Ko - ko gjøkeredet anyone? (tror ikke dèt du)



De aller fleste filminteresserte har jo sett den gamle amerikanske filmen "Gjøkeredet" og reagert negativt på bitchen som rulte avdelingen.

Dere har sikkert "følt på" at dere tok del i noe "viktig" da dere gjorde det også?

Hva vet vel jeg om det :)

Og kanskje var filmen faktisk viktig da den kom ut, for hva vet vel en fallen bonde fra Karmøen om sånne avanserte ting?

(Den som ikke er interessert i film, trenger egentlig ikke lese denne bloggen)

Men jeg håper virkelig ikke at folk anno 2010 forestiller seg at filmen gir et realistisk bilde av norsk psykiatri i samtiden vår?

Dette er en film de settingen er den amerikanske psykiatri på 1960-tallet i Oregon; ikke i Norge i det hele tatt.

Boka er fra 1962 og filmen er fra 1975.

Da er den nyere norske filmen "De gales hus" mye nermere sannheten om dagens norske psykiatri..

Men "De gales hus" er basert på ei bok, der settingen er satt til 1970-tallets norske psykiatri, mens filmen istedet gir oss inntrykk av å foregå i samtiden.

Og mye er endret i norsk psykiatri siden 1970-tallet. Veldig mye.

Filmen "Himmelfall" (Kristoffer Joners glansrolle) har ingen åpenbare faktafeil, som jeg kommer på i farten, men når legen (Kim Bodnia - flott skuespiller) overtaler pasienten til å gi i fra seg kniven sin, så tenker jeg nok at i virkeligheten ville en sjukepleier gjordt dette stuntet, mens legen holdt seg i bakgrunnen (som har å gjøre med TMA-trening som leger flest ikke har)

Når jeg ser psykiatri skildret på film, så pleier jeg å få trang til å ta fatt i regissøren, og gi ham unevnelige gjenstander i unevnelige hulrom :)

Jeg har skjelden sett filmer som gir oss et realistisk bilde av psykiatri; mye zombie-tull.

The day of the living dead revisited.

Men "En sang for Martin" gir oss et svært realistisk bilde av demens; faktisk.

Stor skuespillerkunst i den filmen.

Og oppfatter noen utfordringen i det jeg her skriver?

Det var iallefall det hele.

Tror du at du er subtil nok til å lure meg?

Alle i Norge synes at rasisme er for fjols.

Og alle vet dette.

Det er derfor beskyldningene om rasisme hagler i alle debatter.

Rasist er bare et annet ord for fjols, knehøne og hengerompe.

Rasistremjingen blir nok oppfattet som skikkelig subtil av dem som praktiserer den.

Vel surprise surprise baby: Du lurer ikke meg!

Du er banal.

Prøv logikk og argumenter basert på fakta.

Det anbefales varmt av Norges beste blogger.

Norsk dramafilm.

Begrepet "borgerlig" er blitt meningsløst.

Jeg kaller meg gjerne for sosialist, i den grad dette begrepet fortsatt har noe rèellt meningsinnhold.

Det er som med fotballlag: Vi forandrer ikke klubb å heie på uansett.

Jeg kan tenke meg at "borgerlige" har det på samme vis.

De "borgerlige" vil aldri innrømme offisielt at de nå har gått over til sosialismen, men det har de jo; og dette vet vi godt alle sammen.

Etterhvert som dagens globaliserte økonomi mer og mer, drevet som den er av finansspekulasjon og tapping av ressurser som ikke er fornybare, viser seg å ikke være hverken økonomisk eller økologisk bærekraftig, ja, da ser vi at sosialismen seirer overalt som politisk og økonomisk praksis.

Forskjellen i dag på en sosialistisk og en borgerlig politikk er enkel og kynisk.

Sosialister vil at sosialismen skal omfatte alle.

Borgerlige vil kjøre sosialisme på seg sjøl, og at noen andre skal være treller.

Se denne.

En stilfull og dempet dokumentar, som anskueliggjør det fortreffelige og overlegne ved monarki som styringsform.

Den tydeliggjør også verdien av å utslette fortid og historie.

Først da snakker vi virkelig om makt.

På et eller annet tidpunkt på 1970-tallet fikk man det på "elitisk" hold det for seg at nasjonal sjølforakt var saliggjørende for Norge; dette ble nermest til en ny kvasi-religion for mange, og klovneriet antar fortsatt parodiaktige former.



2005 var året da Norge hadde vært en selvstendig nasjon i akkurat 100 år.

De som satt i landets styre og stell den gangen syntes ikke at denne anledningen var verdig nok til en skikkelig feiring, men litt "markering" av de 100 år fant de likevel litt rom for.

Slik disse "markeringene" etterhvert tok form, så minte det hele meg mest om den type markering som våre venner hundene driver med.

Markeringene endte opp med en orgie i den sjølforakten som Norges antinasjonale styringselite har blitt så kjente for, i både innland og utland.

