Det var i fjor påske, og kassadamen hadde nettopp nektet ham å kjøpe øl. Begrunnelsen ble vennlig, men tydelig fremført: Selv om butikken i en turistbygd kunne holde åpent på langfredag, måtte den forholde seg til restriksjonene for salg av øl.
Kunden godtok avslaget, men hans korte spørsmål avslørte at han ikke hadde peiling på en av de mest sentrale helligdagene. Jeg kunne ikke høre noen aksent der jeg sto litt lenger bak i kassakøen. Mannen var tydelig etnisk norsk. Denne lille historien bekrefter at mangelen på elementær, religiøs kunnskap hos vanlige nordmenn er økende.
Mange års politisk strid om søndagsåpne butikker ser nå ut til å være tilbakelagt.
Kristelig Folkeparti har innkassert en foreløpig seier. Politikere som har kjempet for å beholde lukkeloven, må likevel sitte igjen med en betydelig bismak etter at Høyre og Fremskrittspartiet er tvunget i kne.
De bør være bekymret over at den generelle kunnskapen om tro og religion er sterkt dalende i befolkningen. Sekularisering, heter det på forskerspråket. Kiwi-kundens enkle spørsmål er symptom på en utvikling som er påtakelig. Trolig er det langt verre enn at en butikk har søndagsåpent eller selger øl.
Nylig hørte jeg en prost i Den norske kirke snakke om den økende, religiøse kunnskapsmangelen. «Bare i løpet av 20 år har det vært et dramatisk fall. Ungdommer i videregående skole blir svar skyldige når jeg spør om hvem Jesus er. Ofte er det elever med muslimsk bakgrunn som må trå til for å forklare deres versjon av Jesus. I deres religion er han en av de store profetene, men det er jo galt at det er de som skal definere kristen tro», uttalte han.
Det var tydelig at prostens utlegning gjorde inntrykk på forsamlingen av aktive troende. Kanskje kjente de seg litt skamfulle. Muslimske trossamfunn virker å legge betydelig større vekt på opplæring enn det som gjøres i kristne trossamfunn. Her i Norge har dette mye sammenheng med at vi har hatt en statskirke. Skole og kirke var historisk sett så sterkt knyttet sammen at kirkens ledere tok det for gitt at skolene skulle ta seg av trosformidlingen.
Slik er det ikke lenger, og det er flere enn aktive troende som er bekymret over at en vesentlig del av landets kulturgrunnlag svinner hen. Frykten handler også om hva som kommer i stedet. Noen huser dystre tanker om at muslimene kommer til å overta det religiøse hegemoniet.
Enkelte politikere har oppdaget denne redselen, og de vet å bruke den for å sikre seg stemmer. Over hele den vestlige verden går det nå noen nasjonalistiske strømninger. Mange toneangivende populistiske politikerne spiller på religiøse følelser. Det gjelder ikke bare i USA, men også i Frankrike. Katolske biskoper var nylig samlet i pilegrimsbyen Lourdes for å diskutere hva de skal gjøre med at 25 prosent av troende katolikker ser ut til å ville gi sin stemme til Marine Le Pen.
Frankrike har sitt, vi har vårt. Når vi nå er inne i «den stille uke», er det verdt å reflektere over vårt eget verdigrunnlag. Noen trekker på skuldrene og sier at «religion er passé». En slik tilnærming er for enkel. Historien viser at religion er en faktor som ikke kan plasseres på likegyldighetens alter.
I de neste dagene gjør man lurt i å erkjenne at påske er mer enn øl, båtpuss og solfaktor 30 i påskefjellet.