måneder. Til denne type oppdrag trengs det mer spesialiserte ferdigheter og kunnskap. 

I stedet for å utvide verneplikten til begge kjønn, bør den avvikles. Det er meningsløst å bruke mange hundre millioner på å opprettholde en ordning som ikke er nødvendig for å dekke Norges behov for sikkerhet, og som uansett bare gjelder for en liten andel av norske ungdommer, selv etter en utvidelse. At verneplikten bare gjelder for en av fire norske gutter er ikke et argument for å utvide den til jenter, slik at den bare gjelder for en av åtte. Pengene bør i stedet brukes på å gi de personene som går inn i Forsvaret bedre opplæring, særlig innenfor etikk, internasjonal humanitær rett og menneskerettigheter. Kvalitet framfor kvantitet, med andre ord.

Noen har forsøkt å kompensere for at vi ikke trenger like mange menn til å forsvare landet ved å omdøpe militærtjenesten til en 1-årig samfunnstjeneste, hvor nye og sivile oppgaver som eldreomsorg, kriseberedskap og miljøarbeid puttes inn i en slik tjeneste. Det er uklart hvorvidt dette skal være et alternativ til militærtjeneste på lik linje med siviltjenesten som har blitt avskaffet, eller at militærtjenesten skal få et annet innhold. Uansett er dette en svært dårlig idé.

For det første strider det mot prinsippet om individuell frihet at staten pålegger norske ungdommer et år med tvangsarbeid, uten at det finnes noen rasjonell grunn til å gjøre det. Dette minner om regimer vi ikke liker å sammenligne oss med. Selv om intensjonen er sympatisk, er ikke tvang noen farbar vei å gå. En bør i stedet legge til rette for at ungdom som ønsker å bruke ett år av livet sitt for å få relevant erfaring kan gjøre det, f.eks ved å tilbringe ett år som miljøarbeider på en skole eller ved å jobbe som assistent på et pleiehjem eller flyktningmottak.

For det andre vil en slik ordning bli svært dyr, og dessuten fortrenge annen arbeidskraft som kunne ha bedre bruk for disse jobbene. Det finnes et stort antall innvandrere som sliter med å komme seg inn på det norske arbeidsmarkedet, og som gjerne ønsker å jobbe i lavtlønte yrker. Dersom alle norske ungdommer skal gjennom en obligatorisk samfunnstjeneste vil disse risikere å bli skviset ut en rekke steder.

Tanken om å gjøre allmenn verneplikt til et spørsmål om likestilling er besnærende, men bygger på et galt premiss om at verneplikten er nødvendig for å løse oppgavene til Forsvaret. Forsvaret kan utmerket godt klare å rekruttere de beste guttene og jentene uten en obligatorisk førstegangstjeneste. Verneplikten har rett og slett gått ut på dato, og bør kasseres. 

Oslo-konferansen om humanitære konsekvenser av atomvåpen er et vendepunkt for alle som har jobbet for et internasjonalt forbud, og kan bli historisk. Nå gjelder det at statene følger opp sitt engasjement når de møtes igjen i Mexico.

Denne uka avholdt Utenriksdepartementet en konferanse om de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Konferansen fikk beskjeden dekning av pressen, og få Oslo-borgere fikk med seg at nesten 130 stater var samlet i Oslo for å diskutere hvilken effekt en atombombe-detonasjon vil få for mennesker, miljø og samfunn – både på kort og lang sikt. Vi fikk nøkterne presentasjoner fra eksperter som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på oss, om hvordan selv en regional atomkrig mellom Pakistan og India er nok til å kjøle ned den globale temperaturen, med dramatiske konsekvenser for verdens matvareforsyning.

En scenario utarbeidet av Forsvarets Forskningsinstitutt og Norsk Folkehjelp viste hvordan store deler av Oslo ville bli fullstendig utslettet, og at innbyggere så langt unna som Bærum og Kolbotn ville bli rammet av det radioaktive nedfallet. Samtidig kunne eksperter fra Statens Strålevern fortelle oss at Norge ikke er i nærheten av å kunne stille opp den nødvendige beredskapen for å håndtere en katastrofe av et slikt omfang.

Mange vil stille spørsmålet om hvorfor det var nødvendig av Utenriksdepartementet å arrangere en konferanse om de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Vet ikke alle hvor forferdelige atombombene er, og hvordan Hiroshima og Nagasaki ble utslettet fra kartet? Sivilsamfunn som Nei til Atomvåpen og Norske Leger mot Atomvåpen har i flere tiår opplyst befolkningen om de uakseptable, humanitære lidelsene en atomkrig vil medføre, det er nettopp derfor vi ønsker å forby dem. Nylig har International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN) har revitalisert og fornyet dette budskapet gjennom sin verdensomspennende kampanje, som får flere og flere støttespillere.

