Høyesterett har avsagt en sentral dom vedrørende avtalerettslige- og arbeidsrettslige forhold innenfor idrettsjusen. Dommen plasserer risiko for urealistisk klubbøkonomi på arbeidsgiversiden.

Innledning
Høyesterett avsa den 2. februar 2012 en dom av idrettsjuridisk relevans for profesjonelle norske fotballspillere, den såkalte “Notodden-dommen”. Jeg har foretatt en uformell gjennomgang av de momenter i dommen som etter min mening er viktige, og som får betydning for fotballspilleres rettsstilling.

I grove trekk behandler dommen arbeidsrettslige og avtalerettslige problemstillinger innenfor idrettsjussen. De berørte utøvere er fotballspillere, men avgjørelsen har nok en rekkevidde ut over fotballen ettersom idretten som sådan preges av standardiserte kontrakter. Nærmere bestemt arbeidsavtaler som etter sitt innhold må harmoniseres mot norsk arbeidsrett hva gjelder grunnlaget for oppsigelse, avskjedigelse og annen prematur avvikling av midlertidige avtaler mellom forening/klubb og utøver/spiller. Avgjørelsen er inntatt i Rettstidende 2012, side 168.

Kort om faktum
Terje Reinertsen (“Reinertsen”) inngikk 1. august 2008 en kontrakt med Notodden Fotballklubb (“NFK”) om ansettelse som profesjonell fotballspiller i perioden 1. august 2008-30.november 2010. Jukka Hakala (“Hakala”) inngikk 11. august 2008 kontrakt med NFK om ansettelse i perioden 1.august 2008-31. desember 2011.

NFKs hovedsponsor, som hadde støttet klubben i betydelig grad i flere sesonger, gjorde det i januar 2009 klart at tilskuddene ville bli kraftig redusert etter 2009-sesongen. Beslutningen har sentral betydning for Høyesteretts forståelse av saken. Jeg kommer tilbake til dette.
Klubben gjennomførte en rekke administrative tiltak for å redusere kostnader, blant annet ved å avvikle årsverk, lønnsreduksjoner, og salg av spillere. Høsten 2009 viste en underdekning i regnskapet på ca. 1,8 MNOK, noe som satte klubblisensen i fare.

Klubben vedtok i oktober 2009 en strategi for å nedjustere spillerlønninger for spillere med kontrakt lenger enn ut 2009, og forestod oppsigelse (50%) av Reinertsen og Hakala med virkning fra 1. mars 2010.

Partene lykkes ikke i å oppnå en minnelig løsning. Reinertsen og Hakala tok dermed ut søksmål for tingretten, som kom til at NFK måtte frifinnes overfor begge spillerne. Agder lagmannsrett kom til motsatt resultat; at oppsigelsene av Reinertsen og Hakala var “ugyldige” – senere rettet til “usaklig”, hvilket er i overensstemmelse med arbeidsmiljølovens terminologi. Begge dommer ble avsagt under dissens. NFK anket lovanvendelse og bevisbedømmelse inn for Høyesterett, som tillot anken fremmet i september 2011.

Rettslige problemstillinger
Saken reiste flere juridiske spørsmål. I hovedsak, og i noe tilfeldig rekkefølge;

- hadde NFK hjemmel i avtalen og/eller arbeidsmiljøloven for å gå til oppsigelse av Reinertsen og Hakala?
- hvordan skal standardkontrakten til Norges Fotballforbund (“NFF”) fortolkes i lys av arbeidsmiljøloven?
- hvilket stillingsvern har fotballspillere etter reglene om usaklig oppsigelse i arbeidsmiljøloven?
- gir nedrykk grunnlag for å si opp spillere?
- skal fotballspillere bære risikoen for urealistisk økonomisk styring i klubben?

Som i tingretten og lagmannsretten så var det uenighet også i Høyesterett (3-2 i dissens blant totalt fem dommere). Samtlige dommere ga spillerne medhold, men retten var uenig i hvordan resultatet skulle begrunnes i standardkontrakten jf. arbeidsmiljøloven. Ad. standardkontrakten til Norges Fotballforbund

Hvilke(n) bestemmelser kommer til anvendelse?
NFFs avtalemal, som skal signeres av klubb og spiller ved arbeidsforholdets start og deponeres ved én kopi i forbundets arkiv, slår fast at den midlertidige avtalen er uoppsigelig. Unntak fremgår av arbeidsavtalens vedlegg 1, hvor klubb og spillers rett til oppsigelse av avtalen følger av bokstavene A-D.
Bokstav D viser videre til NFFs overgangsreglement. Av overgangsreglementets § 14-2.1 følger det at en klubb kan si opp spilleren dersom det foreligger en saklig grunn iht. arbeidsmiljølovens bestemmelser.

I følge retten er det vanskelig å finne “en rasjonell mening med avtaleverket” når en leser ovennevnte i sammenheng. Hvorfor åpne for å si opp en midlertidig avtale, forutsatt at oppsigelsen er saklig begrunnet, når man samtidig har slått fast at avtalen er ment uoppsigelig? En tvist om opphør av arbeidsavtale etter bokstav D skal dessuten behandles av Fotballens Voldgiftsordning. Dersom partene er uenige i hvorvidt en oppsigelse etter nevnte bestemmelse er saklig, skal tvisten med andre ord behandles av idretten og ikke av de alminnelige domstolene. I motsetning til bokstav A, B og C.

