Kultur

LAGs papegøyer

Mens Victoria Villaruel, og Belisario Betancur sto inne på Christiania Teater, og hadde gått med på å svare på kritiske spørsmål, valgte LAG å stå utenfor som en papegøye og gjenta tomme slagord.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

(Thor Halvorssen (til høyre) prøver å invitere demonstrantene inn til dialog med dem de kritiserer)

Det er lenge siden jeg har sett noe så krampaktig dumt som Latin-Amerikagruppene Lags demonstrasjon mot Oslo Freedom Forum (OFF) onsdag 11. mai. Da Lag stilte seg opp utenfor Christiania Teater der OFF foregikk ble de resolutt invitert inn. Thor Halvorssen hadde lagt til rette for at demonstrantene skulle få komme inn, møte innlederne, se dem i øynene, stille sine kritiske spørsmål, og få svar på dem. Svaret fra alle var et entydig nei.

Der sto altså en gruppe som ifølge dem selv jobber for å spre informasjon om forholdene i Latin Amerika å repeterte tomme slagord, mens prominente figurer fra latin-amerikanske land var villig til å svare på spørsmål. Det ironiske budskapet var tydeligvis at Latin-Amerikagruppen - av alle - ikke er interessert i dialog om Latin-Amerika.

Det var også tydelig at LAG hadde tatt seg lite, om ingen, tid til å sjekke hverken OFFs plattform, eller bakgrunnen og standpunktene til innlederne. LAG reagerer på at Vicente Fox (som måtte melde avbud) Belisario Betancurt og Victoria Villaruel blir presentert som menneskerettighetsaktivister. Det stemmer ikke. OFF er ikke et forum kun for aktivister. OFF inviterer en helt unik sammensetning av pionerer og entreprenører innen både aktivisme, næringsliv, akademia, politikk, media og teknologi/forskning. Hensikten er å samles, dele erfaringer, og samarbeide om å gjøre verden til et bedre sted. Felles for alle er et genuint engasjement for grunnleggende menneskerettigheter.

Forumet inneholdt alt fra James Fallon; en nerveforsker som gjennom hypoteser har analysert hjernen til diktatorer og John Ralston Saul; en prisvinnende forfatter som er oversatt til 22 språk i 30 land, til en rekke kjente aktivister som Zoya Phan fra Burma, Leyman Gbowee fra Liberia og nobelprisvinner Shirin Ebadi fra Iran. Forumet har ingen politisk slagside. Innledernes politiske meninger er som natt og dag. Oslo Freedom Forum er kun en plattform for å promotere ideer som fremmer menneskerettighetenes stilling i verdenssamfunnet.

Innholdet i kritikken mot innlederne var omtrent like søkt. Belisario Betancurt var invitert for å snakke om sin mer enn 30 års lange erfaring med fredsforhandlinger i Sør og Mellom-Amerika. Betancurt var den første presidenten i Colombia som initierte fredsforhandlinger med geriljagrupper. Hans fredsforhandlinger er blitt modellen for alle senere vellykkede Colombiske fredsavtaler. Han har også en gripende bakgrunn som ikke er helt uvesentlig for et menneskerettighetsforum. Betancur var en av en 21 søsken hvorav 5 overlevde. Jeg siterer: "Min mør døde ikke av å føde så mange barn, men av å se dem dø".

Jeg sier riktignok ikke at Betancurts presidentperiode er fri for grunnlag for kritiske spørsmål. For det er mange kritiske spørsmål man kunne stilt Betancurt. Det blir imidlertid ganske patetisk å stå ute å holde opp plakater, når mannen man konfronterer er åpen for spørsmål 10 meter unna. Inne i Christiania Teater står altså en mann som har brukt størstedelen av sitt liv på å forsøke å forhandle fred med voldelige geriljagrupper. Utenfor står raddisser i Lag og gjentar sin kortfattede monolog. Ironien er til å føle på.

Enda mer søkt var beskyldningene mot Victoria Villaruel. Villaruel er en argentinsk advokat som fokuserer på ofre for terror-handlinger begått av marxistiske geriljagrupper før Jorge Rafael Videlas militærdiktatur mellom 1976 og 1981. Lags absurde logikk er at hun dermed støtter militærdiktaturet. Det er bare tøys. Å arbeide for rettighetene til én gruppe er ikke å eksludere alle de andre.

Villaruels poeng er simpelthen at ingen skal få straffefrihet for menneskerettighetsbrudd. Mens overgrepene begått under militærdiktaturet er kjent, er tidligere ovegrep hverken kjent eller ordentlig rettsforfulgt. Diplomater, politifolk og sivile ble kidnappet, turturert og drept av disse gruppene. Nå holder flere tidligere medlemmer posisjoner i den Argentinske regjeringen. Det er en merkelig dobbeltmoral, når organisasjoner som er de første til å skrike ut om at vi ikke må tie om overgrep begått av USA eller Israel, mener at man skal holde kjeft når det begås av marxist-geriljaer i Latin Amerika.

Lag tok seg heller ikke bryet med å nevne at Villaruel ikke var den eneste som bar med seg innfallsvinkler fra Argentina. Uki Gono som jobbet side om side med nå verdenskjente Robert Cox, i Buenos Aires Herald, for å dekke overgrepene til nettopp Videlas militærdiktatur var også en av konferansens talere.

Alt i alt er Lags motstand mot det som er ferd med å bli menneskerettighetenes svar på Davos (vertsby for de årlige møtene til Verdens økonomiske forum) noe av det mest krampaktige jeg har sett. Det virker som det underliggende problemet til Lag er et syn på Latin-Amerika som et tema forbeholdt marxistiske diskusjonsgrupper på Blindern.

Mer fra: Kultur