Blair ble valgt tre ganger. Han hadde alle muligheter til å gjennomføre reformen. Likevel har landet i dag, 20 år seinere, fortsatt et overhus. Utgamle, livstidsvalgte lorder kan bæres inn på båre for å avgi stemme. Da han ble konfrontert med det, svarte Tony Blair at han hadde lett med lys og lykte etter en god måte å fjerne Overhuset på. Problemet var bare at institusjonen, med sine feil og mangler, fungerte ganske bra. Den sender dårlige lover i retur og vedtar gode. Skulle Blair fjerne den, måtte han erstatte den med noe annet, og det klarte han ikke. Han valgte å holde seg for nesa og akseptere sirkuset.
Denne teksten er skrevet mens Barack Obama var president i USA. Når du leser den, lever vi i Trumps tidsalder. Svært mange er nervøse for hva denne mannen kan finne på å gjøre med makten han har fått. Vi håper på at han skal bli holdt på plass, nettopp av institusjoner. Som Senatet, grunnloven, internasjonale avtaler, moral og folkeskikk. Ingen av dem perfekte, men vi har ikke annet.
Så lenge det er mer enn ett menneske på jorden, vil det oppstå uenigheter. Om mål, midler, grenser og prioriteringer. Ingen institusjoner kan fjerne dette helt eller gi oss det akkurat vi vil ha. Men det er ikke derfor vi har dem heller. Vi har dem for å gi samfunnet vårt og livene våre mer forutsigbarhet.
Det er fristende å se bort fra irriterende institusjoner når man har mulighet til det. Demokratene gjorde det da de i 2013 endret spillereglene for å gjøre det lettere å fatte avgjørelser i Kongressen med bare et lite flertall. Nå har maktforholdene endret seg og de får sin egen beslutning i nakken som en kald snøball når republikanerne nå kan gjøre det samme.
Hvis USA de siste 10–20 årene hadde hatt en kongress som hadde anstrengt seg for å få til brede forlik i viktige saker, hadde vår nære framtid vært mindre spennende. Det hadde mange av oss satt pris på.
Trump har et historisk sterkt grep om Det hvite hus, Kongressen og Høyesterett. Samtidig viser han en total mangel på forståelse for konvensjoner, internasjonale avtaler, og folkeskikk. Men én institusjon han forstår og respekterer, gjelder heldigvis ennå. Næringslivets interesse for, og mulighet til å tjene penger, er nemlig også en institusjon. Den er ikke alltid like sjarmerende eller rettferdig, men den har mye for seg. Ikke minst er det slik at fred, frihet, vekst, handel og velstand er bedre for business, enn ufred, grenser, konflikt og fattigdom. Det er vi glade for.
Jo mer forutsigbare våre omgivelser er, jo mer ansvar har vi mennesker for våre egne valg. Det er en god ting. Derfor setter vi vår lit til at institusjonene skal virke mens vi venter på neste gang amerikanske velgere skal påvirke vår hverdag.