Selv om de fleste er klar over ødeleggelseskraften atomvåpen representerer, preges debatten om nedrustning fortsatt av en teoretisk og abstrakt tilnærming. Begreper som avskrekking og maktbalanse brukes fortsatt for å rettferdiggjøre at stater holder fast på sine atomvåpenarsenal, og atomvåpen ses på som nok et verktøy stater kan bruke i sikkerhets- og forsvarspolitikken på lik linje med tanks, fregatter og bombefly. Svært sjelden reflekterer man over at ved å opprettholde strategier og doktriner som baserer seg på trussel om bruk av atomvåpen, må en også være villig til å bruke dem, med de katastrofale humanitære konsekvensene det innebærer.

Det er her det norske initiativet er så verdifullt. Ved å snakke om atomvåpen som hovedsakelig et humanitært problem, delegitimerer og stigmatiserer en disse våpnene, slik at de mister sin politiske og militære verdi. Det var på denne måten en lyktes i å få til bindende avtaler som forbyr produksjon og bruk av kjemiske og biologiske våpen, og av landminer og klasevåpen. En flytter debatten fra å handle om hvor mange atomvåpen en må ha på hver side for å opprettholde en balanse, til å handle om at enkelte våpen er så fundamentalt i strid med universelle, moralske prinsipper at de må forbys.

Når delegatene forlot Oslo Plaza tirsdag, hadde Mexico allerede kunngjort at de vil avholde en oppfølgingskonferanse for å se på hvordan det humanitære sporet kan forfølges videre. De møtte entusiastiske aktivister som takket Mexico for deres lederskap, og oppfordret statene til å handle. Nordmennene som var på vei til sine daglige gjøremål i Vaterlandsparken var neppe klar over det, men de kan ha vært vitner til et historisk øyeblikk, da stater i samarbeid med sivilsamfunnet tok ansvar og bestemte seg for å starte prosessen som ledet til et internasjonalt forbud mot produksjon, lagring, bruk og utvikling av atomvåpen, mens det enda var tid til å avverge en humanitær katastrofe. Det er på høy tid.

Torbjørn Jagland bommer stygt når han begrunner fredsprisen til Obama med at rakettskjold-planene til Bush ble skrinlagt og at forholdet til Russland er blitt bedre. Planene fortsetter med full styrke.

Torbjørn Jagland plukker opp hansken den 18. desember og forsvarer de mest kontroversielle utdelingene av fredsprisen under hans tid som komitéleder.

Nei til Atomvåpen har ingen synspunkter på årets fredspris til EU eller til Liu Xiaobo, men vi finner grunn til å reagere på Jaglands begrunnelse for fredsprisen til USAs president Barack Obama i 2009.

Misforstå oss rett. Nei til Atomvåpen støttet prisen til Obama, og arrangerte fakkeltoget som gratulerte presidenten. Det gjorde vi ikke for å sette et godkjent-stempel på amerikansk utenrikspolitikk i sin alminnelighet, men for å berømme Obamas initiativ for en atomvåpenfri verden. I sin iver etter å rettferdiggjøre prisen til Obama gir Jagland imidlertid en framstilling av virkeligheten vi ikke kan være med på.

Jagland skriver helt riktig at Obama tok over i en situasjon hvor forholdet mellom USA og Russland var på frysepunktet, og hvor Bush hadde sagt opp ABM-avtalen. Det er også riktig at Obama i større grad har vært villig til å lytte til russernes synspunkter og vært mer imøtekommende enn sin forgjenger. Ingen var mer fornøyd enn Nei til Atomvåpen da Obama annonserte at han ville skrinlegge de omfattende rakettskjold-planene til Bush jr.

Problemet er imidlertid at Obama likevel har holdt fast på planene om et rakettforsvar som provoserer Russland og truer videre nedrustning. I sin ratifikasjon av START-avtalen uttalte den russiske dumaen at dersom NATO utplasserte et avansert rakettforsvar i Europa ville Russland trekke seg fra avtalen og ikke inngå nye bilaterale avtaler om nedrustning av atomvåpen. Det er særlig utplassering av flere hundre SM-3 missiler i Europa russerne er bekymret for, ettersom de kan svekke Russlands evne til å gjengjelde et amerikansk atomangrep og forrykke den strategiske balansen.

