Rett før det amerikanske valget ruslet jeg rundt i Brooklyn og kikket på gamle fabrikker som er blitt moderne teknologibedrifter. Jeg tenkte på norske sjømenn og min egen onkel Torbjørn, som en gang på 50-tallet, midt i tenårene, mønstret på i USA uten å kunne stort engelsk. På fotballturer til Glasgow og Liverpool kommer jeg for alltid til å tenke på de norske sjømenn som seilte inn Clyde og Mersey i bomberegn. Takket være Jon Michelets penn vil norske krigsseileres innsats og sjøfolkenes harde arbeid og eventyrlyst leve i mitt minne resten av livet. For det fortjener forfatteren en stor takk. Men egentlig skulle staten og samfunnet ha stilt opp for krigsseilerne for 70 år siden.
Først ble de sveket. Så ble de glemt. Det tok 27 flaue år før krigsseilerne fikk oppreisning fra staten. Men det var først med Michelets fabelaktige verk om skogsmatrosen Halvor Skramstad at de virkelig fikk den oppmerksomhet og ære de fortjener. Forfatteren fra Moss har gitt ord til livene til mange nordmenn. Men altfor få av krigsseilerne fikk oppleve det selv. Anslagsvis 3.700 overlevde aldri Hitlers ubåter og torpedoer. Andre døde i nød og bitterhet de neste årene, lenge før de fikk den anerkjennelsen de fortjente. Det slo meg som et paradoks at de kreftene som krigsseilerne kjempet mot igjen er på frammarsj samtidig som jeg satt og leste Michelets berettelser om sjømennenes innsats under D-dagen i Normandie.
Men jeg tror også at vi er nærmere en løsning på dagens utfordringer om vi lærer litt av krigsseilernes historie. Når gamle industrijobber forsvinner og teknologisk utvikling gjør menneskelig arbeidskraft overflødig, skapes nye generasjoner av arbeidsfolk som føler usikkerhet og tapt ære. Det er ikke de samme folkene som fyller de trendy fabrikkbygningene i Brooklyn med internettløsninger som jobbet og slet der for noen år siden.
Mange arbeidere vil trenge nytt håp og omskolering, og de kan ikke vente 70 år på at en ny Jon Michelet skal takke dem for innsatsen. Det kan og bør skrives fabelaktige verk om alt fra gruvearbeidere til nordsjødykkere og de utallige industriarbeidere som har bidratt til samfunnsbygging og velferd, men det stanser ikke alene de mørke kreftene og misnøyen som sprer seg gjennom rustbeltet i USA og fra land til land på vårt eget kontinent. Takk, ære og nytt håp må skapes nå. Ingen må overlates til å seile sin egen sjø. Og alle har godt av å ta en pause fra Facebook for å lese ei god bok! God fredag!