«En bussjåfør en bussjåfør
det er en mann med godt humør
Og har han ikke godt humør
da er han ingen bussjåfør»
(Barnesang)
Problemet er alvorlig nok: Norge er i ferd med å komme i kraftig minus på bussjåførsiden. Vi trenger så mange som tusen nye – hvert år fram til 2030. Grunnen er delvis at stadig flere reiser kollektivt. Vel og bra.
Den mindre hyggelige forklaringen er at det er vanskelig å lokke nok folk til å satse på en karriere innen rutebiltransport. Mange av dem som kjører bussene i dag, nærmer seg pensjonsalder. På et eller annet vis må vi altså rekruttere og utdanne bussjåfører i et ganske imponerende tempo. Det er ikke så enkelt.
Rundt årtusenskiftet begynte en storstilt konkurranseutsetting av det som den gang het offentlig transport. Kollektivruter ble lagt ut på anbud, og virksomheter ble flyttet fra fylkeskommunale selskaper til private leverandører, ofte utenlandske. Dette var ikke unikt for passasjertransportsektoren, vi har sett det samme innen en lang rekke bransjer. For å vinne et oppdrag, er det mest virkningsfullt å kutte i lønna og pensjonen til de ansatte, samt å presse arbeidshverdagen. Dette er jo også poenget til politikerne som ønsker slik privatisering. De vil ha billigere og mer effektive tjenester. De snakker ikke like høyt om at det som faktisk blir billigere – altså dårligere betalt – er arbeidet folk lever av.
Med alt dette i bakhodet kunne det kanskje være en idé å øke lønna, bedre pensjonen eller sørge for mindre press på jobben dersom man ønsker å rekruttere flere bussjåfører. Det er tross alt ganske logisk at folk har lyst til å jobbe med noe som gir dem en trygg alderdom, en grei inntekt og en givende arbeidshverdag.
Men arbeidsgiverne synes ikke det er noen god idé. I stedet ønsker NHO at staten skal sponse utdanningen av flere sjåfører gjennom Statens Lånekasse. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er med, og foreslår også et annet tiltak: «Vi må snakke opp de som kjører buss og trikk og snakke opp det som er et viktig yrke». Eller for å si det med trikkefører Syversen i Kardemomme by: «Det går med full musikk og sang, og ruten vår er ikke lang. Men alle liker trikken vår, og alle synger når den går».
Røe Isaksen må likevel se seg slått av sin overmann, Jon H. Stordrange, som er direktør i NHO Transport. Stordrange ble intervjuet på NRK mandag denne uka, og gikk med harelabb over det de ansatte i medlemsbedriftene hans antakelig er mest opptatt av: «Vi kan tilby gode lønns- og arbeidsvilkår», sa Stordrange. Ferdig snakka.
Hva må til, mon tro? Hjulene på bussen, de går rundt, rundt, rundt, som vi vet, og det gjør det oppi hodene til NHO-toppene også. NHO-Stordrange mener nemlig at følgende tiltak er det som skal til for å gjøre bussyrket mer attraktivt: «Det kan vi som passasjerer bidra til ved å snakke pent om bussjåfører og behandle de på en pen måte, si god morgen, si hei, og faktisk gjøre det attraktivt og hyggelig å være bussjåfør».
Hvis NHO på ramme alvor mener dette, bør det samme tiltaket kunne benyttes innen andre sektorer. For eksempel når man skal motivere folk til å ta jobb som NHO-direktører. Stordrange får halvannen million i lønn for sin jobb. NHO-sjef Kristin Skogen Lund får ca 4,5 millioner i årslønn, pensjonsbetalinger og andre ytelser. Vi kan vel kutte litt og heller sette i gang tiltak der folk får i oppdrag å si hei, si god morgen til dem, snakker pent om dem og behandler dem på en pen måte. Her er det mye penger å spare. Jeg kan godt begynne. Hei, Kristin. God morgen, Jon.
En alternativ løsning er at arbeidsgiverne begynner å behandle de ansatte med litt mer respekt. En undersøkelse Arbeidsforskningsinstituttet gjorde i 2014 viste at konkurranseutsettingen innen rutebussnæringen har ført til at 38 prosent av de ansatte har fått lavere motivasjon. 59 prosent opplever mer stress. 63 prosent mener at grunnbemanningen er dårligere. 61 prosent at arbeidsvilkårene er endret til det verre. 48 prosent mener at pensjonen har blitt dårligere og 30 prosent synes det same om lønna.
Forrige uke skrev frifagbevegelse.no om Mary Fossen på 61 år som taper 900.000 i pensjon etter at Forsvarsbygg har sparket henne og 51 andre kvinnelige renholdere fordi jobbene deres nå skal settes ut og leveres av bemanningsbyrået ISS. Det skal bli interessant å høre hvilke tiltak arbeidsgiverne foreslår når det blir vanskelig å rekruttere renholdere om noen år. Skal de også nøye seg med at folk hilser på dem med normal høflighet, framfor at de får den lønna og pensjonen de fortjener?
Når barnesanger er det som best beskriver NHOs holdninger til de ansatte i bedriftene de representerer, bør ikke svaret fra dem være god morgen og hei. I stedet bør de spørre seg om det er på tide å behandle de ansatte som voksne folk.