Høyesteretts førstevoterende innfortolker her en intensjon hos “lovgiver” om behovet for fotballfaglig kompetanse i vurderingen av saklighetsnormen, og at oppsigelser knyttet til klubbøkonomi faller utenfor bestemmelsens rekkevidde. En konkluderer dermed at oppsigelsen av Reinertsen og Hakala skal behandles etter arbeidsavtalens vedlegg 1, punkt A, nr. 1. 



Når kan fotballklubben gå til oppsigelse som følge av sviktende økonomi?

Standardkontrakten uttaler at klubb kan si opp spiller dersom “klubbens økonomi svikter vesentlig i forhold til realistisk oppsatt budsjett”. Endringene i NFKs klubbøkonomi var klart vesentlige. Spørsmålet var om økonomien sviktet i henhold til et realistisk oppsatt budsjett, eventuelt om det var NFK eller Reinertsen/Hakala som stod nærmest til å bære risikoen for dette.

Reinertsen og Hakala anførte at økonomisvikten måtte referere seg til det budsjettår svikten inntrådte. At svikt i økonomien som inntreffer i 2010 ikke gir grunnlag for oppsigelse i 2010, ettersom man allerede har tatt høyde for inntektstap m.v. det året man budsjetterer. Retten er enig i at dette er en naturlig språklig forståelse av avtalen, men uttrykker samtidig at det vil gi bestemmelsen et for snever rekkevidde sammenlignet med avtalens formål.

Dersom klubben inngår arbeidsavtaler over flere år, uten å forsikre seg om at avtalene er forankret i en tilstrekkelig solid klubbøkonomi, kan man ikke senere gå til oppsigelse og begrunne disse i en sviktende økonomi. Klubben skal dermed, som utgangspunkt, bære risikoen for svikt i egen økonomi. Har man realistiske økonomiske forventninger, som deretter svikter vesentlig, er det rimelig å kunne vurdere oppsigelse. Spørsmålet var derfor om NFK hadde realistiske forventninger til egen inntektsevne.

Retten slo fast at nedrykk til lavere divisjon (NFK rykket ned til 2. divisjon) ikke gir grunnlag for oppsigelse. Videre fant retten bevist at NFK ikke kunne påregne at pengestøtten fra klubbens private investor ville fortsette ut Reinertsens og Hakalas kontraktsperiode. I den grad klubben hadde inngått arbeidsavtaler under en forhåpning om at investorstøtten ville fortsette, måtte den selv bære risikoen for at forhåpningen brast og klubbøkonomien dermed sviktet vesentlig. Førstevoterende i Høyesterett la til grunn at oppsigelsene manglet hjemmel i standardkontrakten og at Reinertsen og Hakala dermed hadde krav på erstatning. Jeg går ikke nærmere på erstatningsutmålingen.

Ad. oppsigelse av fotballspillere etter arbeidsmiljølovens bestemmelser

Jeg nevnte innledningsvis at retten var uenig i hvordan arbeidsmiljølovens bestemmelser om usaklig oppsigelse skulle avveies mot fotballforbundets standardkontrakt. Rettens mindretall drøftet arbeidsmiljølovens bestemmelser noe mer inngående enn flertallet og tok et mer tradisjonelt utgangspunkt; spørsmålet om oppsigelsene er usaklig er en interesseavveining som må ta utgangspunkt i NFFs standardkontrakt.

Spørsmålet for mindretallet var hvilken betydning forutsetningen om “edruelig budsjettering” skulle få i den brede interesseavveining som ligger til grunn for saklighetskravet i arbeidsmiljøloven § 15-7. Videre drøftes de øvrige moment som får betydning i vurderingen av hva som er “usaklig”. Innholdet av standardkontrakten og NFKs økonomiske begrunnelser var to sentrale moment.

Retten la vekt på kontraktenes midlertidighet og at urealistisk økonomisk planlegging innebærer en høyere teksel for hva som er saklig oppsigelse i lovens forstand. NFKs sviktende økonomi la til grunn inntekter som det ikke viste seg å være grunnlag for. Risikoen for at de økonomiske forventningene ikke slo til var et forhold på arbeidsgiversiden. Videre viste det seg at NFK hadde alternative løsninger som kunne medført at man unngikk oppsigelse av Reinertsen og Hakala.

Etter en samlet vurdering kom også mindretallet i retten til at oppsigelsene var uberettiget etter standardkontrakten og etter arbeidsmiljøloven.

Konsekvenser?
Dommen plasserer risiko for urealistisk klubbøkonomi på arbeidsgiversiden, og det med rette. Videre klargjør dommen det stillingsvern som fotballspillere med midlertidige arbeidsavtaler fortjener, men slik at også profesjonelle fotballspillere må forutsetningsvis respektere en arbeidsavtales varighet.

Dommen kan ha en viss overføringsverdi til andre norske sportsgrener (f.eks. håndball og ishockey), ettersom idretten i stor grad preges av standardavtaler. Samtidig kan saklighetsnormen etter arbeidsmiljøloven påvirkes av andre forhold i lys av den aktuelle sportens særpreg.

Til sist vil dommen ha en betydning for fotballklubbenes økonomiske planlegging. Klubbene kan ikke budsjettere med urealistiske inntekter, som det ikke blir noe av, og senere foreta nedskjæringer og oppsigelser under henvisning til at de er saklige.

Lars Edv. Storjord er advokatfullmektig hos Pretor Advokat AS.

Idrettsjus.blogspot.com - @LawLars på Twitter.