Det er også klart at den typen samarbeid Russland ønsker ikke er realistisk å få til i de mer avanserte fasene av utviklingen av rakettskjoldet, ettersom amerikanerne aldri vil gi fra seg kontrollen over et så høyteknologisk og strategisk viktig våpensystem. Jagland tar derfor feil når han sier at faren for et våpenkappløp er avblåst. Dersom nedrustning av amerikanske og russiske arsenal stopper opp, og Kina bestemmer seg for å ruste opp, kan flere stater gjøre det samme.

Obama fortjente fredsprisen i 2009 basert på kunnskapen vi da hadde, men hans håndtering av rakettskjoldsaken i ettertid har ikke vært i tråd med idealene og prinsippene til Nobels fredspris. Det er imidlertid fortsatt tid for Obama til å revurdere planene, og vi håper han bruker den siste perioden sin til å fremme nedrustning og avspenning slik Jagland forutsatte i sitt nobelforedrag i 2009.

Lars Gaupset,

Daglig leder i Nei til Atomvåpen

Det er på tide å ratifisere prøvestansavtalen og få fortgang i arbeidet for å ruste ned atomvåpen. Kasakhstan er et forbilde til etterfølgelse.

I dag – den 29. august - er den internasjonale FN-dagen for stans av atomprøvesprengninger. Datoen markerer stengningen av testanlegget Semipalatinsk i Kazakhstan i 1991.  Fra 1949 til 1989 foretok Sovjetunionen 456 atomprøvesprengninger i dette området, og holdt miljø- og helsekonsekvensene skjult for omverdenen. Lokalbefolkningen måtte betale en høy pris. Ifølge en studie gjort av japanske og kazakhstanske leger i 2008, hadde innbyggerne i Semipalatinsk 25-30% høyere risiko for å utvikle kreft enn befolkningen for øvrig på grunn av radioaktiv stråling. Selv tyve år etter at anlegget ble stengt sliter mange med helseproblemer, og det er fortsatt ikke mulig å drive landbruk i store arealer. Situasjonen for innbyggerne i Semipalatinsk er ikke enestående – også Fiji, Marshall-øyene og franske kolonier i Stillehavet som Tahiti har blitt rammet av amerikanske og franske prøvesprengninger. Prøvestansavtalen forbyr all testing av atomvåpen til militære og sivile formål, og ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1996. Den er imidlertid ennå ikke trådt i kraft, ettersom åtte land ikke har ratifisert avtalen: USA, Kina, Nord-Korea, Iran, Egypt, Israel, Pakistan og India. USA har signert avtalen, men den er ikke blitt godkjent av Kongressen. Barack Obama lovet i valgkampen i 2008 å ratifisere Prøvestansavtalen så på det tidligst mulige tidspunktet. Dersom USA går foran og viser vilje til nedrustning, vil også andre stater følge etter. Etablerer man en internasjonal norm om at det er forbudt å teste våpen, vil det legge press på stater som Nord-Korea, India og Pakistan. Norge må ta dette opp i samtaler med de landene det gjelder, og bidra til at det blir ubehagelig å ikke skrive under på avtalen. Vi skylder ofrene i Semipalatinsk og andre steder å unngå at andre må gå igjennom det samme.

Japanerne tar sjelden til gatene, men tsunamien og atomulykken i Fukushima i fjor har blitt etterfulgt av en politisk, grønn bølge man ikke har sett maken til tidligere.

På fredag demonstrerte 200.000 mennesker i Tokyo mot gjenåpningen av to atomreaktorer, og i Ohi forsøkte aktivister å hindre åpningen av den ene av reaktorene. Japanerne tar sjelden til gatene, men tsunamien og atomulykken i Fukushima i fjor har blitt etterfulgt av en politisk, grønn bølge man ikke har sett maken til tidligere.

Myndighetene sier gjenåpningen er nødvendig for japansk økonomi, og at sikkerheten ved anleggene er god nok. Japanske aktivister føler seg ikke overbevist, og mener Japan bør kvitte seg med atomkraft en gang for alle. For et land som har fått en tredjedel av sin energiforsyning fra atomkraft kan dette virke urealistisk, men er det egentlig det?

Etter atomulykken i fjor ble alle de 54 reaktorene rutinemessig stengt ned for vedlikehold, den siste i mai i år. Meningen var at de skulle gjenåpnes etter hvert, men motstanden var så stor at myndighetene ikke turte å gjøre annet enn å la de forbli stengt. Mange fryktet at nedstengningen ville føre til energimangel og strømbrudd. Men ved hjelp av energisparing klarte myndighetene i samarbeid med private bedrifter å dekke el-behovet. Japanske kontorarbeidere har byttet ut dress og slips med kortermede skjorter om sommeren i stedet for å skru opp air-conditionapparatet.