Fraser som "nasjonalisme importert fra Tyskland" og "et lite lutfattig land" gikk igjen i de aller fleste av disse markeringstalene.

Taler som aldri var ment å skulle bidra til å feire 100 år i selvstendighet, men heller nærmest beklage selvstendigheten, med ymse antinasjonale skillingsviser.

Vi får håpe at iallefall de involverte talerne sjøl hadde glede av at de fikk markert sitt ståsted så ettertrykkelig; vi andre får heller prøve å bare glemme denne flausen, så godt vi bare klarer.

Prikken over i-en ble serien "Drømmen om Norge" på 12 episoder, som var statsstøttet med 80 millioner kroner.

Her framstilles Norge og nordmenn på en måte som må kunne kalles rasistisk.

Å framstille for eksempel pakistanere eller samer på et liknende vis, ville antageligvis ført til både anmeldelse og domfellelse av filmskaperne.

Selv om serien ikke forteller oss noe om hva kunstnerstanden synes om Norge og nordmenn, så får vi likevel en klar og tydelig "markering" av hva filmskaperne sjøl mener om Norge og nordmenn.

Videre får vi et pekepinn på hva oppdragsgiverne til filmskaperne synes om Norge og nordmenn.

Jeg er ikke "rystet" eller "sjokkert" over dette her, og jeg synes vel at det har gått litt inflasjon i akkurat det der med sjokk og rystelser og sånt.

Men jeg kan ikke se at det kan komme noe godt sluttresultat ut av all denne markeringen; som renner ovenfra og ned.

...

Sport og politikk

Dersom alle fotballlag i Norge måtte betale størsteparten av sin inntekt rett til Rosenborg, så ville det blitt ramaskrik og opprør.

Merkelig nok godtar vi et liknende system innenfor økonomi.

Vi godtar at de rike overfører våre egne verdier til seg sjøl.

Ingen vil ha oss?



Uansett hvor mange avskjedskonserter vi har hatt gående, så er der alltid rom for en til.

Det har visst blitt trendy, kanskje?

Og spesielt når de rød-grønne vinner et stortingsvalg, så flommer kommentarfeltene i Dagbladet over med musikk.

Men her tøyser jeg visst med irrelevante digresjoner; la oss komme i gang med dagens tema, som er emigrasjon, og hypotetisk vanstyre.

Som en hypotese, et tenkt scenario: Hva om multi-kulti segmentet og aksen SV/Sp/Ap vanstyrer Norge inn i akkurat det uføret som aksen FrP/Høire/KrF maner fram et skrekkbilde av?

Ja jeg sier jo ikke at de rød-grønne (som forøvrig fører en politikk som hverken er rød eller grønn) faktisk styrer så ille som det den "blå" konkurrenten sier, men altså: La oss godta hypotesen for et øyeblikk.

Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre vanstyrer Norge til å bli et nytt Sodoma og Gomorra; der etnisk uro og vanvittig voldskriminalitet henger over landet som ei tykk tåke; kun avbrutt av skrikene fra skattefutens torturkammer og kvalmen fra unevnelig umoral.

(Dette er vel i korte trekk det "blå" synet på regjeringen?)

Da må jo vi vettuge folk finne oss et nytt land å bo i.

Vi som bare vil ha et normalt land, der arbeidsfolk har det godt.

Vi som vil ha det sånn som Norge var før. (nå)

Problemet er bare det: Vil noen ta i mot oss?

Her har vi ødelagt vårt eget land, og nå skal vi spre den ødeleggende multi-kulti kulturen og kommandohumanismen vår over i nye land.

Vi blir jo som femtekolonister da?

Som en multikulturell gresshoppesverm?

Ingen vil vel slippe oss inn?

Vi kan jo spre vårt intellektuelle virus?

Ingen grunn til begeistring.

Vi vil nok få problemer med asylsøknaden.

Rusdebatten i Norge mangler realitetsorientering og verdiforankring.



Alle vi kule tar oss jo svulstige nicknames, og Francois Marie Arouet var intet unntak i så måte.

Han levde mellom 1694-1778, og han blogget nok materiale til å fylle 99 tjukke bøker.

Nicket han valgte seg var Voltaire, og han oppfant nesten egenhendig den sekulære humanismen.

Liknende tanker var formulert av andre filosofer og vismenn tidligere, men Voltaire var unik i sin kunstneriske formuleringsevne. Tidligere tiders humanisme må dessuten innrømmes å være grunnleggende religiøs.

Den sekulære humanismen bygger på 3 absolutte bud.

1. Der finnes ingen Gud, ei heller noen Djevel.

2. Sekulærhumanismen tror alle mennesker er grunnleggende gode av natur, og at sosiale omgivelser, miljø og økonomiske forhold er årsak til individenes atferd.

