Har du mistet kontakten med grasrota, Aslak Sira Myre? Viser til din kronikk i Dagsavisen «Ikke følg drømmen din». Jeg synes du tegner et bilde av den norske befolkning som jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i. Jeg må nok korrigere deg. Vi er ikke så egoistiske og tåpelige som du tror.
Du oppfordrer oss til å ikke følge drømmer, og iallefall ikke lære bort dette til ungene våre. Selv har jeg foreløpig ingen barn å lære bort noe til. Men jeg satser på å få noen en dag, og er det noe jeg skal lære dem da så er det nettopp å følge sine drømmer.
Jeg tror nemlig, i motsetning til deg, at det går an å kombinere å følge sine drømmer, samtidig som man ender opp som både snill og nyttig for fellesskapet.
Jeg jobber i helsevesenet. Jeg antar det faller under kategorien «nyttig jobb» også for deg. Jeg jobber stort sett med gamle og syke mennesker, og jeg prøver å være så varm og rettferdig jeg kan innenfor de rammene jeg må forholde meg til. Og vet du hva? Jeg drømte om nettopp en sånn jobb. Min drøm var å jobbe med mennesker, gjerne eldre. Jeg drømte om å jobbe i offentlig sektor og få lov til å bidra til å forvalte velferdsstatens ressurser. Det får jeg lov til å gjøre hver dag. Det er ikke spesielt fancy og jeg svever ikke rundt på en rosa sky hele arbeidsdagen, men jeg jobber med fantastiske folk og jeg lever min drøm.
Jeg har til gode å møte alle disse menneskene du snakker om som skal ut i verden og synge. Hvem er de? Jeg har aldri møtt noen egentlig, men som direktør for Nasjonalbiblioteket vanker du nok i litt andre kretser enn meg. Jeg får inntrykk av at jeg har litt bedre innsikt i hva den vanlige nordmann drømmer om enn hva du har for tiden. De aller fleste jeg har møtt har drømt om å bli lærer, sykepleier, ingeniør, elektriker, sosionom og mange andre helt vanlige yrker. De fleste av dem lever av drømmen sin i dag. De har gode og dårlige dager, men er i bunn og grunn svært så fornøyd med sin nyttige og nokså ordinære jobb.
Du nevner at vi lever i et samfunn som har utviklet seg til «en orgie i selvhjelpsider, karriereråd, billig livsfilosofi og new-age». Igjen, jeg kjenner meg ikke igjen her heller. Ja, det skal sies at flere i min bekjentskapskrets har benyttet mer eller mindre tid til å rydde opp litt i toppetasjen, med en eller annen form for terapi eller coaching. Men her tror jeg du misforstår. Folk går sjelden i terapi eller veiledning fordi JEG skal ha et så uendelig mye bedre liv, og fordi JEG skal bli så mye lykkeligere, penere og rikere osv. Jeg tør påstå at de fleste som deltar denne selvhjelsorgien du sikter til gjør dette av to grunner: 1) Ønske om litt mer fred i sinnet, for 2) å ha mer overskudd og innsikt til å være en bedre forelder/partner/kollega/venn og medmenneske.
Jeg vet ikke i hvilken verden du lever i hvor alle drømmer å bli popsangere, og ingen vil vaske gulv. I min arbeidshverdag møter jeg folk som lever helt ordinære liv. Og de aller fleste drømmer om helt vanlige ting; en motiverende og greit betalt jobb, god helse, en koselig sommerferie, at barna skal trives på skolen, at partneren snart finner seg jobb eller kanskje et hus med en liten hageflekk.
La folk få ha de drømmene i fred, du. Jeg tror de handler om helt andre ting enn det du påstår. Jeg er enig i at det viktigste vi lærer barn er å være grei mot andre, utover det kan de få ha så mange drømmer de vil.