Baksiden av nedstengningen av atomkraftverkene er en økt import av naturgass for å skaffe nok energi. Japanske myndigheter mener det likevel er mulig å nå klimamålene uten atomkraft. Et statlig miljøvernutvalg har sagt at Japan kan redusere sine CO2-utslipp med 30 % (i forhold til 1990-nivå) innen 2030 gjennom energisparing og fornybar energi. I 2030 vil fornybare energikilder stå for 25-30 % av energiforsyningen. «Har vi motivasjonen får vi det til», er budskapet fra det offentlige utvalget. Japan har en enestående mulighet til å fase ut atomkraft og fossil energi og gå over til en fornybar framtid - får de det til vil de være en inspirasjon for hele verden.

Japan er vitne til et voksende grasrotengasjement for å avvikle atomkraft og satse på fornybar energi.

På fredag demonstrerte 200.000 mennesker i Tokyo mot gjenåpningen av to atomreaktorer, og i Ohi forsøkte aktivister å hindre åpningen av den ene av reaktorene. Japanerne tar sjelden til gatene, men tsunamien og atomulykken i Fukushima i fjor har blitt etterfulgt av en politisk, grønn bølge man ikke har sett maken til tidligere. 

Myndighetene sier gjenåpningen er nødvendig for japansk økonomi, og at sikkerheten ved anleggene er god nok. Japanske aktivister føler seg ikke overbevist, og mener Japan bør kvitte seg med atomkraft en gang for alle. For et land som har fått en tredjedel av sin energiforsyning fra atomkraft kan dette virke urealistisk, men er det egentlig det?

Etter atomulykken i fjor ble alle de 54 reaktorene rutinemessig stengt ned for vedlikehold, den siste i mai i år. Meningen var at de skulle gjenåpnes etter hvert, men motstanden var så stor at myndighetene ikke turte å gjøre annet enn å la de forbli stengt. Mange fryktet at nedstengningen ville føre til energimangel og strømbrudd.  Men ved hjelp av energisparing klarte myndighetene i samarbeid med private bedrifter å dekke el-behovet.  Japanske kontorarbeidere har byttet ut dress og slips med kortermede skjorter om sommeren i stedet for å skru opp air-conditionapparatet.

Baksiden av nedstengningen av atomkraftverkene er en økt import av naturgass for å skaffe nok energi. Japanske myndigheter mener det likevel er mulig å nå klimamålene uten atomkraft. Et statlig miljøvernutvalg har sagt at Japan kan redusere sine CO2-utslipp med 30% (i forhold til 1990-nivå) innen 2030 gjennom energisparing og fornybar energi. I 2030 vil fornybare energikilder står for 25-30% av energiforsyningen. ”Har vi motivasjonen får vi det til” er budskapet fra det offentlige utvalget.  Japan har en enestående mulighet til å faste ut atomkraft og fossil energi og gå over til en fornybar framtid – får de det til vil de være en inspirasjon for hele verden.

Publisert i Dagsavisens papiravis samme dag.

Borghild Tenden fra Venstre unnlater å svare på min kritikk og går i stedet til personangrep. Det er lite fruktbart.

I mitt innlegg 28/12 ("Elefanten i rommet") tillot jeg meg å påpeke at samtlige partier på Stortinget stemte for en petroleumsmelding som legger opp til at utvinningen av olje og gass skal holde samme tempo som før, og at nye områder skal åpnes for leting og utvinning, også de partiene som kaller seg miljøparti, dvs. Krf, Venstre og SV. Det har falt Borghild Tenden (V) tungt for brystet, og hun beskylder meg 4. januar for å være uærlig. Jeg kan forsikre Tenden om at jeg har lest hennes innlegg grundig, og etter å ha lest det en gang til kan jeg fortsatt ikke se at Venstre sier et ord om at de ønsker å bremse utvinningstempoet eller vern av Barentshavet fra leting og utvinning. 

Jeg har derfor to spørsmål til Tenden. 1. Er Venstre enig i at dersom vi skal nå togradersmålet må vi la nye funn av olje og gass ligge på havbunnen, og at Norge som et rikt land må gå foran? 2. Hvordan ser Venstre for seg at Norge skal klare å ta nødvendige CO2-kutt på hjemmebane uten å bremse utvinningstempoet betydelig i forhold til dagens nivå?

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.