3. Sekulærhumanismen tror ikke på et liv etter døden, med et etterfølgende oppgjør for hva vi har gjordt i vår levetid.

Voltaire ville skape progresjon i hele Europa gjennom en sekulærhumanistisk opplysningsprosess. I våre dager kan Voltaires tanker (for en del av oss) fremstå som i overkant optimistiske, ja, nærmest på grensen til naive. Men på 1700-tallet var der mye uvitenhet og overtro i Europa, og Voltaires tanker slo rot.

Både i Voltaires samtid, og nå i dag, så ser vi at sekulærhumanismen står sterkt i samfunn som er velsignet med fred i fra ytre aggressorer, og som er preget av allmenn trygghet i forhold til innenlandske kriminelle. I hardere tider faller sekulærhumanismen erfaringsmessig sammen som et korthus. Og ikke uventet, så er de skandinaviske velferdsstatene blitt sekulærhumanismens definitive utstillingsvindu mot verden.

I Norge har troen på effekten av offentlige opplysningskampanjer antatt nærmest sakrale former. Vi kan si at politikere, helsemyndigheter, justismyndigheter, skoleverk og kulturelite står skulder ved skulder i troen på at problemer løses ved informasjon og opplysning.

Mot en slik overmakt, så har en ydmyk liten blogger (meg) intet håp - What so ever - om å nå fram med innsigelser. Ja strengt tatt så har bloggeren (meg) ikke engang noe håp om å få komme til orde.

Alt som gjenstår for meg å gjøre er å stille to retoriske spørsmål.

1. Hvor mange mennesker i Norge tror at rusmidler er helsekost for kropp og sjel, og eventuelt hvem er de?

2. Finnes der en mer effektiv og samfunnsnyttig bruk av våre begrensede ressurser, enn å iverksette ytterligere monomane mediakampanjer rettet mot rusbruk?

...

Nesten ingen som bruker rusmidler har noen ønsker eller planer om å slutte permanent med denne bruken.

Om vi kommer opp i problemer på grunn av vår rusbruk, enten i enkelte tilfeller eller gjentatte ganger, så fortsetter vi å ruse oss likevel; nesten alltid.

Noen av oss har evnen til måtehold, eller til periodeavhold, slik at problemene knyttet til rusbruken minimaliseres.

Men vi vil ikke slutte totalt, for da hadde vi bare gjordt det.

Dette er et valg vi gjør.

Vi velger rusens mange positive gleder.

Totalavhold er enkelt å gjennomføre, for den som vil dette.

Dette er viktig å være fullstendig klar over.

Jeg kan vanskelig se at tradisjonell psykiatri egentlig har noe relevant langvarig tilbud å gi til mennesker med rusproblemer.

Psykiatrien er, som somatikken, orientert inn på behandling av sykdom; helst kortvarig, og effektivt.

Sykehuset er et sted der du kan få gipset en brukket arm, få operert en blindtarm, få medisinert bort en mani under skjerming, eller bli avruset under mild tvang.

Sykehuset er ikke et botilbud.

Sykehuset er ikke et luksushospits.

Mennesker uten fast bopel kan ikke belage seg på å leve resten av livet sitt med døgnbemannet servering, rengjøring og oppvartning på sykehus; sånn har det aldri vært og slik vil det aldri bli.

Er vi enige så langt?

Et utrykk vi ofte får høre i psykiatrien, når det kommer til rusrelaterte problemer, er at unge rusbrukere sitter i innkomstsamtalen og sier at de trenger en “timout” – som i praksis vil si en pause fra det livet de lever i øyeblikket.

Det er slett ikke vanskelig å kjenne empati med disse menneskene.

Ofte er det stor narkogjeld inne i bildet, som om ikke rusens innebyggede tendens til å frembringe paranoia og depresjon skulle være nok, og gjerne har rusbrukeren bråket det til for seg sjøl der han/hun bor, slik at utkastelsesbrevet er mottat fra boligens eier.

(Det er ikke så mange rusbrukere med problemer som har selveid bolig, men noen finnes)

Da kan det sjølsagt virke forlokkende for unge narkomane/alkoholikere å søke tilflukt på sjukehuset, som en timeout fra et begredelig liv, men sjukehuset er som tidligere nevnt ikke ment å fungere som et botilbud.

Ofte vil sjukehuset være behjelpelige med en avrusing, dersom pasienten samtykker, men rusbrukere misliker ofte sjukehusets rutiner og rammer, og de skriver oftest seg sjøl ut fra avdelingen igjen, når behovet for en “timeout” blir fortrengt av behovet for mer rusopplevelser.

Ingen sjukehus vil noensinne godta rusbruk og dealing, under opphold på avdeling.

Oftest ender en timeout med at rusbrukeren, med nye krefter etter pausen, fortsetter sitt gamle liv der han/hun slapp taket.

Dette kalles gjerne for en “sprekk” – som gir et feilaktig inntrykk av at dette ikke er en viljestyrt handling, men det er egentlig et bevisst valg; ikke et klokt valg, men like fullt et valg.

De fleste mennesker som sier at de “vil slutte” med rusbruk, de har ingen rèelle planer om å slutte for godt.

Det er en timeout, en pause, vi snakker om.

...